Bokelskere.no

Etter 22. juli var det ingenting vi kunne si eller gjøre for p gjenopprette barnas tillit til de voksne helt. Tiden kunne gå, vi kunne glemme, men det ville kanskje ligge der for alltid, som en liten uro. Et lite frø som var sådd i dem

Da vi var små, var det ulykken på Alexander Kielland—plattformen som var vårt første møte med døden i mediene. Vi husket begge de rødbrune, sopplignende flyteelementene som stakk opp av vannet. Mens døden for våre unger var en eneste mann som gikk omkring og skjøt på uskyldige barn

Nå føles det som om tiden lekker, men før, i barndommen, var den fastere, som i en boksering der jeg ble straks slengt inn i ringen igjen hvis jeg gikk i tauene

Lykka kom med bryllaupet, og med lykka kom kjærleiken

-Skal hun alltid være død? Spør Tore
-Ja, sier jeg
-Hva spiser man i himmelen, spør Jorid
-Du vet jo det, Jorid, at man har ikke kropp i himmelen
-Spiser ikke englene?
-Jeg vet ikke, sier jeg. - Ikke mat i hvert fall
-Det er jo ikke alle som tror på himmelen heller, sier Tore
-Men jeg tror på den, sier Jorid
-De spiser sikkert noe hvitt, sier Tore. - For de er jo så hvite. Kanskje de spiser snø.
-Men det må ikke du gjøre, sier jeg. - Skal vi synge?
Og så synger vi 'Vi tenner våre lykter når det mørkner', slik vi har gjort de andre adventsdagene, mens jeg tenner lyset og setter det ved siden av de andre. Og så legger alle en hånd oppå den kalde, ruglete steinen.
-Hvor mange lys er det nå, Tore, sier jeg
-Åtte, sier han
-Bra, sier jeg. - Det er åttende desember
-Men mamma, etter jul, skal vi ikke tenne lys lenger da?
-Vi kan ikke fylle hele kirkegården med lys heller
-Hvorfor ikke?
-Fordi vi må fortsette å leve. Som vanlige menesker, sier jeg

Hatet jeg følte mot min far, som var nesten like gammelt som meg selv, var helt borte. Jeg gråt og gråt, over ham, over meg, over oss. Og romanen betydde ingenting lenger. Det jeg forstod, som jeg ikke hadde visst, var at jeg hadde skrevet den romanen til pappa. Jeg ville at han skulle se meg. Det hadde han aldri gjort. Og nå var det for sent. Han fikk aldri lese romanen, og han fikk aldri vite at jeg hadde blitt forfatter

Og det som skjer når man skriver, tror jeg, er at jeg-et, som egentlig bare er et slags grep, en slags stilling vi holder alt det erfarte i, slipper taket slik at det fremmede og de andre nærmer seg sin egen form, som litteraturen da representerer

Det var dette som var å skrive. Å miste seg selv av syne, likevel bruke seg selv, eller det i en selv som var utenfor jeg-ets kontroll.

Romanen var som et sted, og hver morgen lengtet jeg etter å komme dit igjen

Vi tror på vitenskapen og vi lever i dens verdensbilde, men selv om det r vi tror på da, beskrivelsene av den materielle virkelighetens virkemåter(...) kvalifiserer til det vi kaller en sannhet, gir det ingen svar på de ytterste spørsmål, dem vi begynner å stille som barn, og som vi i det daglige kanskje forsøker å unngå, men som hele tiden ligger der t, under alles liv, og som av og til, kanskje en kald og klar kveld om høsten når man stanser på vei fra bilen til huset og ser opp mot vrimmelen av stjerner, ikke kan unngå å bli stilt:Hva er verden? Hvor kommer den fra? Hva er meningen med livet? Hvor komme det fra? Hvem er jeg?

Kultur er et rom der verden kommer til syne på måter som alle som tilhører det, er enige i

Motsetningen mellom den uendelighet som bor i oss og vår samtidige begrensning og jordbundenhet er drivkraften for all litteratur og for all kunst, tror jeg

Spørsmålet om hvorfor jeg skriver høres enkelt ut, men enkeltheten er forræderisk, for nå har jeg sittet her foran skrivebordet mitt i det søndre Sverige i tre dager uten å komme noen vei med det

Det vesentlige ved bøkene, tror jeg, var at de utgjorde et sted i verden hvor jeg kunne være, som ikke krevde noe av meg, men tvert imot ga meg noe jeg ville ha

Var jeg et bedre menneske, hadde jeg fortalt dem at jeg også er fra Skien, men da åpner jeg altfor mange dører, plutselig er vi venner, jeg må vise dem rundt hele byen, ta dem med ut på mine favorittrestauranter og klubber, vise dem mitt New York. Det er sånn det fungerer med nordmenn i utlandet. Mens vi ignorerer hverandre hjemme, forholder oss bare til familie, nære venner og et knippe kolleger, blir enhver nordmann man møter utenfor landegrensene, en kjær venn. Derfor snakker jeg som om jeg var fra Kentucky

Jeg knytter neven min inne i lommen. Vil så gjerne dra den opp, overgi den til ham. Men fortauet er for folksomt. Og vi er for høye, jeg for hvit, han for svart

Jeg smiler til Alf, jeg smiler til alle. Men sier ingenting. For jeg kommer ikke på noe å si. Det er de som eier ordene her

Jeg er redd for hva fremtiden vil bringe, jeg er redd for hvordan oppveksten blir for de funksjonshemmede barna som fødes i dag. Jeg er redd for sorteringssamfunnet, og jeg er redd for budsjettkutt

Jeg møter så mange som mener at jeg ikke har livets rett at jeg begynner å bli usikker selv