Bokelskere.no

Sett med mormor og morfars øyne, øyne som blir mer uskyldige for hver dag som går, virker nåtiden som en slags orgie i galskap og forfengelighet og mangel på selvkontroll, en tid da folk står i kø for å vise seg frem, en tid da man tar bilde av kjønnsorganet sitt og sender det rundt

Jeg håpet hodet hans lot ham huske mye av det jeg hadde vist ham. Samtidig håpet jeg han kunne glemme hvordan jeg satt i trappene utenfor leiligheten og gråt. Glemme hvordan jeg ropte til ham fordi han aldri fikk på seg klærne. Hvor sint jeg var på ham. Hvor liten jeg fikk ham til å føle seg. Selv om jeg trodde han merket hvor glad jeg var i ham, hvor mye han betydde, var jeg redd for varigheten i det jeg hadde gjort, redd for at mine utbrudd overvintret i kroppen hans.

Først var du bare en tanke, og så ble du til Andreas

Skal vi lage en regel? spurte jeg. Det er bare lov å gråte hvis vi slår oss

En uro som hadde samlet seg opp i dem, slik uroen samlet seg oppgi meg, slik uroen alltid samler seg opp, fordi det alltid er mer der den kommer fra

Hvor skal du hen nå, da, spør mamma. På kino, svarer jeg. Det er det første som faller meg inn, og i konkurransen om hvem det er mest synd på, er stillingene nå én-null til meg, som sitter her på selveste 17. mai og skal på kino helt alene

Det finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig og kildesortere de sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook, der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også moderne å være venner med sin eks-for å vise at man ikke er bitter-men ikke for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat passe mye alkohol og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge, men heller
Ikke fort kort

Definisjonen på gjester er mennesker som oppholder seg på et sted hvor de ikke hører hjemme

Jeg betraktet ham for å se om det kanskje fantes et snev av ironi i noe av det han nettopp hadde lirt av seg. Eller om jeg også eventuelt kunne fastslå at også han var hjernevasket av denne kulturen vi alle er en del av og hvor alt skulle være gøy hele tiden, siden vi tross alt hadde trukket tilværelsens vinnerlodd og bodde i verdens rikeste og aller mest lykkelige land

Det kjentes meningsløst. Men bare hakket mer meningsløst enn i det hele tatt å gå på jobb. Dette stedet hvor kunnskap i stadig større grad ble bestridt, mistrodd og tråkket på, og hvor man syntes å leve for å gjøre endringer for endringens eller departementetes skyld. Men hva skulle et menneske med doktorgrad i engelsk samtidslyrikk med særlig vekt på tehom gjøre? Hvem ellers ville ansette et menneske med minimal utdanning innen didaktikk og pedagogikk? Svaret var ingen. Ingen andre ville noensinne vurdere å ansette meg. Ikke engang jeg ville ansatt meg selv

Jeg undret meg over i hvor stor grad jeg faktisk representerte den onde siden, og om jeg burde prøve å bli et bedre menneske. Jeg burde i hvert fall prøve å være mindre Ingrid Winter

Denne innsikten lå og gnikket uavlatelig på hjernen min og jeg visste at den før eller siden kom til å mutere om til enten magesår, stresskreft eller blodpropp

Det var vår generasjon som stod for tur. Som stod i en kø hvor det som ventet oss, var usammenhengende gnåling om fortiden. Tung pusting. Skravle bein. Dårlig mage. Leverflekker i ansiktet. Høreapparat. Brukket lårhals. Grønn stær. Myk mat. Tynt hår. Bingo. Død

Det hendte at jeg var bekymret. Bekymret for utilstrekkelige restriksjoner på skjermbruk var ekvivalenten til røyking i hjemmet. Selv hadde jeg eksem og astma til jeg ble voksen, og inni meg anklaget jeg sigarettbruken til foreldrene mine for disse lidelsene. Men hva ble konsekvensene av våre egne forseelser? Manglende forståelse av sosiale bånd og relasjonener, som førte til at den neste generasjonen fremdeles var enslige når de var femti, seksti og sytti? Unge mennesker som var ensomme og deprimerte, men ikke skjønte hvorfor og fortsatte å helle nedpå med energidrikk og antidepressiva mens de binget på sesong hundre av Games of Thrones eller plaffet med andre menneskers avtarer på internett?

Men istedenfor å bestille time hos legen satte jeg meg foran Google etter at kjøkkenet var ryddet og alle var sendt avgårde til hver sin fritidsaktivitet. 'klump i nakke' og 'problemer med å svelge mat', skrev jeg inn i søkefeltet. Og fikk bekreftet at jeg hadde cirka to uker igjen å leve, og at det egentlig var altfor sent å gå til lege. Akkurat som jeg hadde mistenkt hele tiden

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt

Og hvordan skulle vi klare dette i det lange løp, om det var tungt allerede nå?

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske