Bokelskere.no

Vi lever kanskje i ei tid då alle under tjuefem har ein diagnose og vi vaksne må ha psykologhjelp for å takle omorganiseringar på jobben. Men fjellet, det skal vi faen meg ta

Om ein skal dømme etter samtalane i går, er det likevel dette som er det verste du kan gløyme: å sjå på klokka når turen startar. Det er lite vits i å komme fram og ikkje vite kor lang tid du har brukt. Då sit du der i undertøyet i peisestua og har ingenting å snakke om

Dei ønsker å overbevise oss andre. Og det gjer dei på to måter. Enten ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve noko du ikkje kan oppleve nokon andre plassar. Eller--og dette er veldig mykje rarare- ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve akkurat det same som alle andre plassar. Og det er her fjellfolket begynner å likne litt for mykje på dei som var på kristen sommarleir i ungdommen og prøvde å overbevise alle om at det gjekk minst like vilt for seg der som på Ibiza

Det er mulig dette er nok djupt menneskelig. Kanskje er det ein refleks.en det ser altså ut til å vere helt umulig å la seg avbilde på ein fjelltopp utan å strekke armana mot himmelen

Eg trur eg forstår ganske mykje. Det er mykje eg ikkje liker. Men eg klarer som regel å forstå det om eg godviljen til. Og er i enerom. Men det er tre ting i livet eg verkelig slit med å forstå. Religion. Narkotika. Og friluftsliv. Og desse tre har jo mykje til felles. Dei er litt for prega av eit jag etter eiga tilfredsstilling, litt for lite prega av humor, litt for prega av folk som litt for gjerne snakkar om interessa sine, og viss du ikkje kjenner grensene og veit å stoppe i tide:livsfarleg

Et klarte faktisk ganske ofte å stå i mot dette voldsomme presset fra Fjellet. Men når det var skuleutflukt, då måtte du. Du kunne bli fritatt frå deler av undervisninga av religiøse grunnar, eller fordi du hadde eit anna morsmål, eller fordi du hadde spesielle utfordringar med tal eller bokstavar. Men på tur måtte du, uansett. Hadde dette vore i dag, ville eg uten tvil tatt denne saka til ein internasjonal domstol, men den gongen tenkte vi rett og slett ikkje på det som ei mulighet.

Men. Du vet. Man burde få barn når man er tretti, men det passer ikke for alle. Og så har man plutselig ventet litt for lenge. Det er jo jättejättetrakigt, men det er jo sånn som hender av og til

Jeg håper han skal si at han vil treffes igjen, jeg håper det selv om jeg kanskje har kjedet vettet av meg, men så sier han bare at dette var hyggelig, du får ha det bra, så snakkes vi kanskje, og jeg løfter armene halvveis i et slags forsøk på en klem, men han tar et skritt unna og armene mine synker, og så sier jeg også ha det bra * og vi snakkes*, og jeg løfter hånden dumt til en slags hilsen i stedet, går til bussen med de dumme armene mine hengende langs siden, sitte alene på bussen med de dumme armene, med alle menneskene rundt, låser meg inn i leiligheten med de dumme, ubrukelige hendene mine

Han kjente følelsen fra han var liten. Redselen for slutten. For det uforståelige med slutten. Ubarmhjertigheten med slutten. Han hadde lært seg å ikke tenke mer på det. Men nå var tanken tilbake. Og det verste var at med redselen for slutten kom også en lengsel etter den. På dager som i dag synes han det virket fristende å dø. Han skammet seg over det. Han burde ikke føle det sånn. Men han hadde lyst til å ikke finnes. Bli borte. Slippe helt vekk. Hodet, kroppen, tankene, følelsene. Det var for mye. Han burde være glad for å leve. Men han var ikke glad for å leve. Tvert i mot følte han sterkt at det hadde vært bedre å slippe. Men han turte ikke gjøre noe med det, for han var livredd for å dø.

For ikke bare var Nilsen blitt en mann folk kom på fest til, han var også blitt en mann Oddrun Nilsen ville gifte seg med. Og alt dette hadde det ikke vært så lett å forestille seg den gangen Nilsen var rævpule-Kenneth og gikk på Greverud skole

Det var antagelig første gangen hun så Bård bli drevet til sitt ytterste på denne måten, tenkte Glenn. Men det lå jo massevis av slike episoder foran dem, samlivet driver en til sitt ytterste rett som det er. Det var like greit å få hull på det. Og Glenn ante at Bård ennå ikke hadde sett Anita drevet til sitt ytterste heller. Det hadde han altså til gode. Men jo før det skjedde, jo greiere var det, så var de liksom i gang.

Så dere er ute og handler, sa Glenn, og visste at det var en tåpelig kommentar ettersom empirien her var klar som dagen. Men han visste ikke helt hva det var vanlig å si i situasjoner som dette. Han hadde ingen erfaringer å lene seg på. Og Glenn var jo en mann som knapt nok visste hva det var vanlig å si i situasjoner han hadde erfaringer med

Og når man blir overveldet på den måten, skal man passe på. Før man vet ordet av det, går man ut i garasjen en søndag kveld, binder et tau rundt et rør og henger seg.

Nilsen opererte ikke med nyanser i tilværelsen. Om man ikke var helt på topp en dag, var man sjuk. Om man ikke var helt på topp over lengre tid, var man gæren.

For at kroppen skal bygges opp må den først brytes ned, kanskje det samme gjelder for kjærligheten

Tjuesju timer senere sitter jeg på en lilla pute i gymsalen på Skullerud ungdomsskole. Det lukter kroppspresss og prøveangst

Å være kjærester er å bytte på å være hverandres personlige trener. Kommer med instrukser og evaluere hverandres innsats. Tenke framover og ha et felles prosjekt. Heie hverandre frem, bryte hverandre ned. Og innimellom presse den andre så hardt at han eller hun begynner å grine