Bokelskere.no

"Tante Pose" er den ultimate juleboken for meg. I adventstiden leste vår lærerinne på folkeskolen hvert år høyt fra den i "kosetimen" - siste time på lørdag;)

Hm, - det var jo ikke meningen å trykke spoiler på den! Jeg må ha kommet borti noe;)

Jeg lurer på om dette omslagsbildet er hentet fra oppsetningen på Det norske teatret for noen år siden. Jeg så det da og syntes det var bra - tror jeg - , men nå husker jeg ingen ting!! Men bildet så kjent ut;)

Jeg har nylig begynt på Selma Lagerlöfs trilogi om Löwenskölds ring m.m., men jeg kommer nok ikke så langt i løpet av helgen, - det er meget som skjer og skal gjøres i disse førjulshelgene. Men jeg har en slags forestilling om at den vil egne seg til lesing i mørke vinterkvelder...
Akkurat nå har jeg imidlertid funnet frem "Ludvigs jul" av Kjell Aukrust for å "jule" litt på morgenkvisten;)

Ja, sånn tolket jeg det også, - hjerteskjærende!
Og jeg tror nok også at jeg kommer til å vende tilbake til den!

Jeg har alltid - siden "Til Sibir" - vært en stor beundrer av Per Petterson, men denne gangen trodde jeg at jeg var i ferd med å bli skuffet. Det gikk utrolig tregt med lesingen, riktignok også fordi jeg har hatt det litt travelt, - men jeg vet jo at jeg nok kunne blitt sugd inn i en bok likevel. Og det ble jeg ikke her. Jeg syntes det ble altfor fragmentarisk med alle hoppene i tid i tillegg til tre forskjellige vinklinger som attpåtil skiftet mellom første og tredje person. Det var jo fine skildringer underveis, men de klarte ikke å fange meg, - ironisk nok godt hjulpet av at jeg overvar et intervju med Per Petterson på Litteraturhuset. Der forklarte han hvordan han skrev, at han ikke visste hva som skulle skje senere i boka mens han skrev, - og jeg syntes det hørtes veldig fascinerende og riktig ut da. Men da jeg senere leste boka, tror jeg at det bidro til at jeg opplevde alle småhistoriene i begynnelsen enda mer som et formålsløst rot som det ikke kunne komme noe fornuftig ut av;)
Men så snudde det, - fra den utrolig fantastiske skildringen av de to guttene på skøyter om natten, ble jeg sugd inn i historien og jeg fikk lest resten nesten sammenhengende. Likevel satt jeg fremdeles litt misfornøyd igjen umiddelbart etter at den var fullfør, - jeg opplevde slutten som veldig merkelig! Men så, da jeg hadde fullført den, tatt et skritt tilbake og satt alle disse puslespillbitene sammen, da så jeg det store i den, - jeg er bare litt sein av meg, typisk nok;) Men det er vel også nettopp det som er tegnet på stor litteratur!
Intevjuet på Litteraturhuset har også bidratt til at jeg synes jeg forstår boka bedre, har det vist seg. Der husker jeg særlig to ting som ble trukket frem. Det ene var bokas tittel, "Jeg nekter", - at det går an å ta et valg og si at dette vil jeg ikke være med på! Og det var jo det Tommy gjorde, både første gang da han banket faren og senere da han avviste ham. Han skjønte også at man selv måtte/kunne gjøre noe for å snu en håpløs situasjon, og det var jo det han gjorde da han tok kontakt med damen på kafeteriaen. Jim derimot, han nektet aldri. Her kommer vi til det andre poenget det ble snakket om på Litteraturhuset: at noe gikk galt da Jim fikk for seg at man måtte gjøre seg fortjent til vennskap. Frem til hendelsen på isen hadde vennskapet vært en selvfølgelighet, men etter det begynte Jim å lure og tvile, - og det var ikke sunt for ham! Og her er kanskje hans bakgrunn viktig: han var oppdratt av en enslig, kristen mor og ble nok foret med tanker om synd og skyld, - noe Tommy og Siri vel var spart for. Så gikk det jo som det gjorde med ham, han "nektet" ikke, - og i min tolkning av boka, så brukte han nok det tauet...
Også var det denne merkelige slutten! Mens man trodde de to gamle vennene skulle møtes på Ulvøybrua, så hopper historien til Siri som er ute og hjelper andre mennesker! Så forskjellig kan det altså gå med disse tre med nokså felles bakgrunn: Jim bukker under, Tommy har styrke til å redde seg selv, mens Siri (kvinnen) også har overskudd til å hjelpe andre!
Og så slutter boka praktfullt med at Siri fløy - bokstavelig talt - videre!

Og dette var nå min tolkning av boka. Og som dere vel skjønner, så syntes jeg den var veldig bra, likevel. Men den fikk bare terningkast 5, fordi jeg opplevde starten som for rotete. Men jeg ser jo at det er andre her inn som nettopp er imponert over den, - så så forskjellig kan man se det;)

Visst vet jeg at før i verden var det nok av mennesker som ikke visste hva frykt var for noe. Jeg har hørt om en hel rekke mennesker som svært gjerne gikk på nattgammel is og som ikke kunne tenke seg noen større fornøyelse enn å spenne for en hest som var kjent for å løpe ut. [...] Men jeg lurer sannelig på om noen av dem ville hatt mot til å sette på seg den forskrekkelige ringen som gamle general Löwensköld på Hedeby hadde eid.

"Löwenskiölds ring" av Selma Lagerlöf

Ta fart og la det stå til, - det er ikke så farlig om du ikke skjønner hvert ord, hovedinnholdet og hovedinntrykket får du med deg! Lykke til!

:-)

Da er det oppklart, og takk for det:) Men - av brukerhensyn - synes jeg det er dumt! Da kan vi jo gå glipp av mye som er "godt sagt". Som bokomtaler det er lagt mye mer arbeid i enn i en kort kommentar under diskusjoner, eller sitater opprinnelig skrevet av mer velformulerende og kloke hoder enn de fleste av oss har;)

Jeg vil så nødig tvinges til å velge mellom de to, Kristin og An-Magritt! Jeg svarer nesten alltid "Kristin Lavransdatter" når det er spørsmål om hvilken bok som har betydd mest for meg, - den leste jeg da også først.
Men én gang valgte jeg An-Magritt og "Nattens brød". Ved tusenårsskiftet var jeg på vårt lokale bibliotek, og der hang det en forespørsel om å oppgi og begrunne hvilken bok man syntes det var viktig å "ta med inn i det neste tusenåret". Jeg handlet veldig spontant, burde nok skrevet svaret pent, gjennomtenkt og ordentlig hjemme, men krafset ned "Nattens brød" og en kort begunnelse for det. Jeg er fortsatt litt flau over at jeg gjorde det så lite gjennomarbeidet, men svaret og begunnelsen står jeg for. "Nattens brød" viser - mer enn "Kristin Lavransdatter" - noe av det slitet som vår tilværelse bygger på, samtidig som den foregår i et flerkulturelt miljø og viser et vakkert kjærlighetsforhold mellom to fra forskjellige land, - noe som i høy grad er aktuelt i dag.
Så kan jeg jo tilføye at jeg "vant" konkurransen, - men det var ved loddtrekning blant få deltakere, og de som formidlet budskapet ga ikke på noen måte uttrykk for at de var fornøyd med utfallet;)

Det var godt å høre! Jeg ga den nemlig til en grandniese i høst, - og jeg håper jo hun er enig:)

Jeg er jo på mange måter så enig med deg, og følte meg derfor litt urettmessig uthengt som småhysterisk stjernejeger, - jeg var jo ikke på stjernejakt!

Her tror jeg du har misforstått min interesse for stjerner, - jeg bruker dem som et slags barometer. Jeg har ikke tid til å lese gjennom alle innlegg hver dag, men følger bl.a. med på "Beste innlegg" i et håp om at jeg på den måten kan fange opp noe av interesse. Jeg er veldig klar over at "vinnerinnleggene" kan variere, - noen ganger kan f.eks. stjernedrysset mer bære preg av sympatierklæringer, men da regner jeg jo med at det var det flest fant interessant det siste døgnet. Og jeg er naturligvis smertelig klar over at jeg på denne måten kan ha gått glipp av en oversett godbit.
Men når det da kommer en slik "godbit" som Lillevies omtale av "An-Magritt" og den får flest stjerner, kan jeg ikke annet enn å undres over at den ikke ble kåret til "Beste innlegg" slik at flere kunne få glede av den.
Og hva som er småhysterisk ved dette, kan jeg bare undre meg over ...

Gjelder det bare diskusjonsinnleggene og ikke bokomtalene? I går fikk Lillevie 6 "godt sagt" for sin omtale av "An-Magritt", mens "Beste innlegg" bare hadde fått 3 stjerner!

For meg har Roy Marsden som spiller Dalgliesh i serien, vært helt, helt riktig, - jeg tror jeg leste bøkene og så seriene omtrent på samme tid. Men senere har jeg hørt at P.D. James selv ikke var noe fornøyd med valget av skuespiller, at han ikke stemte med hennes helt! :(

Imponerende planer, Wolfcat, - og dette klarer du med glans, lykke til!
Og så varmer det mitt hjerte at du er blitt så glad i Falkberget og An-Magritt!

Jeg tilgir Falkberget alle unøyaktigheter! Når han kan skrive som han gjør om kølfogden, kan han også få slurve med årstall og historiske hendelser:) Det er jo så tydelig at at dette er fiksjon.
Men det er ikke alle jeg er like overbærende med;)

Det var en imponerende utlegning om kølfogden og helhestens rolle! Takk skal du ha, det var virkelig interessant å få skilt ut enkeltbeskrivelser, satt dem sammen på nytt og sett dem i et større perspektiv! Og minnet meg på hvor stor stor bredde det er i denne skikkelsen!

Tusen takk for svaret med disse treffende skildringene av kølfogden, - det var så fint å bli minnet om denne mangefasetterte, magiske skikkelsen som er med på å løfte Falkbergets verk til et nivå høyt over vanlige historiske romaner!