Bokelskere.no

Jeg har akkurat fullført «Stiklingen» av Audur Ava Ólafsdóttir, hvor hovedpersonen, en to-og-tyve år gammel mann, har et sterkt og positivt forhold til sin ni måneder gamle datter, - det er utviklingen av det forholdet som er det bærende – og svært vakre – elementet i romanen.
Og det fikk meg til å lure på hvilke skildringer av livet som småbarnsfar har vi egentlig i litteraturen? I et intervju i Aftenposten i dag, forteller Silje Bekeng-Flemmen at da hun var gravid og fikk barn, savnet hun skjønnlitteratur om emnet, noe som førte til at hun selv tok det opp både i debattform og i bok, - noe som igjen førte til at en anmelder beskrev fjorårets bokhøst som «en tsunami av brystmelk»!
Uten å ha lest disse bøkene, høres det jo ut som om de er sett fra et kvinneperspektiv, og nå lurer jeg på om det er noen som har lest litteratur om denne fasen i livet sett fra en manns ståsted, og gjerne som en positiv opplevelse, - skjønt det er vel for mye å håpe, god litteratur skal jo sette problemer under debatt, - men i "Stiklingen" finner vi det, ihvertfall.

Dette var en sjarmerende, rørende og vakker bok.
Grovt sett kan man vel si at den, som så mange andre bøker, handler om en ung manns vei for å finne ut av livet og seg selv. Men i motsetning til de andre bøkene (ihvertfall dem jeg har lest), finner han her ut av det gjennom ansvarsfølelsen for og kjærligheten til den lille datteren.
Pussig nok sto det akkurat i dag en artikkel i Aftenposten om Silje Bekeng-Flemmen som hadde savnet bøker skrevet om det å få og ha barn, - og det er altså det denne boken, som kom ut i 2009, handler om, men fra farens synsvinkel.
Men den handler også om så mye mer: om kropp og død og å miste sin mor, og om å bryte opp fra barndomshjemmet for å følge en drøm om å stelle med blomster - den store fellesinteressen til mor og sønn - og om kjærligheten mellom mann og kvinne.
Det er en meget sympatisk ung mann vi møter i boken, - som er skrevet av en kvinne, og det er min eneste innsigelse mot boken, at jeg-personen kanskje var litt for god til å være sann. Det, og at den lille datteren forekom meg særdeles fremmelig og grei å ha med å gjøre! Men så foregår jo også handlingen hovedsakelig i en liten sør-europeisk landsby med et nesten magisk preg, og boken har en tilsvarende velsignet letthet over seg, - de store temaene, til tross. Og for en mor som nylig har opplevd å se sin sønn gå inn i farsrollen, gikk jo denne boken rett til hjertet.

Jeg kunne ikke la være å kjøpe denne etter å ha vært innom Stonehenge på en rundreise i Sør-England i sommer. Og jeg kan med det samme innrømme at jeg hadde to motstridende reaksjoner på den: jeg syntes boken var interessant, og jeg avbrøt den!

Boken lar oss møte menneskene i den steinalderkulturen som skapte både Stonehenge og alle de andre steinringene spredt utover Storbritannia, - slik de levde med sin religion og i sitt samfunnssystem. Alt er naturligvis oppdiktet, men basert på diverse forskningslitteratur.
Cornwell følger i hovedsak tre brødre som representerer forskjellige mennesketyper med forskjellig innstilling til livet, og de er på mange måter forbausende lik vår tids mennesker, - med unntak av at de jo blant annet har en helt annen religion. Hvor like de var, kan sikkert diskuteres, men for meg menneskeliggjorde dette disse steinaldermenneskene og gjorde Stonehenge til noe mer enn det vi ser.

Så hvorfor avbrøt jeg da? Jeg hadde lest ca. halve boken da jeg ga meg, og det skyldtes nok at jeg følte at forfatteren da hadde klart å vise meg den kulturen og de menneskene som laget disse steinringene. Jeg skjønte hvor han ville hen, samtidig som selve historien og menneskeskjebnene ikke var interessante nok til å holde på min interesse. Og så må jeg innrømme at det faktum at jeg leste boken på engelsk nok også bidro. Det var litt for mange ukjente gloser i forbindelse med bygging av templer og steinringer, - noe som bidro til at lesingen innimellom ble et lite ork.

Men jeg er altså likevel glad for at jeg leste det jeg gjorde, - jeg ser nå mye klarere for meg hva som kan ha skjedd da Stonehenge ble bygget.

Det høres spennende ut!

Ja, - og den er nesten enda bedre andre gang! Så derfor håper jeg du ikke lar Svikne dagar drepe all Ferrante-interesse!

Jeg har nå snart lest ferdig Napolikvartetten for andre gang, og synes den er like fantastisk! Og jeg kjøpte faktisk Svikne dagar da den kom, - men jeg har ikke orket/giddet å lese den, etter at jeg har lest hva den handler om. Ikke flere skilsmissebøker på meg!

Ja, ikke sant, er ikke den fantastisk! Så da får dere bare kaste dere over Jomfruen fra Norge som er enda bedre!!! Fjorårets bok har jeg ikke fått lest ennå.

Den måtte legges i "skrekk-kabinettet", dvs. et skap på jobben hvor skumle bøker ble oppbevart, da min ene sønn var veldig liten ;-)
Illustrert Klassiker med The Canterbury Ghost måtte også legges dit, - det var for skummelt å ha det i huset!

Jeg gledet meg til å se filmatiseringen av boken, full av tillit til at den var bra etter alle de gode anmeldelsene og vissheten om at Ferrante selv hadde hatt en finger med i spillet. Men dessverre oppdaget jeg at min egen innstilling til filmen ødela litt for meg, - jeg ble sittende og vurdere den utenfra og lot meg ikke rive med. Det endte med at jeg måtte sjekke opp mot boken om noe stemte (og det gjorde det!), men det førte til at jeg sluttet å se på filmen og rett og slett begynte å lese boken om igjen, - mye bedre! Gjenlesingen er en stor opplevelse, for nå leser jeg den i ly av kunnskapen om hvordan det går og merker meg detaljer og mønstre som jeg ikke skjønte noe av ved første gangs lesing, - fascinerende! Anbefales for alle som ble like hekta på Napolikvartetten som meg ;-)

Takk for advarselen! :-)

Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!

Jeg har jo også lest Kristin Lavransdatter mange ganger og i forskjellige faser i livet, og det er fascinerende hvordan jeg oppdager noe nytt hver gang. Jeg er helt enig i at slutten med Lavrans og Ragnhild er utrolig sterk, - men det har jeg først oppdaget i voksen alder, som ung syntes jeg heller den var rar ;-)
Jeg har nå også hørt Kransen som lydbok med Rut Tellefsen, og jeg synes hun var veldig flink (selv til mannsstemmene), - det var så riktig og vakkert. Jeg kan ikke stoppe å fryde meg over Sigrid Undsets språk og skildringene av natur, kultur og menneskesinn!

"Last night I dreamt I went to Manderley again" - det er noen innledninger som sitter :-)

Nei, dessverre, - men hun er veldig hyggelig, så du kan sikkert ta kontakt og spørre! Foredraget ble holdt på Asker Museum, - jeg tror hun bor i Asker.

Nå har jeg vært på et veldig interessant foredrag hvor Cecilie Enger fortalte om boken. Interessant hvordan den på en måte henger sammen med Himmelstormeren, som handler om den radikale "himmelstormeren" Ellisif Wessel. I forbindelse med research til den boken, kom hun over historien om disse to kammerpikene som levde og henga seg til et diametralt annerledes - men kanskje ikke nødvendigvis dårligere - liv.
I foredraget fikk vi også høre hvilke kilder hun hadde brukt (det lurte jeg nemlig på), og de besto hovedsakelig av samtaler med dem som hadde kjent henne. Hilda Cooper ble visst oppfattet som en litt avmålt og streng person, men Cecilie Enger leste henne likevel med en mykere stemme enn den Gisken Armand ga henne.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!