Bokelskere.no

I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at jeg har uttalt meg om noe jeg ikke har greie på! Jeg vet jo ikke om forfatterinnen har skrevet en bok som egner seg for dem som ikke kjenner Sigrid Undset og hennes forfatterskap! ;-)

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Dette er en omtale av hele Hong Kong-trilogien som jeg merket meg her inne fordi den fikk så god omtale, - men jeg kan dessverre ikke si meg enig.

Den første boken, «En ulastelig mann», syntes jeg var grei nok, skjønt ikke så bra som ventet, men jeg ga den en femmer på grunn av det tidsbildet den ga, samt opplysningene om hvor forferdelig oppvekst de britiske imperialistenes barn fikk når de ble sendt «Home».
Jeg syntes imidlertid det var mye uforløst og uforklart i den, og satte min lit til at det ville bli rettet opp i den andre boken, «En trofast hustru». Det opplevde jeg dessverre ikke, kanskje fordi jeg hadde trodd at vi her skulle bli bedre kjent med den kvinnelige hovedpersonen og hva som gjorde henne så fantastisk som det stadig ble sagt. Men det ble med påstandene, og derfor fikk den bare terningkast fire.
I tredje bind, «Venner til sist», kommer vi nærmere inn på andre i ekteparets bekjentskapskrets, og vi får igjen en skildring av tøffe oppvekstvilkår før og under krigen, - i England denne gang. Og det er nok disse barndomsskildringene som er det beste ved bøkene, samt skildringen av det engelske landskap og hverdagsliv. Dette holdt imidlertid ikke nok på min interesse, - jeg kjedet og ergret meg mer og mer og var lykkelig da jeg var ferdig og kunne gi den terningkast tre.

Jeg kan vel si at jeg rett og slett ikke likte Jane Gardams språk og skrivestil. Fortellermåten hennes var like svevende og forvirret som hovedpersonene var på sine gamle dager, - kanskje det er en god skildring av hvordan man blir i hodet når man blir gammel nok, men jeg vil ikke være der, - ennå;-) Fortellingene hoppet frem og tilbake i takt med mimringen, og tidsplasseringen var ikke helt klar bestandig, - veldig forvirrende! Samtidig består teksten av mange tanker og samtaler som presenteres i korte, løsrevne setninger, - men det er kanskje noe av poenget, at det var slik samtalene foregikk i det miljøet. Det ble i det hele tatt altfor mye direkte tale og gjentatte tanker uten at vi av den grunn ble bedre kjent med personene, - for meg ble de bare noen pappfigurer.

Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.

Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.

Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.

Jeg kan ikke se at noen har nevnt "Den utrolige reisen", der er det jo to hunder og en katt.

Etter en guidet tur i Stavern hvor vi ble fortalt at Jonas Lies "Kommandørens døtre" handlet derfra, gikk jeg til innkjøp av den og er jeg nå såvidt i gang med den. Den ble skrevet i 1886 og er en slags tematisk oppfølger av "Amtmannens døtre" og handler om kvinnens stilling i embetsmannmiljøet. Det gjorde jo også Lies "Familien på Gilje" som jeg har lest flere ganger med stor glede, - kanskje særlig fordi jeg har noen formødre fra det miljøet - , og nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med den i helgen!

Alle de gode omtalene her inne har inspirert meg til å les Peter Mays tre krimbøker fra de ytre Hebridene, og det har vært akkurat like storveis som forventet! Jeg har vært på Orknøyene og de indre Hebridene, - og nå har jeg vært på de ytre Hebridene også, i fantasien og med Peter May som en utmerket reiseleder!
Han gir ikke bare en nær og grundig skildring av landskap og bebyggelse, men formidler også øysamfunnets «nyere» kulturhistorie, - «nyere» fordi han ikke går tilbake til vikingtiden ;-) Alle bøkene har med særegne trekk ved kulturen eller spesielle historiske hendelser, alt fra bruken av det gæliske språk og den strenge pietistiske kristendommen som rådet, til tradisjonell havsulefangst, tjuvfiske av laks og misbruk av foreldreløse barn som arbeidskraft, samt minnet om et forferdelig skipsforlis for hundre år siden.
Og alle bøkene handler både i nåtid og en ikke altfor fjern fortid. Hovedpersonen, den hjemvendte kriminaletterforskeren Fin Macleod, har kjent de fleste involverte i de sakene han gir seg i kast med. Gjennom mange tilbakeblikk blir vi kjent med hans oppvekst blant nære venner og påfallende sterke jenteskikkelser, og der møter Fin seg selv som den kjekke og tankeløse drittsekken han en gang var, - noe som fører til at han nå sliter med å etablere seg på nytt.

De tre bøkene må leses i riktig rekkefølge: Svarthuset, Lewismannen, Lewisbrikkene. Personlig holder jeg en knapp på Lewismannen; den går tilbake til en tøff oppvekst på midten av nittenhundretallet, skildret gjennom en senil gammel manns minner.
En stund tenkte jeg at den siste, Lewisbrikkene, ikke var like bra som de andre. Den opplevdes som litt mer stillestående, og de detaljrike naturskildringene og veibeskrivelsene kunne bli i overkant mye, men da spenningen steg mot slutten og alle trådene elegant ble nøstet opp, var det bare å gi seg over!
Jeg skulle gjerne fulgt livet på øya Lewis og Fin Macleod videre, men det virker dessverre som om dette er en avsluttet trilogi, - den siste boken ble utgitt i 2012.

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme, ganske tøffe, miljøet vi ble presentert for der!

Og jeg har vært på en lang litterær reise denne helgen: fra de Ytre Hebridene, grisgrendt og værbitt skildret av Peter May i den glimrende kriminalromanen "Svarthuset", til Napoli i Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", hvor italiensk temperament koker i varme gater, - fascinerende!

Jeg må også takke for disse innleggene som gjorde meg oppmerksom på Peter May og hans krimbøker fra Ytre Hebridene! Nå har jeg akkurat fullført Svarthuset og skal løpe og kjøpe Lewismannen! Flott skildring av et miljø og landskap som tydeligvis har en egen dragning på flere enn meg, fikst bygget opp og med fine personskildringer.

Jeg svarte sist, tror jeg, hvis jeg ikke ga opp, - men jeg syntes som de andre her at det var vanskelig å få tak på spørsmålene, at de ikke passet for meg. Kanskje fordi jeg oppfattet utgangspunktet ditt som uaktuelt, - jeg søker ikke etter nytt lesestoff på nettet, jeg har bunker med bøker som venter som jeg har merket meg gjennom anmeldelser i aviser, her eller i samtaler. Jeg vet ikke hva annet jeg skulle søke på når det gjelder skjønnlitteratur, enn forfatternavn, og så muligens land og tidsepoke ...

"Men det tror jeg ikke på ... ", - må synges til kjent svensk poplåt fra 60-tallet ;-)

Til kvinnelige epoke/oppvekstromaner må man vel kunne regne Bjørg Vik og Tove Nilsen som vel begge er nevnt i tidligere innlegg. Fra en tidligere epoke vil jeg også nevne Cora Sandels Alberte-bøker, som etterhvert også kan kategoriseres som kvinnelig-kunstner-roman. I den kategorien kan man også plassere Doris Lessings Den gyldne notatbok, en dyptpløyende og selvransakende roman om å være "fri kvinne", radikal og intellektuell forfatter på 1950-tallet, - omtalt som feministisk bibel ;-)

Da synes jeg jo du må kaste deg over Napolikvartetten til Ferrante!

Her er historien om og bilder tatt av en norsk kvinne som var tilstede og dokumenterte folkemordet.