Bokelskere.no

Dette var en sjarmerende, rørende og vakker bok.
Grovt sett kan man vel si at den, som så mange andre bøker, handler om en ung manns vei for å finne ut av livet og seg selv. Men i motsetning til de andre bøkene (ihvertfall dem jeg har lest), finner han her ut av det gjennom ansvarsfølelsen for og kjærligheten til den lille datteren.
Pussig nok sto det akkurat i dag en artikkel i Aftenposten om Silje Bekeng-Flemmen som hadde savnet bøker skrevet om det å få og ha barn, - og det er altså det denne boken, som kom ut i 2009, handler om, men fra farens synsvinkel.
Men den handler også om så mye mer: om kropp og død og å miste sin mor, og om å bryte opp fra barndomshjemmet for å følge en drøm om å stelle med blomster - den store fellesinteressen til mor og sønn - og om kjærligheten mellom mann og kvinne.
Det er en meget sympatisk ung mann vi møter i boken, - som er skrevet av en kvinne, og det er min eneste innsigelse mot boken, at jeg-personen kanskje var litt for god til å være sann. Det, og at den lille datteren forekom meg særdeles fremmelig og grei å ha med å gjøre! Men så foregår jo også handlingen hovedsakelig i en liten sør-europeisk landsby med et nesten magisk preg, og boken har en tilsvarende velsignet letthet over seg, - de store temaene, til tross. Og for en mor som nylig har opplevd å se sin sønn gå inn i farsrollen, gikk jo denne boken rett til hjertet.

Enig med deg, og en sjarmerende og vakker bok som jeg hadde stor glede av å lese. Den fremmelige datteren tilskriver jeg «øynene som ser», det er slik pappaen ser henne; det betyr ikke nødvendigvis at det er slik hun faktisk er. Jf. Lobbis opplevelse av sin sykdom og innleggelse, meget mer dramatisk enn realistisk.

Det jeg savnet, var en slags forbindelse mellom rosestiklingen og barnet. Forventet at tittelen ikke bare henspilte på planten, men også det nye livet, barnet.

Ellers er jeg i samme situasjon som deg, har nylig opplevd en sønn bli forvandlet til pappa på null komma null (og det til to). Rørende og imponerende. Gratulerer!