Bokelskere.no

Jeg er en del av hjelpeapparatet selv, selv om jeg ikke jobber direkte ,med autister og funksjonshemmede nå. Jeg synes alltid det er lærerikt å lese bøker med de nærmestes perspektiv.
Jeg kan godt kjenne igjen dette fra feltet med den store troen på enkelte behandlinsgretninger, som hersker i perioder. Blant annet...

Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja. Ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke helt passet akkurat nå. Noen ganger er det slik..og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig med selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.

Jeg likte denne også svært godt. Har lest den to ganger. Første gang hadde jeg den med på tur til Amalfikysten i Italia og leste i varmen på balkongen----om kalde Sibir..

VAnskelig å anbefale en bok til dette formålet, men jeg kjenner til et par bøker som skal være gode på temaet:
Berit Helberg Hagen: En vei bort fra stupet (eget forlag, ISBN 978-82-997864-7-8 Hvis du ønsker forfatterens hjemmeside så kan du si fra til meg så skal jeg lete den opp, eller du kan google den)

Og så er det en ny bok som jeg ikke har lest enda, men som virker bra:

Stryk meg over håret av Agnes L. MArtre

Dette er hvertfall bøker som kan sjekkes ut..

Humorkrydder i mørketiden: Julebrevpikene

Det er ikke bare i Finnmark det er mørketid. Det er det også her, i Trøndelag, i november og desember, skjønt en finnmarking sikkert vil blåse av det. Men for meg er det mer enn mørkt nok her nå, og mørkere blir det. Da er det godt med noe som kan lokke mørke skoddeskyer bort og dra smil og latter frem. Lattervitaminer kan bidra til å gjøre førjulsmørket lettere å leve med. Nå kommer jeg på at jeg må ta frem Sanolux lyslampen min fra kottet også. Nuvel..

Julebrevpikene er Karin Bjørset Persons debutroman, som nå faktisk har blitt en bestselger. Det er trykket opp nytt opplag, ifølge forlagets hjemmeside. Jeg skjønner at denne boken selger. Den er hysterisk morsom. Men før jeg strør flere superlativer rundt meg, skal jeg oppsummere litt av handlingen:

Etter at Magnhild fyller 40 er hun lei av å være snill. Hun vil heller være førti og fryktelig. Hun har en lillesøster, Magdalena, som har giftet seg til en snobbete Oslo-tilværelse. Da Magnhild får årets julebrev fra sin lillesøster med sin perfekte mann og to perfekte barn som tyter over av selvskryt og snobberi, får Magnhild nok . Hun tar telefonen fatt, samler sine fire venninner i klubben Frustrerte fruer og deler sin frustrasjon med dem. Helene, en av damene, får den glupe ideen om å starte en julebrevaksjon for mer ærlige julebrev. Som sagt så gjort, og det hele ruller på seg med avisomtaler, og til og med opptreden i God Morgen Norge. Opp i alt så kommer Magdalene med familie på julebesøk til Magnhild og familien i Bjørvika i Lakselv. Det tegner til å bli tidenes værste julemareritt.

Så mye får dere vite, og resten anbefaler jeg at dere leser selv.

Sant å si, så er dette er veldig artig bok, med mange ting å kjenne seg igjen for den som er kvinne, mann til kvinne, venninne, har deltatt i dameforeninger av forskjellige slag, bor nordpå, eller sørpå. Boken gir også et bilde av det typiske nordnorske, med reinsdyr, nordlyset, den ville festingen, bannskapen/kraftuttrykkene, samene, slåsskampene etc etc. Humoren og de friske replikkene sitter tett, som perler på et julebord. En snor, mente jeg...

Og for meg som nettopp har vært i Karasjok og Lakselv en tur, samt i Alta i fjor, så er det også ekstra artig å se for seg disse stedene igjen via denne boken. Det var riktignok ikke vinter da jeg var der, så jeg slapp heldigvis 15 minus, men en turbulent vill flytur til Alta for å mellomlande før en ny turbotur før landing på Banak, har jeg opplevd. Ja.

Julebrevpikene anbefales herved, og jeg tipper den kan være en utmerket julegave til rette vedkommende. Til din venninne, mor , tante eller søster. Jeg tenker også at Julebrevpikene kan falle godt i smak hos den som likte Helene Uris Kjerringer eller Monica Peetz` Tirsdagdamene. Den er litt i samme gata.

Sist lørdag var jeg så heldig å treffe forfatteren på et bokmøte på Ark Bruns i Trondheim, hvor jeg fikk signert boken min. Jeg har skrevet om det her. Jeg hadde også gitt en smakebit av boken i et tidligere innlegg.

"Vi lever i en redigert virkelighet, Magnhild! Vi er omgitt av livredde fasadegnikkere. Hadde vi visst hvordan de begredelige livene deres egentlig er, ville vi..." Helene ser usikkert på meg.
" Syntes synd på dem? Likt dem bedre? Gjeninnført Marshallhjelpen?" foreslår jeg hjelpsomt.
" Ærlige julebrev, Magnhild! Jeg har en visjon! Vi skal starte en aksjon for ærlige julebrev!""

Takk til Silke forlag for leseeksemplaret og en uforglemmelig leseopplevelse.

Har nettopp startet med Bok 2, på lydbok, og det er veldig spennende..:) Starten på BOK 1, var litt treg, men det bygget seg sakte men sikkert opp.

Takk skal du ha. Ja, det er nok en bok som vil sitter i en stund. tenker også at den er særdeles god på komposisjon, språk og flyt. Ingen ting som skurrer noe sted...

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/bovara-dette-var-hard-kost-jan-roar.html#more

Det er sjelden jeg føler slikt ubehag når jeg leser en bok som jeg gjorde når jeg leste Bovara av Jan Roar Leikvoll. Til tider ble jeg skikkelig kvalm, fikk vondt i magen og fysisk vondt i hele systemet. Etter 40 sider visste jeg ikke om jeg ville lese mer. Men det gjorde jeg, jeg leste boken ferdig.

Selv om boken på mange måter var grusom, så var det så mye annet med den som ga meg lysten til å lese videre.

Først litt om handlingen:
Frrok er bokens hovedperson. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han er en ensom sjel, og alt han ønsker er å bli elsket av Flori. Men Flori elsker en annen, som han drar ut om nettene og besøker i landsbyen. Flori forlater hagen en dag for å skrive bok. Han stenger seg mer eller mindre inne på loftstårnet og skriver. Frrok kommer med mat til ham, men får ikke den omtanken og kjærlige omgangen han tidligere fikk. En dag kommer det en pike til klosteret og vil treffe Flori. Frrok stenger henne inne i kjelleren siden hun ikke kan vises frem for de andre i klosteret. Frrok sier at han skal få Flori til å møte henne, men dagene går uten at Flori kommer....

Frrok skjønner fort at han har makt over liv og død.

Mens handlingen forløper fremover i dette dramaet, får vi tilbakeblikk fra Frroks barndom hvor han gjorde et grusomt overgrep mot et annet barn og ble sendt i klosteret. Han ble tatt hånd om av Flori, en eldre mann. Vi får innblikk i Frroks minner , lengsler, tilbakeblikk fra kjærlig omgang med Flori, savnet, hans godhet for naturen og hans kamp for å overleve hån og mobbing fra klosterguttene.

Frroks lengsler, savn og sorg går over i det totalt sykelige og han har en brutal avsindig side. Vær forberedt på grusomme voldskildringer, heslighter og avskyelige handlinger.

Dette er også en vakker skrevet bok, en sterk kontrast til det grusomme. Som Leikvoll skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Språket er svært poetisk. Jeg ser frem til flere bøker av Leikvoll, hvor han forhåpentligvis også bruker sitt talent på en mildere handling. Jeg vet ikke hvor mer mye jeg orker av slike grusomheter, selv om jeg er glad jeg fikk lese boken som uten tvil er stor litteratur.

Jeg har sett to intervjuer av Leikvoll i Bokprogrammet, og sist tirsdag var det et rent portrettprogram. Leikvoll fremstår som en meget sympatisk type, som selv har slitt mye med sykdom og angst. Han har hatt tumor i hjernen . Som han sa er det denne angsten, sorgen og sinnet han på en måte har skrevet ut, selv om han ikke tror at man kan skrive seg ferdig med slike ting. Han skriver på nynorsk for å få skrevet skikkelig, hvis han skriver på bokmål, blir det fort for enkelt, for lett, sier han.

Han sier også i starten av intervjuet at han ikke skjønner helt hvordan han kan ha skrevet dette grusomme, samtidig vet han at han har gjort det.

Jeg som leser lurer også på hvor han tar det fra. Hvor kommer det fra? En gang sa en kollega av meg at filmskapere som lager filmer om stygge overgrep som regel har opplevd det selv. Jeg lurer jo på om det er slik, og om det samme gjelder forfattere, men det kan vi jo ikke vite. Fantasien har ingen grenser når man først setter den i sving. Kan hende kommer det ting fra andre kilder, fra generasjoner bak. Kanskje bærer vi på generasjonstraumer vi ikke er bevisste på, som kan komme ut i en eller annen kreativ form. Kanskje er det bare resultat av en meget sterk innlevelsesevne, forestillingsevne som noen besitter. Uansett hva det er, så hentes det fra en kilde. Og dette i seg selv synes jeg er veldig interessant.

En utrolig vakker bok om deilige Gran Canaria. Jeg fikk den i posten i dag, og har kost meg og bladd mye i den allerede. Den har noen aldeles nydelige bilder. Jeg har vært på mange av stedene så boka inneholder ikke så veldig mange nye tips, men noen er det. Spesielt når det gjelder vandreturer og spisesteder. Her er det 66 håndplukkede opplevelser av kjennere av Gran Canaria. Praktfullt.:)

Jeg likte også denne boka godt. Jeg leste den på vei til og i Peru da jeg var der i påska. En spennende historie, og velskrevet som Llosa kan det.

Hører denne på lydbok nå, Er ganske fascinert av den iskalde Aomame. Kapitlene om Tengo er mer kjedelige så langt..

Fra bloggen min:

Grøssende godt om kjærlighet og begjær: Ulvehunger av Anlaug Sanderød
Jeg er veldig glad for at jeg leste denne novellesamlingen av debutanten Anlaug Sanderød. Jeg hørte henne på speeddate på Oslo bokfestival, hvor hun var en av mange veldig interressante forfattere. Senere ble jeg mer oppmerksom på boken via bloggeren Bokvrimmels B, og bestemte meg for å lese den, selv om jeg vanligvis ikke leser noveller.

Ulvehunger består av fem noveller fordelt på 274 sider. Et gjennomgangstema er kjærlighet og begjær. Historiene har ingen happy ending slik vi er vant til å tenke om det, men det er mulig de har det på en spesiell måte likevel. I hvertfall noen av dem. Som hos Iselin Ihlebæk i den siste novellen, den eldre kvinnen som etter mannens død, endelig oppfyller en gammel drøm.

Vi møter enslige kvinner på jakt etter lykken via en mann, og kvinner i ulykkelige forhold. Et vanlig tema kan man si. Men de er ikke vanlige disse historiene. De bevesenes også med spøkelser, varulver og ånder på den andre siden. Ofte dukker de overraskende opp, snikende, eller brått. Noen av novellene er skikkelige skumle, stemningen er nifs, som i Kvinnene på holmen (en skikkelig spøkeleshistorie fra kysten) og Et hjem ved elvebredden (her spøker det ved Akerselva) . Men det er også mye humor her. Språket er kvikt og sprelsk.

Jeg har virkelig fått sansen for noveller etter å ha lest denne. Historiene er såpass korte men likevel så innholdsrike at de fint går å lese mellom andre bøker, som hvilepauser på en måte. Eller når man ønsker noe underholdende fordi man har litt mindre tid enn å den man trenger for å fordype seg i en lengre bok.

Et ekstra pluss gir jeg til omslagsdesignet, som er aldeles nydelig. (laget av Laila Mjøs)

Anlaug Sanderød er journalist i Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg ser virkelig frem til mer fra denne forfatteren.

Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/grssende-godt-om-kjrlighet-og-begjr.html#more

Jeg likte starten veldig godt, men måtte ha en pause da jeg kom halvveis ut i boka. Da ble den litt tung å starte på igjen. Jeg leste noen bøker innimellom, og så satte jeg i gang med resten av boka nå i helga. Den er mektig, massiv, og rommer så veldig mye av famliier, folk og historiske data. Ikke så lett å holde styr på alltid. Til tider et veldig frodig, vakkert språk. Humoristisk, tragikomisk, trist. Ja, den rommer som sagt veldig mye. Absolutt verdt å lese, men det gjør bare godt å la denne boka hvile litt innimellom.

Lettlest, og uhyre spennende mot slutten. Uhyggesteming. Merkelig slutt, som jeg ikke skjønte. Men del 1 og 2 var veldig bra.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/litt-smauhyggelig-liten-roman-fra-en.html#more

HANK av Håvard Rem. Gripende biografi om en rockers turbulente oppvekst og liv.

HANK kom i postkassa sist onsdag. Jeg begynte å lese litt under middagen og var solgt allerede etter få sider. Denne måtte jeg bare lese i alle mulige fristunder. Historien om Hans-Erik Dybvik Husby, alias Hank von Helvete, kjent som vokalisten i Turboneger, var gripende, sterk og ganske utrolig. Hank har levd som rusmisbruker i 24 av sine 40 år, og er nå helt fri fra avhengighet.

Jeg ønsket ikke å lese boken fordi jeg har vært fan av Turboneger eller Hank von Helvete. Jeg har ikke hørt mer av denne musikken, enn det jeg har fått med meg i TV, radio og her og der. Grunnen til min nyskjerrighet for biografien er Husbys historie som rusmisbruker og hvordan han kom seg ut av det. Hvorfor og hvordan ble han det? Hvordan kom han seg ut av det? Og hvordan virket scientologien og behandlingsapparatet i dette bildet.

Biografien ga meg forsåvidt svar på dette. Den skjellsettende opplevelsen i Hans- Eris liv var da moren hans døde i brystkreft da han var seks år gammel. Hans far prøvde så godt han kunne å holde sammen den lille familien med Kaare, 9 år, Hans-Erik, 6 år og seg selv, og han gjorde vel så godt han kunne, der han også jobbet som lærer i Rognan. Det ble en del år med mye flytting på familien. Far traff damer som ble stemødre og det medførte flyttinger og en del ustabilitet. Lille Hans- Erik var en svært følsom gutt, og da faren var på vei ut av sorgen, kom den uforløste sorgen frem i gutten. Men ingen så det.

På Rognan bodde det en eldre gutt, som var stemors lillebror. Jarl Jonny. Han forsynte ungene med piller og dop. Hans- Erik merket tidlig at dette bedøvet den psykiske smerten han gikk med, sorgen, tristheten. I puberteten ble det flytting sørover der faren opprinnelig var fra. Et helt nytt miljø for unge Hans- Erik. Han fant seg ikke tilrette i Tvedestrand. Som 16-åring flyttet han til Oslo for å gå på Steinerskole og bo sammen med sin eldre bror. Han droppet ut, fant seg likesinnende kreative kompiser, ble med i Blitzmiljøet, og rusmiljøet. Alt ble puttet inn av dop; speed, heroin, partydop, LSD, piller, crack osv. Dette livet tok fra ham de beste kompisene han vanket med i Oslo. Av femkløveret som hang i lag i Oslo, er fire døde av overdoser. Hans-Erik tok overdose ni ganger, noen av dem var villet, men han overlevde hver gang.

Dette er også en oppveksthistorie fra 80-tallet. Hvordan rusmiljøene endret seg fra det mer romantiske syttitallet til det kyniske åttitallet.

" For de unge på syttitallet var det en kul drøm å melde seg ut av samfunnet. På åttitallet var drømmen blitt et mareritt." (s.167)

Historien forteller mye om familen, oppveksten, men også om karrieren som vokalist i Turboneger, bølgedalene, suksessen, konfliktene internt, damene, kollapsen. Han gikk på Metadon, så trappet han ned på Subutex. Legeassistert rusbehandling. LAR.

Inntil han traff Gro, eks-modellen, for seks år siden. Gro ble gravid, hun var også på kjøret. Barnevernet sto på døra etter fødselen. Hun ble tvangsinnlagt for rusmisbruk under svangerskapet. Det gikk opp for dem begge at skulle de greie dette måtte de bli totalt rusfrie. Hans-Erik ville bli HELT rusfri, noe som innbefattet fri fra Metadon og Subutex. Han hadde hørt om Narconon, scientologkirkens behandlingsprogram. Hans venn Trygve Haug, eks-bryteren, hadde også dukket opp og ville dra han ut av rushelvetet. Trygve var blitt scientolog, og hjalp han videre. Gro, Trygve og Hans-Erik dro til Skåne, og Hans-Erik ble lagt inn og jobbet seg ut av avhengigheten.

Slutten av boken tar også for seg noe om scientologi, organisasjonen, som er interessant å lese om. De er ikke akkurat kjent for å åpne dørene sine, men har gjort det for biografen Håvard Rem. Noe deler han med oss her, slik at vi forstår mer av hva Hans-Erik har vært gjennom, hvordan det har fungert og hvordan organisasjonen i Norge og Skandinavia er bygd opp. Interessant er det også å lese om hvordan Hans-Erik ble kraftig kritisert av Olav Ballo for å delta i IDOL, fordi han var scientolog. Ballo er som kjent far til Kaja som tok sitt eget liv etter et møte med scientologenes personlighetstest. Hans-Erik og biografen reflekterer over dette, og mener at det for enkelt å hevde at hun gjorde dette pga personlighetstesten, men at hun slet mye før og at summen av hendelser førte henne dit.

Alt i alt er dette både en sterk biografi, en lettlest sådan, en meget gripende sådan. Å lese om den lille gutten som så sårt savner sin mor, som sørger, og som forvirret og fortvilt havner alt for ung inn i rusmisbruk som med et hengende hår unngår å føre han lukt i fortapelsen. Man kan undre seg over hva som gjorde at han ikke døde som sine venner. Hva han hadde i seg som gjorde at han klarte seg bra til slutt, var det viljen til å leve, kjærlighet, omsorg for andre, og en familie som alltid var der, selv om faren dessverre selv var følelsemessig fraværende i tidlige perioder av guttens liv? Men han er tilgitt, ifølge Hans-Erik. Han gjorde så godt han kunne. De er forsonet.

Hans- Erik kommer i boken med sterke meldinger til legemiddelindustrien og til ruspolitikken og dens utøvere. Han mener at det er alt for lett å få tak i voksnes sterke avhengighetsskapende narkotiske tabletter. For ham var det her det hele begynte. En narkoman er ikke alltid han eller hun som står på gata, sier han.

Om sorg sier han mye tankevekkende og fint:

"Sorgen til den som må forlate er så stor og tung at andre må bære den videre etter dødsfallet. Sorgen til den som må forlate utgjør en stor del av sorgen til de som blir forlatt."

Dette er en bok som vil sitte i meg lenge. Og jeg skal absolutt gå å leie filmen om Cornelius Vreesvijk, hvor Husby spiller hovedrollen.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/ikke-bare-bare-vre-selvstendig.html#more

Bok: Hjulskift av Vigdis Hjort. Lyd. Mest hørt i bilen til og fra jobb, trening og møter.

Dette var en veldig lett bok å lytte til i bil. Den fenget fra første stund.

Boken handler om Louise Berg som er veldig lei av det meste. Hun er lei av jobben sin som litteraturproffessor , lei av å være mor, av å kildesortere, av alt, og er ganske likegyldig, noe hun også er lei av. Hun får et forskerstipend, men kjenner ingen glede. Hun blir motvillig med en venninne på Notodden bluesfestival og treffer bilselger Truls der.
De innleder et forhold. Hun bor i Oslo, han i Skien. De kommer fra veldig forskjellige miljø, forskjellige kulturer, snakker forskjellig språk og har forskjellige interesser. Han er yngre enn henne. Hjort utforsker forskjellene, hvordan fungerer dette?

Boken er skrevet med snert og en del humor, og er frisk og tankevekkende på mange måter, samt at det går an å kjenne seg igjen i mye. Vigdis Hjort er en dyktig og modig forfatter som tør å utfordre med livets temaer i stort og smått.

Jeg likte denne boken.

Denne har jeg også lyst til å lese..

En liten perle av en bok. Les mer i blogginnlegget mitt her:
http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/fin-fin-liten-bok-om-vre-kvinne-over.html#more

Bare hyggelig! Artig å lese fra steder der man har sin slektshistorie.