Det er visse sære øyeblikk og anledninger i denne underlige blandede affæren vi kaller livet, da en mann oppfatter hele universet som en enorm grov spøk, selv om han bare uklart fornemmer hva morsomheten består i, men mer enn aner at spøken ikke er på noen annens bekostning enn hans egen.
Du hav! jeg hengir meg også til deg ... jeg gjetter hva du vil,
Jeg ser dine krumme lokkende fingre fra stranden,
Jeg tror du nekter å trekke deg tilbake før du har følt meg nær,
Vi to må gå en runde sammen ... jeg kler av meg ... skynder meg ut av syne
for land,
Bær meg mykt ... vugg meg i gyngende døs,
Dynk meg med ditt kjærlige skum ... jeg skal gi deg tilbake.
Reiseruter og splitt-og-hersk-metoden burde vært innlært på ungdomsskolen. Det burde med andre ord vært allmennkunnskap. Det er rart hvordan skolen lærer deg mye rart, men ikke noe om hvordan du skal huske det. De som husker mye tenker intuitivt i bilder, men her får man altså delt godene.
Galilei, som hadde funnet en betydelig vitenskapelig sannhet, avsverget den med den største letthet i verden straks den satte hans liv i fare. I en viss forstand gjorde han rett. Denne sannhet var ikke verd bålet. Om jorden går rundt solen eller omvendt, det er i høy grad likegyldig. Kort sagt er det et overflødig spørsmål. På den annen side ser jeg mange mennesker dø fordi de mener at livet ikke er verdt å leve.
Det var tarahumaraenes virkelige hemmelighet: De hadde aldri glemt hvordan det føltes å elske å løpe. De husket at løping var menneskehetens første kunstart. Lenge før vi risset bilder inn i hulevegger eller slo rytmer på hule trær, perfeksjonerte vi kunsten å la pust og hjerne og muskler arbeide sammen i harmoni for å frakte oss over ulendt terreng. Og da forfedrene våre omsider lagde sine første hulemalerier, hva var det første motivet? Jo – det løpende mennesket.
Alt som står i denne boka burde vært allmennkunnskap.
Hver gang jeg kom hjem, sto jeg litt i gangen og lyttet før jeg gikk inn, for å høre om noen gråt.
Du får ulikt ut av bøkene ikke bare med alderen, men også hvilken tid på døgnet du leser, hvor du leser og i hvilket humør du er i. Jeg er ikke i tvil om at du vil få mye mer ut av boka om firefem år. Det er jo en voksenroman. Jeg leste boka da jeg var 17, og følte jeg fikk mye ut av den. Jeg likte den veldig godt, og synes den ikke var så alt for tung.
Det hadde kanskje vært noe, det ;D
Det er interessant å se helt forskjellige perspektiver på ting. Selv mener jeg "Gå" er et meget godt verk som strekker seg unna mange av klisjeene. Jeg kan se at hovedpersonen kan virke enkel, men det skinner kanskje hen i at det er en slags romantisk bok, som ofte har ensidig perspektiv på ting.
Og, ja, det er en kort bok, tematisk bred synes jeg, men alt kan bli lengre og større. Jeg tror at Espedal kunne ha gjort det bedre, men han lever av å skrive, og har derfor ikke råd, etter det jeg vet. Han har jo gjort det bedre og bedre, så kanskje vi får se bøker av ham som også står til andre kriterier. Han vant jo Gyldendalsprisen, så nå har han "råd til å tvile" når det gjelder en snarutgitt bok, som han selv sa.
Er det dette her?:http://vagant.no/article/130867
Jeg kommer til å lese det uansett. Alt om Espedal er så å si relevant for problemstillingen. Og i tillegg så synes jeg det er veldig interessant :) Takk, takk!
Det er sant at mange elever kan mer enn lærerne på enkelte områder innenfor norskfaget (som jeg har opplevd mange ganger, ikke bare på litteraturhistorie). Men jeg synes det likevel er litt trist at de ikke hører om samtidsforfatterne i Norge. Leser man alt annet enn VG og DB, må man jo få det med seg.
Takk, takk!
Ja, det kan være en faktor.
Så leser kritikerne bøkene i et litt annet lys kanskje, og de merker om en bok er gjennomarbeidet eller ikke. Der står Espedal veldig sterkt.
Takk for innspill og tips!
Jeg tror Espedal blir en forfatter som kommer mer og mer inn i mediebildet. Før eller siden. Selv oppdaget jeg han i en annonse i Klassekampen, som er en litteraturvennlig avis. Jeg synes det var veldig rart at læreren min ikke visste hvem han var, men tidene bedrer seg håper jeg.
Hva handler artikkelen i Vagant om? Er det noe direkte relatert til problemstillingen?
Tusen takk! Skal sjekke det ut!
Tusen takk!
Kanskje noe mer står i mellom ordene? Jeg vet ikke.
Jeg skal skrive særemne om Tomas Espedals bøker i februar og i den anledning tenker jeg at det hadde vært greit med så mange synspunkter som mulig rundt hans forfatterskap. Jeg er altså interessert i hva dere mener om Espedal og deres meninger rundt problemstillingen.
Min problemstilling er som følger: "Hva er det ved Espedals forfatterskap som gjør at han ikke oppnår kommersiell suksess selv om kritikerne elsker bøkene hans, og hvorfor høster de så gode kritikker?"
Jeg arbeidet. Som min far før meg, og hans far før ham, vi arbeidet. Vi arbeidet for å holde fattigdommen unna, denne familiesvakheten, denne konstante bekymringen for ikke å ha nok penger, for ikke å klare og forsørge en familie, den gikk i arv, vi var og forble en arbeiderfamilie, vi arbeidet for å tjene penger, og jeg skrev som om jeg var ansatt i en fabrikk.