«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

På bokomslaget omtales romanen slik:
«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

Fortellerstemmen er Harald:
«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.
Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var vi sammen med henne?»

I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:
«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

Omtale fra dette blogginnlegget

Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.

«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Omtale fra dette blogginnlegget

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:

«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»

Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.

Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:

"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."

Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:

«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»

For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.

Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Det har blitt en del bøker jeg har kjøpt og lest etter å ha hørt på NRK radioprogrammet Verdibørsen. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitet i Agder og forfatter, og jeg har hørt på flere episoder der han har deltatt. Einar Duenger Bøhn er også vert for podcasten Einar Duenger Bøhns filosofipod.

Det var i episoden Vil teknologien ta over for menneske at jeg hørte om boken som Einar Duenger Bøhn har skrevet: Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger. I den interessante samtalen i Verdibørsen deltar også Lena Lindgren som har skrevet boken jeg skrev om i innlegget: Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning

Jeg er over gjennomsnittet interessert i temaet informasjonsteknologisk utvikling. Jeg er verken teknologioptimist eller teknologipessimist. Men jeg er skeptisk til de som slenger rundt seg påstander om at teknologien kan erstatte mennesker. Derfor er jeg spesielt interessert i det som sies og skrives om kunstig intelligens, og har nå kjøpt og lest boken Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger.

I denne boken jeg leste og skrev om i 2020: Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner skriver hun om kunstig intelligens (KI):

«For noen er ideen om at en algoritme skal arbeide uten eksplisitte instrukser, å be om trøbbel. Hvordan kan vi kontrollere noe vi ikke forstår? Hva om evnene til sansende, superintelligente maskiner overgår evnene til dem som skapte dem? Hvordan skal vi sikre oss mot at en KI vi ikke forstår og ikke kan kontrollere, ikke skal motarbeide oss?
Dette er interessante hypotetiske spørsmål, og det kryr av bøker om den overhengende faren for en Kl-apokalypse. Jeg beklager hvis du hadde håp om det, men denne boken er ikke en av dem. KI har gjort mange fremskritt i rykk og napp den siste tiden, men den er fremdeles bare «intelligent» i ordets snevreste forstand. Det er antagelig nyttigere å tenke på det vi har vært igjennom som en revolusjon innen datastatistikk enn en revolusjon innen intelligens. Jeg vet at det får det til å virke mye mindre sexy (hvis du ikke er veldig tent på statistikk), men det er en langt mer presis beskrivelse av dagens situasjon.
Inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer for overbefolkning av Mars.»

Som Einar Duenger Bøhn skriver i innledningen til sin bok; han er filosof og boken er først og fremst en filosofibok skrevet for alle som måtte være interessert.

Bokens struktur - fra innledningen:

«Boken er strukturert slik at den begynner med mer nære problemstillinger for så gradvis å bevege seg mot fjernere problemstillinger, slik at vi sakte, men sikkert hever blikket mer og mer. Jeg begynner nærmere bestemt i kapittel 1 med å stille spørsmålet hva teknologi egentlig er. Jeg trekker også opp noen skiller mellom forskjellige typer teknologi. Deretter, i kapittel 2, stiller jeg spørsmålet om hva informasjon egentlig er, og om virkeligheten egentlig bare er informasjon. I kapittel 3 stiller jeg spørsmålet om hva kunstig intelligens er, og skiller det fra spørsmålene om kunstig moral og kunstig bevissthet. Gjengangeren i denne boken er at kunstig bevissthet ser ut til å være den store snublesteinen for hva nyere teknologi kan erstatte. I kapittel 4 stiller jeg spørsmålet om det er mulig å skape kunstige personer. Dette hviler igjen på muligheten for kunstig bevissthet. Kapittel 5 handler om hvorvidt det er mulig å skape kunstig liv, mens kapittel 6 stiller spørsmålet om hvor langt den teknologiske utvikling kan og bør gå. Kan og bør vi for eksempel etterstrebe teknologi som erstatter oss mennesker helt? Er vi mennesker for fremtidens kunstige herskere det tidligere naturlige menneskearter er for oss mennesker i dag — et tilbakelagt stadium på livets vei?»

Selv om innholdet er godt strukturert og er interessant lesning, utfordret den meg som ikke er spesielt interessert i filosofi innimellom. Men det er ikke sjelden at jeg f.eks. leser dokumenter på jobben flere ganger. Så hvorfor skal det ikke være slik med bøker. Teknologiens filosofi metafysiske problemstillinger er absolutt en bok som jeg bør lese mer enn en gang.

Hva metafysikk er, skriver Bøhn her på Store norske leksikon:

«Metafysikk er det filosofiske studiet av det som ligger til grunn for virkeligheten, eller det tilgrunnliggende for virkeligheten. Metafysikken antar ikke på forhånd at det tilgrunnliggende for virkeligheten er noe man kan observere; det er i seg selv et dypt metafysisk spørsmål. Metafysikk er slik først og fremst en filosofisk disiplin, fremfor en naturvitenskapelig disiplin.»

Om bakgrunnen for at Bøhn har skrevet boken – fra innledningen:

«Den teknologiske utviklingen går fortere og fortere. Hvor går egentlig grensen for hva teknologi og dagens teknologiske utvikling kan erstatte? Hvor langt kan og bør vi dra denne utviklingen? Det er det denne boken handler om. Jeg er opptatt av dette for bedre å forstå hva vi mennesker er og bør være, samt hvilken situasjon vi befinner oss i og bør se for oss fremover.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»

I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.

På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer.

«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

Omtale fra dette blogginnlegget

Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:

«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»

Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)

Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.

Omtale fra bloggen - link

«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

Noen smakebiter fra dette blogginnlegget

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.

«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.
Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.
Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

*«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»*

Utdrag fra et blogginnlegg om romanen

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om. Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:

«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.
Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.
På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:

«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.
— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.
Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.
De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

"«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.
Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»*

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.
Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"
Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»
Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.
«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»
Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»
«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.
Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.
Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.

Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås ble utgitt i 2020. Jeg likte boken. Men jeg er overrasket og skuffet over at det ikke finnes et eneste bilde av reisene hun skriver om i boken.

«OGSÅ I LITTLE PADDOCKS spiste de frokost. Husets eierinne, den vel seksti år gamle Miss Blacklock, satt for enden av bordet. Hun var enkelt kledd i tweed, men hadde på noe overraskende vis staset seg til med et stramt flerradet halskjede av store, uekte perler. Hun leste en av spaltistene i Daily Mail. Julia Simmons bladde uinteressert i Daily Telegraph, og Patrick Simmons løste kryssordoppgaven i The Times. Miss Dora Bunner satt fordypet i lokalavisen. Det var hun som brøt stillheten — med et forskrekket hikst.
«Letty, har du sett hva som står her?»
«Noe galt, Dora?»
«Jeg har aldri sett maken til annonse. Og det står Little Paddocks, det er ikke til å ta feil av. . . » «La meg få se.»
Miss Bunner rakte lydig avisen til Miss Blacklock, mens hun pekte på annonsen med en skjelvende pekefinger. Miss Blacklock leste, og hevet øyebrynene. Hun kastet et undersøkende blikk rundt bordet, og leste så høyt: «Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddocks. Det er vel din idé dette, Patrick?» tilføyet hun skarpt.»

30 år etter at Agatha Christie etter at hun ga ut sin første roman ble romanen Invitasjon til mord utgitt, bok nr. 8 i mitt leseprosjekt inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om Agathe Christie om denne boken:

«Hun begynte også å arbeide med en kriminalroman i full lengde, A Murder is Announced (Invitasjon til mord). Allerede høsten før hadde Agatha begynt å tenke på detaljer i intrigen, og hadde foretatt undersøkelser ved hjelp av naboene i Wallingford, familien Severn. «Jeg vil gjerne at dere spiller det for meg,» sa hun til gamle Mrs. Severn og hennes to voksne sønner en kveld. De ble sendt ut av stuen mens hun flyttet på møblene. Så fikk de beskjed om å komme inn med en lommelykt. Etterpå spurte hun dem om hva de hadde sett. Først da boken ble utgitt skjønte Guy Severn hva prøven hadde vist: Hva de ikke hadde lagt merke til.»

Hvor er hendelsene i romanen lagt – fra politiets samtale:

«Hva slags sted er Chipping Cleghorn?»
«En stor og rotet, men ganske sjarmerende landsby. Med slakter, baker, kolonial, to kafeer og en meget brukbar antikvitetsforretning. Ganske populært som turiststed. Legger særlig an på bilturister. Mange pene og velholdte beboelseshus, de fleste i viktoriansk stil. Og pensjonister fra alle kanter formelig slåss om hyttene hvor forpakterne bodde før i tiden. Hyttene bygges om, og blir ønskesteder for folk som vil nyte livskvelden i fred og ro.»
Sir Henry nikket. «Gamle tanter og pensjonerte oberster. Jo, en slik annonse fikk nok dem til å troppe opp presis halv syv for å se hva som ville skje. Skulle ønske min egen 'gamle tante' hadde bodd der. Dette ville vært en lekkerbisken for henne.»
«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»
«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de 'gamle tantene' i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

«Tanten» er Miss Marple som beskriver seg selv slik:

«Sir Henry snudde seg mot Rydesdale. «George, ville det stride svært mot reglementet om Miss Marple fikk kikke litt på Craddocks rapport fra Chipping Cleghorn?»
«Neida, jeg tror ikke det. Selv kunne jeg ha stor interesse av å høre hennes mening.»
Miss Marple ble litt flau over all vennligheten. «Jeg er redd De har hørt litt for meget på Sir Henry. Han kan jo ikke la være å skryte av den minste lille iakttagelse jeg slumper til å gjøre. Jeg er i det hele tatt ikke noe flink til å trekke slutninger og slikt, jeg har bare lagt meg opp en smule menneskekunnskap. Det har slått meg at folk flest er altfor troskyldige. Jeg har lett for alltid å tro det verste. Ikke noe tiltalende trekk, er jeg redd. Men det er trist å se hvor ofte min mistro er berettiget.»
Rydesdale la rapporten foran henne. «De kan kikke igjennom den med det samme. Det skulle ikke ta lang tid.»

Romanen omtales slik på bokomslaget:

«Invitasjon til mord regnes som et av høydepunktene i Agatha Christies omfattende forfatterskap. Den kom ut i 1950 under tittelen A Murder is Announced.
Vi befinner oss i den lille landsbyen Chipping Cleghorn. Dette er en landsby der innbyggerne gjør seg flid med å følge med på hverandres gjøren og laden. Et viktig punkt i den forbindelse er å lese lokalavisen, The Gazette, grundig når den hver fredag dumper ned i postkassen. En dag i oktober får samtlige innbyggere kaffen i vrangstrupen: Et mord blir nemlig annonsert under "bekjentgjørelser". Annonsen lyder: Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddock. En slik invitasjon kan verken naboer, mystiske ukjente eller morderen motstå...
Miss Marple, som er uhelbredelig nysgjerrig, men bare har gode hensikter, bistår det Iokale politiet med sedvanlig kløkt. Miss Marple er en mesterlig observatør og har evnen til å skaffe seg innpass hos alle og enhver. Ved å trekke paralleller mellom personer og begivenheter i sin egen landsby, løser hun de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt.»

Omtale er fra et blogginnlegg her

Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

Det er i forbindelse med at debutromanen til Stein Torleif Bjella er en av seks nominert romaner til P2 lytternes romanpris 2021 at jeg har kjøpt og lest Fiskehuset. Jeg har tidligere lest romanene Kvar dag skal vi vere så modige, Den siste overlevende er død og Jeg grunnla de forente stater. Gode romaner. Men Fiskehuset synes jeg er flere hakk bedre. Det er sjeldent det er så mye innhold i ei bok på 137 sider. Den fikk frem hele følelsesregisteret hos denne leser. Fra rå latter til klump i halsen. Jeg håper den vinner.

En anmelder av romanen Usynlig blekk av den franske forfatteren er sitert på forsiden av bokomslaget slik: «En vidunderlig svevende erindringsroman.»
Jeg er enig; romanen er svevende. For hvor er det forfatteren er på vei med historien han har skrevet tenker jeg halvveis i boken. Jeg liker stemningen. Boken er lavmælt som de andre romanene jeg har lest av Modiano. Samtidig er det en spenning i handlingen og spenningen utløses på slutten. Boken er som de andre bøkene jeg har lest av Modiano ikke på mange sider; 132. Derfor er det bøker man fint kan lese flere ganger.

Utdrag fra dette blogginnlegget