Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år. Romanen ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.

Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:

«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.
Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»
Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.

Her fra slutten av romanen:

«Hercule Poirot fortsatte:
— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.
Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»

Omtalen fra bokomslaget:

«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.
Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»

«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»

Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:

«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»

Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.

«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»

Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:

«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her

Romanen Den siste overlevende er død av Mattis Øybø er den andre romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.

Etter å ha lest romanen til Mattis Øybø som jeg synes var en god bok, er jeg særdeles spent på juryens diskusjoner av romanen.

Den siste overlevende er død er fordelt på fem forskjellige historier (kapitler) der vi møter mennesker i nåtid. Menneskene som vi møter har kun en ting felles, de bor i Oslo og på ulike måter er de, eller blir berørt, av deler av livshistorien til Isak Meyer.

I det første kapitlet får vi et innblikk i livet til Jonathan – kapitlet starter slik:

«Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendelsen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om overgangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idrettspark. De skulle nå se nærmere på rutinene.
— Men hva døde han av?
— Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i telefonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer.»

Det er sønnen til Jacob Meyer, Jonathan, som får dødsbudskapet. En far han ikke har hatt kontakt med. Når han forteller moren om at faren er død sier hun at Jacob Meyer døde som han levde, og at Jonathan ikke skal være sentimental, stefaren er Jonathans far. For Jonathan har Isak Meyer frem til dette vært fylliken. Det er også det han blir kalt når Jonathan forteller broren Simon om dødsfallet; en jævla fyllik kaller Simon faren sin.

«Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvarehandelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handleposer. Han satte seg på en benk utenfor bokhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin.
— Er den til meg?
Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. — Hvordan er formen din? sa han.
— Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen merket noe, tror jeg.
Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen.
— Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun.
— En julegave, rett og slett, sa han. — Ja, en julegave til oss alle.»

I løpet av julen forsøker Jonathan å finne ut mer om hvem faren Jacob Meyer var. Fra fragmenter av det moren har fortalt tidligere, og i samtaler med henne og broren Simon, kommer navnet til Isak Meyer opp, farfaren som måtte flykte til Sverige under 2. verdenskrig fordi han var jøde.

Isak Meyer er bindeleddet til de fire andre historiene i romanen. Romanen som forsøker å fortelle hvordan historien, i dette tilfellet deler av livet til et menneske, påvirker livet til ulike mennesker.

Historien rundt disse menneskene kunne, slik jeg ser det, like gjerne vært grunnlag for en roman hver for seg så interessant var de og så mange tema er handlingen innom, og boken er derfor mer en novellesamling for meg. For meg er historien Den jødiske studenten den beste. Knallgod der tema er virkelighetslitteraturen.

omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:

«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.
Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.
Kven er det som ringer? kviskra eg.
Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»"

Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:

«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»

Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:

«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.
Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?
Eg slepper taket i sekken og nikkar.
Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?
Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.
Set deg, du Og, Isak.
Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.
Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.
Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.
Eg ser på henne og ristar på hovudet.
Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.
Slokne? spør eg.»

Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:

«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»

Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.

Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«22-10-2009

Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»

Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.

Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende på mange måter. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:

«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»

Forlagets omtale av boken:

«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»

Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:

«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»

Omtalen er fra dette blogginnleggget

«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»
«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»

Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.

Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.

Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Det var tilfeldig at jeg kjøpte boken til Sigmund Falch Ingen fridde i Jølster. Jeg har lest om bøkene til Sigmund Falck før, men aldri lest en før nå.

Bokklubben omtaler boken slik:
«Sigmund Falch lager helt annerledes og usedvanlig morsomme bøker der gamle og tilsynelatende trauste fotografier får nytt liv, fordi de får følge av overraskende og tidvis absurde tekster. I denne utgaven fortsetter Falch sitt viktige arbeid med å samle inn og kommentere bilder fra en svunnen tid, slik at deres hele og fulle mening kommer frem i lyset. Den utrettelige forfatteren har trålet arkivene på Nasjonalbiblioteket og flere museer på jakt etter blinkskudd, og vi kan bare fastslå at fangsten er imponerende!»

Til bildet som er på forsiden er teksten:

«Far var gretten etter nok en bomtur til Jølster. Systrene mine var fremleis ugifte»

Teksten har ingen sammenheng med bildet. Jeg forstår derfor ikke Bokklubbens omtale om at tekstene medfører at bildenes hele og fulle mening kommer frem i lyset.

Det er en morsom bok selv det ble litt absurd for meg innimellom. Boken jeg har kjøpt og lest er utgitt i 2012, og Sigmund Falch har utgitt tilsvarende bøker både før og etter 2012. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese flere av bøkene.

Omtale er fra dette blogginnlegget

I et intervju med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.
– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:
– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

Romanen Hva er det med mor starter slik:

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den.

Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.
Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.
Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.
Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»

Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske jeg leste om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.

Mer om boken her i dette blogginnlegget

I mars 2014 skrev jeg dette innlegget om den første boken i den populære Barrøy-serien utgitt i 2013:

"De usynlige av Roy Jacobsen - tenkte på filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste romanen"

Etter det har Rolf Jacobsen gitt ut tre bøker til i serien, og nå har jeg lest bok bok nummer to Hvitt hav som ble utgitt i 2015.

Jeg skriver i innlegget i 2014 at jeg syntes De usynlige er en stillferdig roman. Hvitt hav har et annet tempo.

Året er 1944, det er krig i Norge og vi møter Ingrid jobber på fiskebruket på hovedøya:

«Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller.»

Ingrid er 35 år. Hun reiser til Barrøy der alt er nedstengt. Foreldrene er døde. Tanten Barbro er på sykehus. Fetteren Lars er flyttet til Lofoten. Ingrid finner flere lik i fjæresteinene. Det Ingrid ikke vet og heller ikke så mange andre vet, er at dette er personer som er omkommet i Rigel»-katastrofen. Hun finner også en hardt såret russer på øya som har overlevd katastrofen. Møtet med russeren skal forandre livet til Ingrid.

Vi følger Ingrid et år frem i tid. Jeg synes boken var spennende, og det var enkelt å leve seg inn i handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Jeg tenker at jeg leser neste bok i serien Rigels øyne, som ble utgitt i 2017, om ikke lenge.

Omtale fra dette blogginnlegget

En av Agatha Christies mest kjente bøker er Mord på Orientekspressen som ble utgitt i 1934 og er en av bøkene jeg har kjøpt og lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Når man leser brevet og det Janet Morgan forteller om Agathas tidligere reiser med Orientekspressen, er det ingen tvil om at hun hentet inspirasjon til romanen fra disse reisene. Handlingen i boken er også basert på en virkelig hendelse. I 1932 ble sønnen til piloten Charles Lindbergh kidnappet og drept.

Hercule Poirot er kalt tilbake til England fra Istanbul. Han reiser med Orientekspressen. Calais-vognen er full av ulike mennesker fra prinsesser til handelsreisende. Om bord møter han amerikaneren Mr. Ratchett, som trenger beskyttelse. Ratchett har mottatt drapstrusler, men Poirot avslår oppdraget.

Ratchett blir drept med mange knivstikk. Toget må stoppe på grunn av snø. Ingen kommer seg vekk.. Alle passasjerene får alibi av minst en av de andre passasjerene. En forbløffende løsning på mysteriet som gir Poirot et dilemma. Jeg har sett boken filmatisert flere ganger. Men husket ikke handlingen. Litt av en historie hun har skrevet, ikke underlig at den er filmatisert flere ganger.

Omtale er kopiert fra et blogginnlegg

«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.
Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.
Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»

Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021. Omtalen er kopi fra dette innlegget på bloggen min

Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":

«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.
På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.
I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»

Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:
Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse

«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter."

Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:
«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»

Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:
«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»

Jeg forventet en god leseopplevelse med De små dyder av Natalia Ginzburg etter å ha lest Familieleksikon for en måned siden. Den først delen av boken likte jeg veldig godt. Tenkte til og med på at jeg skulle kjøpt den istedenfor å låne den på biblioteket. Men i andre del av boken ramlet jeg av. Fikk lite ut av å lese tekstene. Noen av tekstene leste jeg to ganger uten at jeg synes det hun skriver om er interessant. Det blir i hvert fall ikke til at jeg kjøper boken.

Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:
Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen

Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.

«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»

Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.

«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»

Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.

Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.

Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:

«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.

Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko om det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:

«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»

Omtale er kopiert fra dette blogginnlegget - link

«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.

En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»

Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.

Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.

Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊
Mer fra omtalen her i dette blogginnlegget

Romanen The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), som ble utgitt i 1926 , er andre roman jeg leser i mitt Agathe Christie- prosjekt. Den var med å redefinere kriminallitteraturen som genre, og anses om Agathas dristigste mordgåte. Det var ulike meninger om den da den ble utgitt. Det sies at det er ledetråder i hver eneste setning. I denne romanen er Poirot med, men uten Hasting. Hastings har giftet seg og flyttet med kona til Argentina.

Først om det som skjedde i årene før Agatha Christie ga ut romanen.

«Imperiereisen ble et overdådig komisk minne. Det skyldtes ikke bare møtet med spennende, eksotiske steder og mennesker, men enda mer ekspedisjonens sammensetning. Stilen ble preget av lederen, major E. A. Belcher, utrolig temperamentsfull og desorganisert, og med grenseløse krav til omgivelsene. Belcher kunne få fram det verste hos sine medmennesker — og det beste i Agathas fortellerstil. Den morsomme skildringen i selvbiografien gjengir bare en brøkdel av den komikk som avsløres i dagboken fra turen, brev til familien og to digre album med bilder og suvenirer.»

Janet Morgan skriver i biografien: Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

som sitatene i dette innlegger er fra, at reisen var i forbindelse med Imperieutstillingen som skulle holdes i London i 1924, omtrent som den store utstillingen som ble holdt i 1851. Archie, ektefellen til Agatha, var med som finansiell rådgiver og Agatha var med på turen som gikk til Australia, New Zealand, Canada og deler av Sør-Afrika. Delegasjonen forlot England 22. januar 1922 og de kom tilbake til England 1. desember samme år. Agatha trivdes under hele oppholdet. Janet Morgan skriver mye om denne turen i biografien.

Kopi fra et blogginnlegg - mer her

«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger». Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av «galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne trodde var «arvelig».

Dette skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:

«Helt fra starten av viste Agatha to talenter som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt utviklet evne – humor.»

En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter.

Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:

«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal leseren få vurdere selv…»

Mer om forhistorien og om denne boken - les i dette blogginnlegget

«Agatha Christie satte pris på privatlivets fred. Hun ga sjelden intervjuer og satte seg aldri på utstilling. «Hvorfor», spurte hun», skal forfattere snakke om det de skriver?». Hennes omdømme, mente hun, skulle stå og falle på hennes arbeid, og det var et ønske som ble respektert av hennes familie, venner og rådgivere. De var villige til å assistere seriøse litteraturforskere, men holdt dem som ville diskutere hennes privatliv på avstand. Det har imidlertid vært mange biografier om Agatha Christie, på mange språk. Noen av dem har vært rente fantasier, andre har bygd på materiale fra trykte kilder – avisreportasjer, anmeldelser, bøker utgitt av folk som kjente henne (skjønt jo bedre de kjente henne, jo mere forsiktig skrev de) – og de har bygd på hennes egne bøker, skuespill og dikt, spesielt hennes erindringer fra Syria i Come, Tell Me How You Live, hennes selvbiografi, og hennes annen ektemanns refleksjoner i Mallowan’s Memoirs.»

Sitatet over er fra innledningen til Janet Morgans biografi om Agatha Christie utgitt i 1984 og på norsk i 1985. Jeg har ikke funnet den norske utgivelsen på papir, og har valgt å lese den på Nationalbiblioteket.no fremfor å kjøpe den engelske. Morgan forteller at det var Agathas datter, Rosalind som inviterte Morgan til å skrive biografien og alle Agathas nedtegnelser ble stilt til disposisjon i den forbindelse som brev, manuskripter, notater, fotografialbum, utklippsbøker, dagbøker, adressebøker, kvitteringer og regnskaper.

Jeg synes det var interessant å lese biografien. Når det gjelder bilder, så skuffet biografien meg. Som mange andre faktabøker. Det var bilder, men mindre enn forventet, og dessverre slik mange faktabøker er fordi forlaget skal spare penger; bildene er lagt inn som «klædd» et sted i boken. Det er så dumt jf. at bilder som er plassert naturlig der de passer inn gir en bedre leseopplevelse.

Bildet innledningsvis er ikke å finne i biografien. Det fant jeg etter å ha sett denne dokumentaren på You Tube der skuespilleren David Suchet kjent i rollen som Poirot gjør seg kjent med Agatha Christie, herunder besøker han eiendommen Greenway i Torquay som Agatha etter hvert kjøpte. Bildet er tatt i 1897 og hunden er George (Washington). Agatha var glad i dyr og hunder var alltid en del av livet hennes.

Agatha Miller ble født 15. september 1890. Hun ble født inn i et hjem med velstand og hadde to eldre søsken, Madge og Monty. Hun var høyt elsket av familien. Men den energiske og intelligente Agatha tilbringte største delen av tiden som barn sammen med tjenestefolkene:

«Slik tjenestefolket var underordnet Agathes foreldre, måtte de lavere tjenere bøye seg for dem som hadde oppnådd autoritet. Agathe ble dypt imponert da Jane irettesatte en ung hushjelp som reiste seg for tidlig fra stolen: «Jeg er ikke ferdig ennå, Florence. «. Agathe hadde evne til å føle hvor makten lå, og som de fleste barn lærte hun å avstemme forholdet til en rekke voksne som hun samvirket med i ulik grad. Agathe lærte tjenernes verden å kjenne, ikke bare fordi hun tilbrakte mye av tiden sammen med dem, men også for å unngå trøbbel og innskrenket frihet, for å oppnå oppmerksomhet og godbiter, og for å vite hva som skjedde.
Som de fleste barn var hun også interessert i hvordan praktiske oppga er ble utført – baking, stryking, oppfyring, skopuss. Agathe merket seg at «glass ble vasket meget forsiktig … i en oppvaskbolle av papirmasjé.» Hun utviklet respekt for godt utført husarbeid, også fordi Clara innprentet henne at tjenere var dyktige fagfolk, som ikke bare behersket vanskelige oppgaver, men også det korrekte forholdet mellom ansatt og arbeidsgiver. Agathe har understreket dette i selvbiografien, fordi hun visste at denne førkrigsverdenen hun skildret var helt ukjent for mange lesere, som kunne bli forvirret av nyansene i forholdet mellom medlemmer i samme husholdning.»

Den eksentriske moren Clara styrte huset og faren Frederick:

«Med Nursie, Jane, Clara og Madge var Agatha omgitt av sterke kvinner med evne til å påvirke. Den snille faren var interessert i datterens utvikling, men levde sitt eget avslappede liv. Etter frokost vandre han ned til Torquays Kongelige Seilforening. På veien stakk han innom antikvitetsforretninger og bekjente, spilte whist, drøftet morgenavisene, tok et glass sherry og spaserte hjem til lunsj. Utover dagen så han kanskje på en cricket-kamp, eller gikk på ny til seilforeningen og veide seg før han gikk hjem og kledte seg om til middag. På fotografiet ser Frederick tykk og tankefull ut. Moteriktig bart og skjegg får ham til å virke eldre enn han var.»

Clara bestemte at Agatha skulle få opplæring hjemme selv om Madge og Monty fikk skolegang utenfor hjemmet. Morens mente at verken hjernen eller øynene til barn hadde godt av å lese før de var åtte år:

«Det var et fåfengt håp når det gjaldt Agatha. Hun var fascinert av ord og uttrykk, levde blant pratsomme voksne med fortellertalent, og vasset i bøker. Mange tilhørte Madge og Monty, blant annet eventyrbøker med spennende tegninger.»

Agatha lærte seg å lese selv da hun var fem. Og det utrolige er at Clara skrev brev til Agatha med instrukser da hun var syv. Frederick lærte henne å skrive, men måten Agatha lærte seg å lese medførte at hun aldri ble helt stø hva angår det skriftlige. Han lærte henne også regning. Det var først som 13 åring Agatha fikk undervisning to ganger i uken på en pikeskole.

Agatha som den gang het Miller hadde til tross for at hun manglet jevnaldrende venner en lykkelig og trygg barndom. Endringen kom da faren dør. Agatha husker øyeblikket som slutten av barndommen. Hun var 11 år og følte at hun fikk ansvaret for moren som ble helt utslått. Familien økonomi var på dette tidspunktet svært dårlig.

Det er nå jeg får lyst til bare å fortsette å skrive fra biografien. Men det vil ta så mye tid at jeg setter et foreløpig punktum. Jeg vil måtte lese deler av biografien på nytt når jeg skal lese bøkene i mitt leseprosjekt, se tidligere innlegg. Jeg håper og tror at leseopplevelsen vil bli en annen enn om jeg ikke hadde lest biografien.

Skal jeg oppsummere dette innlegget, er mitt inntrykk av Agatha Christie hadde stor fremdrift og at den største intelligensen hun var i besittelse av var den sosiale. Helt fra barndommen. Hun ble ikke oppdratt til eller utviklet seg til en diva. Hun hadde et liv med oppturer og nedturer. Hun var sjenert og likte ikke all oppmerksomheten rundt seg. Agatha tok de sjansene som livet ga henne. Det gjorde at hun opplevde mye og kom i kontakt med ulike mennesker fra ulike samfunnslag. Som var med på å legge grunnlag for alle bøkene hun skrev.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget.

Mazo de la Roche som skrev Jalna-serien ble en rik og berømt forfatter. I de første årene hun bodde i England leide hun bolig. Så rik ble hun at hun kunne kjøpe Vale House på bildet over som var 300 år og som, lå like ved Winsdor Castle der «upper-class» bodde. Men da 2. verdenskrig startet, flyttet hun tilbake til Canada og bodde der resten av livet. I 1946 ble eiendommen ekspropriert av britiske myndigheter. Dette skriver Heather Kirk i biografien om forfatteren.

Det at boken Whiteoaks of Jalna, boken som jeg leste som bok nr. 8 i serien, ble teater i West End i London, bidro til Mazo de la Roches berømmelse:

“London theatre-goers flocked to the play for the next three years until the Second World War, when Nazi bombing made collective evening activities dangerous. People laughed uproariously whenever Gran Whiteoak was on the stage. The Dowager Queen Mary, widow of King George V, went to see the play four or five times and even requested a private meeting with Boney. The play also went to Broadway in New York City, across central Canada, and around England.
More than any single event except the novel Jalna winning an international competition, the phenomenal success of the play Whiteoaks established Mazo's reputation as a writer.”

Mazo de la Roche ble ikke født inn i en rik og berømt familie, men i en stor familie som hun kunne hente inspirasjon til karakterene og handlingen i bøkene hun skrev.

Mazo ble født 15. januar 1879 i York County, Ontario i Canada. Hun levde store deler av livet sammen med morens foreldre. Besteforeldrene ble som foreldre for Mazo fordi moren og faren til Mazo ikke hadde et eget hjem. I tillegg fikk moren til Mazo helseproblemer etter å ha hatt skarlagensfeber. Men Mazo hadde kontakt med foreldrene og farens familie. Besteforeldrene tok også til seg en kusine av Mazo, Caroline Clement. Mazo og Caroline ble bestevenner fra første dag og de var som søstre og bodde sammen hele livet.

Bøkene i Jalna-serien ble ikke utgitt i rekkefølgen slik jeg har lest dem. Mazo utga flere bøker før hun utga første bok i Jalna-serien (Jalna- som er blitt nr. 7 i serien) og som hun ble starten på hennes forfatterkarriere:

"TORONTO WOMAN WINS $10,000 ATLANTIC MONTHLY NOVEL PRIZE" was the caption below the front-page photo of Mazo and Bunty in the Toronto Star of Monday, April 11, 1927. Overnight, Mazo had become a rich and famous writer. Her telephone and doorbell rang all day. Messenger boys arrived with telegrams of congratulations. Florists' boxes arrived containing every kind of flower. Reporters arrived to interview her. Friends arrived to congratulate her. The partying went on for months.

Novelists from all around the world had entered their work in an American competition for best novel, and a Canadian — Mazo de la Roche — had won!

Mazo's big win after many years of financial and personal struggle was wonderful, but it was not to be her only triumph. She would go on to write sixteen novels about a Canadian family called the Whiteoaks living in a house called Jalna, and these novels would sell in the millions in many languages and many countries. Her Jalna novels would be made into a Hollywood movie and a Broadway play. This same play, Whiteoaks, would be the first Canadian play to be mounted on a professional stage in London, England. And it was a hit!

Mazo would write other books too, and she would win more awards. She would live in a mansion next door to the king and queen of England. She would become one of Canada's most popular authors ever.”

Heather Kirk skriver om et innholdsrikt liv med oppturer og nedturer. Etter å ha lest bok nr. 16 i serien stilte jeg meg spørsmålet om Mazo hadde tenkt å skrive flere bøker i serien. Og her forteller Heather Kirk at Mazo var i gang med bok nr. 17 da hun døde:

“Mazo de la Roche died quietly in the early morninz July 12, 1961 at her home in Toronto, in bed in tie presence of her family. She had been bedridden and z the care of nurses for several years, but she had been working on a seventeenth Jalna novel — never completed. After Mazo passed away, Caroline immediate' went into her own room and closed the door. Later day she sent a telegram to Mazo's publisher: '"MAZO LEFT US LAST NIGHT PLEASE TELL THE OTBERS." She burned Mazo's diaries.”*

Om boken Mazo skrev på før hun døde det var en fortsettelse på bok nr. 16 fikk jeg ikke vite ved å lese biografien.

Kvaliteten på bøkene til Mazo de la Roche kan alltids diskuteres opp mot den overfloden av bøker som er i markedet i dag. Men at hun i sin tid var en populær forfatter kan ikke benektes. Uansett, bøkene har gitt meg så mange gode lesestunder, og jeg er ikke i tvil at serien jeg leste første gang som barn var med å legge grunnlaget for at jeg er en boknerd.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget