Psykiske lidelser er i medienes søkelys som aldri før, og bra er det. Fremdeles er det belagt med et grelt ferniss av skam å være rammet av det, selv om det gjennom de siste årene har blitt mer stuerent å innrømme at man sliter. Ikke minst har dette fanget vår oppmerksomhet siden så mange barn og unge blir rammet av bl.a angst og depresjoner.
Personlighetsforstyrrelsene har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet, selv om psykopati og sosiopati jevnlig blir vist oss i filmer og underholdning.
Anne Brudevold er psykolog og tar for seg psykopatene blant oss på en annen måte i denne boka, siden psykopatene har flere og mer diffuse trekk, enn de kriminelle mordere Hollywoodgjengen ofte viser dem som.
Likevel er det en del kjennetegn som må være tilstede for at man kan si at man har med en psykopat å gjøre, og det gjør Brudevold grundig rede for, på en klar og lettfattelig måte.
Boka er inndelt i oversiktlige kapitler, og fungerer fint som oppslagsverk, - det er ikke nødvendig å lese kapitlene kronologisk. Dette er faktisk ei bok som man må tygge litt drøv på, opplysningene må synke inn, bearbeides og kanskje får man et interessant blikk på omverdenen også. Muligens kan biter falle på plass omkring egen oppvekst, partnerskap eller lederskap man har vært borti.
Psykopaten har storhetstanker, higer etter makt og bruker løgn, manipulasjon og hensynsløshet for å nå sine mål. De er ofte sjalu, er vanskelige å tilfredsstille og skaper ofre på sin vei.
Brudevold prøver å forklare årsaken til psykopati, og for meg kom det som en gedigen overraskelse at myten om den traumatiserte barndommen ofte slett ikke stemmer. En skikkelig "eye-opener", altså.
Anne Brudevold, - boka di er velskrevet, og litt skremmende, da mange myter om psykopati står for fall. Du har gått i dybden og fått fram alle aspekter ved denne forstyrrelsen. Boka er etter min mening evig aktuell, både som oppslagsverk, som tilfredsstiller av nysgjerrighet, og ikke minst som hjelp til den som er i befatning med psykopater.
Well done!, som vi sier på godt norsk, og terningen blinker med fem øyne i lys av solstrålene som kom gjennom skydekket i dag.

Hva var vel verden uten kjæledyrhistorier? Disse små og store personlighetene som blir familiemedlemmer, sjelesørgere og bestevenner med oss mennesker, - ikke for det de sier, men det de gjør og er, bare med sitt blotte nærvær.
Dette er en slik historie. En sann historie om kattungen som bokstavelig talt ble tatt inn fra kulden, og oppfostret av et landsbybibliotek ut på tjukkeste landsbygda i USA.

I boka flettes historiene om Dewey, byen, biblioteket og bibliotekets bestyrer nennsomt sammen til en varm, koselig og herlig avslappende energidrikk, som passer fint nå når høstmørket siger stadig tettere på. For å gjøre det helt klart, så er dette ikke Nobelprisen i litteratur, med intrikate snirkler og dype, skjulte budskap. Men av og til er det kanskje nettopp slike bøker vi trenger? For å minne oss om at verden også kan være et bra sted, at betydningen av dyr er undervurdert og at de helt klart forstår mye mer enn det vi mennesker kan begripe. Ikke minst minner denne boka oss på hvordan samhold og menneskelighet er så viktig, uansett størrelsen på samfunnet man lever i.
Kjære Vicky Myron og Bret Witter, - historien om Dewey er vakker og rørende, - takk for at dere tok dere tid til å skrive den. Den gav hjertet mitt mye, og det var befriende og nydelig lesning som jeg herved anbefaler som hjertemedisin og trøst til alle som går seg vill i negative nyheter på den lille blå planeten vår.
Hvis du som leser likte historien om Dewey, kan jeg varmt anbefale to lignende bøker om "Gatekatten Bob", også det en sann historie.
På en overskyet, lett yrende torsdags formiddag legger terningen seg på en svært god firer, bare fordi enkelte partier om historien bak småbyen med fordel kunne vært kortet ned, og bare derfor.

Siden i sommer en gang har undertegnede tålmodig ventet på denne godbiten fra biblioteket. Og nå sitter jeg her, et par dager senere, ganske omtumlet, litt ør og spørrende etter å ha nærmest slukt boka i et par jafs.
Det er helt klart at oppbygningen er forfriskende annerledes. Her starter Fossum rett og slett med slutten, - noe alvorlig har skjedd, og vår alles kjære Konrad Sejer, med hunden Frank som godmodig støttespiller, skal i løpet av drøye 300 sider løsne flokene så alt blir forståelig.

Hovedpersonen som sitter til avhør, Ragna Riegel er en litt annerledes kvinne. Hun er en av disse unnselige som holder seg mest mulig for seg selv i sine egne rutiner, men som innerst inne ønsker å bli verdsatt, sett og elsket. Hun jobber på Europris og har en sønn som har slått seg opp som bestyrer av et luksushotell i Berlin.
Hennes opplevelser og tilbakeblikk maler historien levende med nerve og spenning.
Dette er ingen klassisk pageturner, men forfatteren holder kortene tett til brystet på en slik måte at man bare blir tvunget til å lese videre. Hva er disse mystiske lappene som Ragna får, og er det noen som overvåker henne? Personskildringene tør jeg påstå er uten sidestykke, - Ragna er så godt beskrevet at jeg har ikke ord! Og det er dette som gjør at terningen tar en imponert runddans og lander på fem, Karin Fossum. Du imponerer med din menneskekunnskap og lar Ragna komme inn under huden min. Det er så bra at jeg mistenker deg for å ha en psykolog i magen!
Når det gjelder plottet er det både gjennomtenkt og har snedige vendinger, spesielt mot slutten av boka. Men dessverre gjettet jeg hvordan det hang sammen en god stund før de siste sidene var fortært, og det er litt synd.
Diskusjonen og ettertanken, derimot, er fremdeles levende, og bør skape debatt omkring menneskers troverdighet. Denne siste setningen framstår nok som uforståelig for dem som ikke har lest boken, men jeg kan bare ytre meg ytterst vagt her, ellers ville jeg røpe for mye og ødelegge lesegleden for så mange, - og det vil jeg selvfølgelig ikke!
Historien er ytterst lesverdig, og anbefales varmt på en ellers vindfull og regntung onsdagsettermiddag!

Har du noengang hørt noen utbasunere med stolt trygghet i stemmen at: "Nei, dere skjønner, jeg er introvert, jeg!" ?
Ihvertfall har ikke det skjedd særlig ofte, tenker jeg? Ikke det nei? Nei, skulle du sett på makan...
Selv psykolog Peder Kjøs sitter der litt sånn tankefull og beskjemmet på VGs nettsider idag og må bare konstatere at:" Det er tabu å være introvert asosial."
Hah! Det kunne jeg sagt for førti år siden, og jeg er ikke psykolog engang! Nuvel, nå skal jeg ikke la meg rive med her, men tusler herved målbevisst mot sakens kjerne:

Susan Cain er en av disse modige forfatterne som går mot strømmen, og ettergår begrepene introvert og ekstrovert litt nærmere etter i sømmene. Ingen av oss er vel fullstendig det ene eller det andre, - men en overvekt på den ene eller andre siden kjennetegner de fleste av oss. For ordens skyld er introvert det samme som litt innadvendt, mens ekstrovert står for det mer sosialt akseptable utadvendt.
Boka starter med å ta for seg hvordan og hvor dette idealet med å være utadvendt, selvselgende og pratevillig egentlig oppstod i nyere tid, før hun forsøker å finne ut om ledere som er utadvendte nødvendigvis er bedre i sin stilling enn de mer stillfarende. Hun har gjort grundig forarbeid,- en innadvendt verdig, vil jeg si,- og krydrer det hele med ny og interessant forskning på området.
Videre retter hun søkelyset på det evigvarende mantra om gruppearbeid, og hvordan det istedet for å fremme kreativitet, istedet i mange tilfeller kan bli en hemmer for ideflyt og nytenkning.
I andre del av boka ser hun nærmere på temperamentet vi er født med, og hvilke begrensninger og muligheter dette gir oss på livsveien, og hvordan dette kan avsløres på ganske små barn.

Hun fremmer flere interessante spørsmålsstillinger, som vi heldigvis får svar på:
Hva med Rosa Parks, og andre kjente personligheter som har gitt sine bidrag til historiebøkene, - hvilket temperament var det født med? Og finanskrasjene, - kan det relateres til begrepene innadvendt og utadvendt? Hva med universitetene som utdanner fremtidige verdensledere, - hvilket ideal har de nedlagt i sin undervisning? Og finnes det nasjoner som enten er introvert eller ekstrovert?
Jeg koste meg med denne faktaboka fordi den er grundig og godt skrevet, og bygd opp på en oversiktlig måte. Spesielt interessant er delene om biologi og hvordan kommunikasjon mellom utadvendte og innadvendte er helt forskjellig.
I siste del av boka får leseren ny forskning og tips til bedre forståelse hvis man har et barn eller en partner som er innadvendt. Dette blir gjort på en måte som ikke sykeliggjør dem som ikke stiller seg først i køen (hurra, er det mulig?) og hun poengterer flere ganger at det ikke er bedre å være det ene framfor det andre av introvert vs ekstrovert, men at begge er like verdifulle på hver sin måte.
Det som likevel står igjen Susan Cain, er stoltheten du gir oss innadvendte med boka di. Vi få hele tida høre at vi må åpne opp og bli noen andre enn vi er, - ja selv jobbannonser etterspør kun det utadvendte idealet, og ser helt bort fra alle muligheter og ressurser som ligger i det å være ettertenksom, reflektert og litt tilbakeholden.
Takk for at du tok deg tid til å skrive denne gullklumpen av ei bok, som jeg kommer til å slå opp i og lese høyt fra for alle dem som duknakket går rundt og mumler at: Jeg er dessverre litt innadvendt, men prøver å jobbe med det...
Terningkast 5 på en sånn litt overskyet dag, der bjørka såvidt har fått et aldri så lite gulskjær helt ytterst på bladene sine.

Siden 13 åringen slukte denne boka i sommer, måtte jo mor i huset også gi seg lesingen i vold. Snedig tittel, og et pseudonym som skjuler intet mindre enn selveste mammaen til Harry Potter, - J.K Rowling.
So far, so good, som vi sier på norsk. 13 åringen har fulgt lesingen med argusøyne, og kommentarer som "Hvordan synes du boka er , mamma?" Og det vantro: "Har du ikke kommet lenger??!" gav skyldsfølelsene vind i seilene. I den grad at jeg i dag bestemte meg for at NÅ, skal du lese den boka ferdig.
Før jeg la den fra meg første gang var jeg kommet til side 50 omtrent. Og dit kom jeg på pur viljestyrke, og for å vise tenåringen at mor i huset er helt med, hun også.
Men så har jeg vridd og vendt på meg der borte i lesekroken og blir liksom ikke fanget. For ulikt alle andre synes jeg ikke stemmen i boka harmonerer med sjangeren og historien som fortelles. Det er for mye dialog, for mye uutalt humor og sorgmunterhet over det hele til at jeg klarer å ta karakterene på alvor. Jeg blir bare irritert over sånn utbrodering, - beklager J.K Rowling. Du kan jo absolutt skrive, språket er flott det, men det er bare det at det er litt for mye av.... alt... synes jeg....
På side 214 må jeg bare klappe boka sammen, og lettere fortvilet kjenner jeg ikke snev av spenning, eller at jeg ønsker å lese mer, slik andre som har lest den før meg ekstatisk har meddelt i diverse fora. Gruer meg til å fortelle 13 åringen at mammaen hennes virkelig suger når det gjelder å lese J. K Rowling..... Får skynde meg å skryte av Harry Potter filmene, da, - dem har jeg sett opptil flere ganger med forutnevnte pode, og de var jo kjempebra!
Om jeg skal trille terning på nesten halve boka, så viser den to triste øyne....

Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!

"Et helt halvt år" var en bra bok, det er ikke det, men jeg var likevel ikke helt bergtatt, til tross for en svært sjarmerende Lou og viktige spørsmål omkring dødshjelp og retten til å avslutte sitt eget liv. At jeg gav meg i kast med oppfølgeren skyldes derfor mer nysgjerrighet, enn et brennende ønske om å vite hva som skjedde videre.
Jojo Mojes skriver med en detaljrikdom som etter min mening passer bedre for et filmmanus enn som frittstående bok. Alle Lous opplevelser blir nøye saumfart og beskrevet i denne boka,- til det kjedsommelige. Høydepunktet er sjokket om at Will Traynor har en høyst levende hemmelighet, mer skal jeg ikke røpe. Men dette skjer tidlig i boka, og resten av den er rett og slett dårlig litterær kvalitet. Det finnes ingenting mellom linjene for leseren å ruge på, bare en relativt overfladisk historie, som heldigvis innimellom har passasjer som gjør at jeg drar litt på smilebåndet.
Beklager Jojo Moyes, - dette ble for enkelt for meg, og terningen står og skjelver skuffet mellom to eller tre prikker.

Undertegnede ble rent lykksalig da det skulle vise seg at forfatter Roy Jacobsen etterkom manges ønske om en oppfølger til "De usynlige".
Mens andre verdenskrig fremdeles raser møter vi Ingrid igjen i året 1944/1945, tilsynelatende helt alene, siden resten av Barrøyfolket har landet livene sine ulike steder i omegnen. Blant annet har Lars etterhvert funnet en livsledsagerske, og Barbro er på sykehus.

Minnene fra barndommens øy er sterke, og trekker Ingrid tilbake, lik kraftige havstrømmer. Forfatteren bygger mesterlig opp spenningen, idet både Ingrid og leseren blir klare over at noe forferdelig har skjedd på det lille stedet, med rot i krigsherjingene der ute i verden.
På grunn av disse hendelsene redder hun et liv og finner kjærlighet.
Ingrid fremstår som handlekraftig og oppfinnsom i sin livskamp, både for å redde seg selv og mannen hun elsker.
Noen vil kanskje innvende at hun beskrives som "for sterk". Dette er jeg ikke enig i, da mennesket har et utrolig overlevelsesinstinkt når det gjelder, som gjør at man i ekstreme tilfeller eksempelvis kan løfte en bil bort fra barnet sitt. Mange er umenneskelig sterke i truede situasjoner, og får etterreaksjoner når "bølgene" har lagt seg. Også Ingrid, som i bokas andre del havner på asyl, og man som leser tvinges til å lese videre, da vi lurer på: "Hvorfor?" "Hva skjedde, egentlig?" "Reiser hun tilbake?" "Hva med mannen?"
Roy Jacobsen fletter historien om Ingrid sammen med verdenshendelsene og evakueringen av Finnmark like solid som tauverket på ei fiskeskøyte. Liker svært godt språket i boka, og bruken av metaforer. I løpet av lesningen har jeg følt at jeg står ved siden av Ingrid, og kan både lukte og se det hun ser.
Etter min mening har også "Hvitt hav" flere lag enn bare historien om Ingrid og hennes vei tilbake til barndomsøya, og opplevelsene rundt kjærligheten til et annet menneske. Hver og en av oss kan oppleve "hvitt hav" innimellom, der bølgene er så krappe og store at blåfargen blir borte og bare frådende skumtopper skimtes. Hver og en av oss har også ulike strategier for å takle det hvite havet.
Evakueringen av Finnmark og de nye som søker ly blant fremmede lenger sør, kan henspeile på verdens flyktningesituasjon, og hvordan disse blir tatt i mot i ulike samfunn, tenker jeg.
Er slettes ikke enig i dem som kritiserer Jacobsen for svak litterær kvalitet, hverken i den første boka om øyfolket, eller denne. Det gjelder å lese mellom linjene!
Takk Roy Jacobsen for at jeg fikk møte Ingrid igjen, og at du lot henne få oppleve andre stormer enn bare vinterstormer. Denne gangen ble det en følelsesstorm, noe som beviser at du kan spille på flere strenger i forfatterskapet ditt. Hvor du enn er på ferie, - når den er ferdig; kom deg hjem og skriv mer mann, skriv mer! Tør jeg spørre deg om enda en oppfølger?
Terningkast: en solid femmer, intet mindre på en solfylt dag i Trøndelag.

Martin Pistorius har skrevet ei bok som i sannhet gir leseren gåsehud og ettertenksomhet så det holder. Tenk å få med seg og forstå absolutt alt som foregår rundt seg, men ikke ha mulighet til å meddele dette til omverdenen, over så mange år? Jeg blir svett bare ved tanken på et slikt levende mareritt.
Martin beskriver dette på en ærlig og saklig måte, som ikke bikker over i det melodramatiske, eller dynger leseren ned med tåredryppende skildringer. Nettopp derfor er boka så rørende, rystende og paradoksalt nok fylt av håp. For plutselig er det et menneske som ser Martin, han blir tatt med på tester som bekrefter det som mange tilslutt skjønner; Martin er fanget i sin egen kropp. Han er omgitt av et skall som ikke forteller noe om det som egentlig foregår under denne overflaten, og som gjør at han blir forhåndsdømt av nesten alle som møter ham. Veien tilbake til et mest mulig normalt liv blir brolagt med spørsmål og bekymringer som alle mennesker er opptatt av: kjærlighet, selvstendighet, løsrivelse, arbeid og seksualitet. Mer skal jeg ikke avsløre fra handlingen.
Noe stort litterært mesterverk er denne boka ikke, såpass ærlig må jeg være. Den er lettlest uten de helt store språklige utbroderinger, selv om jeg også her blir positivt overrasket innimellom. Men Martin får meg til å gråte, over ham selv og det marerittet han måtte gjennomgå. Han får meg til å smile over at i den mørkeste skog så finnes det håp. Han får meg til å grøsse og bli sint over yrkesutøvere som skulle gjort noe helt annet enn å være ansatt innenfor helse- og omsorg.
Ikke minst får han meg til å bli oppriktig bekymret over alle andre Martin'er der ute som også er fanget i sin egen kropp, men som ennå ikke har blitt oppdaget. All ettertanke og bekymring til tross; stol på meg, dette er også ei "feel good" bok, som alle burde lese. Kanskje vi da ville verdsatt livene våre litt bedre, og ikke klage over materielle bagateller som når alt kommer til alt ikke betyr noen verdens ting.
Martin Pistorius; du modige, modige menneske. Jeg ønsker deg alt godt her i verden, og takk for at du gav meg en leseopplevelse jeg med hånden på hjertet kan si jeg aldri vil glemme. Måtte du for resten av ditt liv alltid bli sett og forstått og aldri mer bli usynlig. Terningen i dag lander på en femmer, fordi historien din er så viktig at den burde vært pensum for alle som skal arbeide tett med mennesker i sårbare posisjoner.

Noen ganger sitter man skuffet tilbake etter å ha pløyd gjennom en bok på over 600 sider. Andre ganger fyker sidene forbi og før du vet ordet av det, har det blitt kveld, de andre i huset har forlatt hjemmets trygge hule i andre gjøremål, og alt du vet er at du egentlig ikke husker hvor de befinner seg, eller om du i det hele tatt sa noe da de dro. Sistnevnte rammet meg da "Alt lyset vi ikke ser" skulle oppleves og fortæres. Etter noen siders treig start før jul, lå boka der og forlangte fortsatt lesing.
Tilsynelatende er dette en veldig lang historie om den blinde, franske jenta Marie-Laure og foreldreløse, tyske Werner som på hver sitt hold blir spunnet inn i, og en del av andre verdenskrig. Werner har eksepsjonelle talenter når det gjelder å få skikk på ødelagte radioer, - han kan fikse det meste. Dette gjør at han til slutt blir tatt opp på en skole for Hitler-jugend. For en foreldreløs kullgraversønn blir dette veien videre ut av den farlige gruvedriften, med håp om å kunne starte et nytt og bedre liv.
Marie-Laure på sin side, har en klok far som bygger små modeller av omgivelsene der de bor, slik at hun kan trene på å orientere seg og oppleve mestring og frihet, til tross for sin blindhet. I flukten fra byen de bor, og via sin jobb på et museum, får faren ansvaret for å bringe i sikkerhet en verdifull og sagnomsust edelsten.
Historien veksler mellom Marie-Laure og Werner, og fra en langsom men vakker skildring av hvordan de to opplever og overlever sin nye hverdag, blir slutten spennende og forrykende, med edelsteinen som en stadig viktigere hovedperson.
Språket i boka er vakkert, likeså beskrivelsen av detaljer og følelser, uten at det føles anmassende eller for mye av det gode. Spesielt slutten er veldig bra, og det er her man skjønner hvorfor boka har fått så gode kritikker.
Anthony Doerr, dette er nok ikke den siste boka du har skrevet, og for meg gav du meg en glitrende leseopplevelse som vil sitte lenge i meg og hjelpe meg til å se stadig mer av det lyset vi vanligvis ikke ser. På en hutrende kald januardag triller sekseren soleklart fram, og jeg håper du er godt i gang med neste bok.

Terry Hayes er et ubeskrevet blad i romanverdenen, selv om han har hatt opptil flere fingre med i utarbeidelser av diverse filmmanus, deriblant Mad Max.
Siden det har gått gjetord om denne mursteinen av ei bok, og min datter elskelig nok forærte meg den i julegave, var det bare å rigge seg til i sofakroken.
Starten av boka var litt type bråkjekk og intetsigende, og jeg var ganske skeptisk der jeg prøvde å taket på "jeg-personen" i en tretti- førti sider eller så. Så er det imidlertid som om forfatteren lar forhenget gli til sidene og tar leseren med på et finurlig, intelligent og verdensomspennende plott. Pilgrims oppvekst og tilblivelse som agent og etterforsker males utover sidene, side om side med en annen ensom ulv, - som søker hevn over sin døde far. Episoder som tilsynelatende ikke hører sammen i det hele tatt blir flettet sammen og oppklart med spenning og finesse.
Det er en fryd å lese om de ulike stedene i verden historien utfolder seg, - forfatteren beskriver dette mesterlig, - det er som om man er tilstede bak hjørnet, i passasjersetet eller lettere henslengt ved bordet på en fortauskafe, eller ridende på hesten i ørkenen; - alle sanser trigges og gjør leseropplevelsen nydelig.
Midten av boka er etter min mening aller best.
Det er ei lang bok, og den oppmerksomme leser har tidligere sett at dette er noe som i min bokverden kan bidra til at terningen ikke får så mange prikker. Ei bok skal være svimlende god,- et mesterverk om den skal rettferdiggjøre de nesten 800 sidene forfatteren har boltret seg på her.
Terry Hayes, din romandebut er svært god, men oss i mellom: du er litt for pratsom. I etterordet ditt er du klar over dette, og unnskylder det langt på vei. Velger å tilgi deg, siden historien er intelligent, fengende og tidvis briljant. Litt mer struktur og stramhet, så leser jeg gjerne enda ei bok fra din hånd, for å skrive, - det kan du så absolutt!
Terningkast fire blir det i dag, men det er en god firer som med litt mer velvilje fra min side godt kunne vippet over til femmeren.

Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.

Jeg hadde store forventninger da jeg benket meg til med den danske professoren Svend Brinkmanns bok "Stå imot, si nei til selvutviklingen". Yes! tenkte jeg, her har vi en som kanskje vet hva han snakker om. Bøker om å gjøre ditt og datt så blir du lykkelig, slank, pen og in og gudene vet hva, blir vi pepret med, og jeg har kjent at det til tider er et hysteri som ofte skaper flere bekymringer istedet for den lykken og tilfredsheten alle går og higer etter i en stresset hverdag.
Etter å ha startet lesingen blir jeg imidlertid introdusert for sju steg for et bedre liv der jeg skal: slutte å kjenne etter, fokusere på det negative, ta på meg nei hatten, undertrykke følelsene, gi coachen sparken, lese en roman og dvele ved fortiden.
Tilsynelatende forfriskende oppfordringer som han begrunner og argumenterer for med forskning. Noen av oss kjenner kanskje for mye etter og blir vel opptatt av oss selv, - men ikke alle. Noen trenger faktisk å kjenne etter, og ikke undertrykke følelsene som han oppfordrer til lenger ut i boka si.
Langt på vei er jeg også enig i at det er godt å fokusere på det negative noen ganger, men ikke alltid, og absolutt flere må bli flinkere til å si nei. Noen ganger kan man dvele ved fortiden og lære av den, både personlig, sosialt og politisk. Å lese en roman bifaller jeg absolutt, men for variasjonens skyld kan det kanskje være greit også å skifte litt her?
Poenget med boka synes å være at noe er uforanderlig, og at vi mennesker også skal få være litt uforanderlige og ikke strekke oss etter bedre, flinkere, best hele tiden. Ikke en ueffen ide, og i faser av livet er nettopp en slik tilnærming helt nødvendig. Bra nok er bra nok store deler av tiden, men etter å ha strukket meg så langt stopper det litt opp i min forståelse av forfatterens intensjoner.
Professoren tenderer i svart-hvitt tenkning i denne boka, og er like oppfordrende og belærende som enhver annen selvhjelpsbok. Han lister opp bøker som leseren burde få med seg, sikkert godt ment, men det skaper bare irritasjon hos undertegnede.
"Kronen på verket" i denne boka kommer når leseren blir introdusert for stoisismen. En hellenistisk filosofiretning som fremelsker ro, verdighet og plikt framfor "føleri". Fornuften er den fremste autoritet når det gjelder beslutninger innenfor denne retningen, og uansett hvordan livet arter seg skal man ta det med stoisk ro og ikke vise følelser.
Når forfatteren så avslutter boka si med inngående beskrivelser av tenkere fra denne filosofien har jeg fått nok. Jeg er skuffet, sur og sint, og får lyst til å komme med følelsesutbrudd som professoren absolutt ikke vil jeg skal gjøre, og som trosser hans hellenistiske idoler.

Svend Brinkmann, du har helt glemt at vi mennesker er forskjellige og har behov for ulik tilrettelegging, i samspill med omgivelsene våre. De kjappe, enkle oppskriftene du belemrer leseren med tar ikke hensyn til dette og du presterer å blande inn en filosofiretning som langt på vei ønsker at vi skal gå rundt på en robotaktig måte med masker som ikke forteller noe om vårt følelsesliv. Selvfølgelig må man tilpasse følelsene etter omgivelser og situasjon, men for all del, å vise følelser er så mye bedre for den som har dem og dem de omgås. Alt annet blir analyserende gjetteleker som kan lede til konklusjoner basert på gedigne misforståelser.
Svend Brinkman, du er absolutt inne på noe i boka di, men du har glemt en viktig tenker når du ramser opp dine sju steg til et bedre liv: Aristoteles og hans gyldne middelvei. Likevel tar jeg deg på ordet; jeg tar på meg "nei" hatten og sier nei til boka di mens terningen lander på en trist treer.

Sarah og Handful, to kvinner, to mennesker og to skjebner flettet inn i hverandre i sørstatene på 1800 tallet. Plantasjeeierens datter og slaven hun får i gave viser seg å være mer like enn man tilsynelatende skulle tro. Sue Monk Kidd har skrevet en bok som er så vakker at du gråter, samtidig som dybden og ettertenksomheten blir så grusom at man hopper av sinne.
Karakterene beskrives med innlevelse og dekoreres med realistiske dialoger og hendelser. Her mangler det ikke på dramatikk i form av kjærlighetssorg, brutte håp og forventninger. Slavenes situasjon beskrives i all sin grusomhet, men historien knekker ikke under håpløshet, men drives fremover av sterke personligheter som viser mot og en standhaftighet som bare må beundres. Det trekker adskillig opp at deler av historien er basert på virkelige hendelser.
En gullklump av en bok som jeg krysser fingrene for blir filmatisert, - det ville blitt en publikumssuksess. I dag kommer vi ikke unna femmeren, Sue Monk Kidd. Bravo!

Skyhøye forventninger som innfris i løpet av de 100 første sidene i boka. Minuttene går fort der borte i sofakroken, det bites negler mens man av og til gløtter ut gjennom en mørk verandadør der bjørketrærne rasler hemmelighetsfullt i vinden. Er det ikke et ansikt eller noe der ute...?
Alt ligger til rette for et grøss av en leseopplevelse, og så detter jeg rett og slett av.
Intensiteten fra Hypnotisøren er borte, og jeg er avspist med nitide, groteske skildringer av blod, død og sex. Hva i all verden skjedde, Lars Kepler?? Eller rettere sagt; Alexander og Alexandra, - dette ekteparet som står bak pseudonymet Lars Kepler. Hadde dere kranglet og kom liksom ikke videre med historien? Jeg må innrømme at resten av boka bare ble skumlest, dette gadd jeg ikke å bruke mer tid på, jeg ble ikke overbevist og terningen lar jeg skuffet og harmdirrende lande på en toer. Beklager, dere får ta det på kammerset....

Hvordan blir vi oss selv egentlig, og hva kan vi gjøre med ballasten vi alle bærer med oss i en sekk på ryggen? Er det så enkelt at fortida farger framtida, eller går det an å slutte fred med indre demoner? Mange slike spørsmål melder seg etter å ha lest historien om Sebastian, som blir familiens svarte får, - en misforstått, uelsket og irriterende flekk på et slektstre som kan skilte med fine fasader og hemmelige historier.
Forfatter Kjell Erik Ullmann Øie skriver rått og realistisk om Sebastians eskapader som prostituert, til tider nesten litt ubehagelig. Dette kunne etter min mening vært tonet ned, og heller med fordel løftet fram de flotte passasjene med beskrivelser av menneskers indre liv mer. Forfatteren viser i disse avsnittene treffende beskrivelser av den menneskelige psyke, med troverdige handlinger og dialoger. Uten å røpe for mye av handlingen er det en fryd å lese om Sebastians mormor på sykehjemmet, og hvordan de to knytter bånd og samtidig vikler ut hele familiens historie i løpet av noen nattetimer. Rystende og forfriskende på samme tid.
Man kan også humre godt over byborgernes fordomsfulle beskrivelse av folkene som lever i bygda på Byneset. Det vil alltid være sånn at byfolk karakteriserer bygda som en samling raringer, og omvendt.
Helhetlig sett er dette en flott debut. Historien som utspiller seg kan fremkalle ettertenksom tankevirksomhet og gjenkjennelse for de fleste som er ærlige nok i å granske sitt eget slektstre med realisme istedenfor romantisk hyllest av fine fasader. En firer får du av meg, Kjell Erik Ullmann Øie, dette lover bra for senere utgivelser.

Det er sjelden terningen ruller seg inn på en sekser, men denne gangen ble dette et helt riktig valg for en kresen bokorm som undertegnede etterhvert har blitt.
Jodi Picoult, det må være et lysvesen fra en høyerestående dimensjon som sitter på den ene skulderen din når du skriver, - dette er så vakkert, så spennende og tvers gjennom solid håndtverk (det var nesten så jeg skrev bakverk, kanskje ikke så rart siden tillaging av dette beskrives på en nydelig og troverdig måte i boka), at jeg både tar av hatter, bøyer meg i støvet og svelger haugevis med kameler.
Når fortid og nåtid banker på døra står dilemmaene i kø for Sage som gjemmer seg bort i bakeriet på natta og ikke tror hun er elskverdig, annet enn som sengevarmer for en gift mann. Det nyvunne vennskapet med den gamle mannen Josef, gir jødenes historie nytt liv, og setter ord på bestemor Minkas fortelling fra Hitlers dødsleire.
På finurlig vis er dette flettet sammen til en pageturner som forflytter seg fra nåtid til fortid, og som kaller på hele følelsesregisteret. Ærlig talt trodde jeg ikke det gikk an å få flere vinklinger på Holocaust, men denne boka setter etikk, moral og ansvar sammen til påtrengende ettertanke hos leseren.
Eva Weavers bok fra 2013: "Dukkemesteren fra gettoen" er i samme genre, -liker du "Historiefortelleren", vil du også elske Weavers bok. Løp og kj.......lån, - begge to!

Nok en klassiker som har fått fornyet glans med tanke på at forfatteren kom med fortsettelsen av denne boka i år.
Siden boka kom midt i de verste raseopptøyene i USA på 60-tallet kom nok denne oppveksthistorien fra et depresjonspreget Alabama på 30- tallet som en sprengladning. Boka setter søkelyset på fordommer, de fargedes rettigheter (eller mangel på sådanne) og bekriver oppveksten til guttejenta Scout på en god og detaljrik måte.
Gjennom hennes øyne tar leseren del i voldtekstanklagen som blir rettet mot en farget mann, og hvordan faren, Atticus forsvarer mannens uskyld. Atticus gir kloke svar på de mange spørsmålene et barn midt i barndommen og en til tider uforståelig voksenverden ønsker svar på. En varm, ettertenksom og viktig bok som fortjente sin Pulitzerpris, men etter min mening ikke noe mesterverk, derfor en fjellstø firer på terningen denne gangen.

Nydelige Jonas som gleder seg sånn til å begynne på skolen!
Scenarioet som Bjørneboe her så kløktig beskriver er både et historisk tilbakeblikk og en fortelling om skolen som mange kan kjenne seg igjen i. Alle husker vi skoledagene og har minner og opplevelser som også kan prege oss i voksen alder.
En av våre aller største forfattere gjennom tidene gir leseren både rå realisme og vakre setningspassasjer når han lar historien om Jonas og skolen få utbrodere seg.
Undertegnede elsker den delen der tankene og følelsene til Jonas beskrives før han faller i søvn. Dette er diktning på sitt ypperste, og akk så relevant. Det er faktisk litt forskrekkelig å se hvor mange likheter skolevesenet i dag faktisk har med tiden denne boka ble skrevet på. Selv om forståelsen og kunnskapen om lese- og skrivevansker har blitt større, er lærere fortsatt mennesker, på godt og vondt, med makt til å påvirke et lite menneske.
Boka handler om å ha en rett til å høre til og bli hørt, selv om man tilsynelatende ikke passer inn i det velsmurte samfunnsmaskineriet, og at små mennesker trenger voksne som ser dem for det de er og ikke for det de skulle ha vært.
Historien om Jonas er så godt beskrevet, - både på det ytre og indre planet. Også de andre barnas opplevelser og tanker er usedvanlig detaljrike og troverdige. Har du ikke lest denne klassikeren før, så vil jeg på det sterkeste anbefale den. Et "must" for alle voksne, enten de arbeider med barn eller ikke. Jens Bjørneboe - en solid femmer får du av meg i dag.

Jeg har skjønt at mange hyller denne boka som en bortgjemt edelsten, som man nå forsøker å pusse fram glansen i. Nå skal jeg ikke la min nordnorske avstamning farge språket her, - min bestefar kunne la de mest fargesprakende glosene ligge urørt i rette omgivelser, - noe jeg her velger å adoptere, selv om det holder hardt da min trønderske morsside også har gitt meg ekstra artikulasjon til fri benyttelse; jeg kan ikke si det på en annen måte enn at jeg ikke skjønner hvorfor denne boka hylles som det nest største etter Snorre Sturlasons Kongesagaer?!
Ikke likte jeg fortellerstemmen, ikke likte jeg frøken Brodie, og jeg liker slett ikke at jeg pinte meg gjennom teksten til side 80 før jeg la boken pent og pyntelig fra meg. Det er sjelden jeg avbryter en bok, det gjorde jeg nå, - og terningen lander harmdirrende og skuffet på en toer. (Det ble ikke en ener, rett og slett fordi det er en fin sommerkveld, og bildet på forsiden var ganske stilig)