Lever du mens du kan, og har du tenkt på hva du ønsker å gjøre før du dør? Da filmen "The Bucket list" hadde sin seiersgang på ymse filmlerret verden over, og ble streamet sønder og sammen, tenkte jeg grundig over dette spørsmålet. Svarene var mange, erindrer jeg, men ble aldri nedskrevet. Da jeg begynte å lese denne boka, så begynte jeg å tenke over spørsmålet igjen. Hva gjør jeg egentlig med livet mitt? Har jeg satt meg mål og oppnådd det jeg vil?

Moren til hovedpersonen Brett i denne boka, hadde noe mer håndfast å gå etter. I tenåringens søppelbøtte på pikerommet hadde hun nemlig fisket fram en sammenkrøllet liste over det poden ønsket å oppnå i livet. Mor sjøl fant ut at dette ikke kunne gå upåaktet hen, og etter sin død blir listen et våpen for å få datteren ut av konformitetens dvale. Brett blir regelrett sparket ut av familiekonsernet som en del av testamentet etter morens død. Den gamle listen skal oppfylles til punkt og prikke, ellers får hun ikke arven sin.
Det er et spenstig plott forfatteren har pønsket ut, - en snedig vri på "The Bucket list" som kunne vært forfriskende, hadde det ikke vært for det forutsigbare og den stadig tilstedeværende moralske pekefingeren som lurer bak hver bokside. Språket er enkelt og rett frem, uten dobbel bunn eller filosofiske betraktninger som kan påkalle dyptpløyende grubling fra leserens side.
Historien om Bretts jakt på målene i livet blir etter min mening for kjedelig, uten de helt store overraskelsene jeg savner mer og mer etterhvert som lesingen skrider fremover.
Kjære Lori Nelson Spielman, - kanskje neste gang, etter litt mer trening? Dette ble litt for sukkersøtt for meg, men kudos for at du har fått meg til å tenke over at jeg snart må sette opp en liste over det jeg ønsker å gjøre før mine dager er talte. Det er viktig å bli bevisst skjørheten i eksistensen og bruke sin tilmålte tid også på å oppfylle drømmer, samtidig som humla også skal få lov til å suse.
På en litt grålig ettermiddag, der duftene fra blomster, modnende korn og lyden fra en og annen gressklipper siver inn til skrivekroken, så lander terningen på en litt oppgitt, brunbrent og ettertenksom treer.

Siden jeg faktisk likte "Skyggesøsteren", den foreløpig siste boka i serien om de syv søstrene, var det klart at jeg også ville begynne med begynnelsen.
Plottet er i og for seg både snedig og interessant. En adoptivfar som har samlet foreløpig seks søstre, der hver av dem er tilegnet en bok, der historien om deres opphav rulles opp i både nåtid og fortid. Historiene tar oss med over hele verden, i en miks av virkelige historiske hendelser og steder, med forfatterens infall og fantasi. dette fungerte veldig bra i "Skyggesøsteren". Imidlertid ble det fort ganske klart at denne første boka ikke er i nærheten når det gjelder regi, plott og spenning.
"De syv søstre" ble for min del alt for forutsigbar, med hjerte/smerte uten overraskelser av noen art. Må innrømme at det var litt interessant å lese om hvordan Kristusstatuen over Rio ble til, - det var vel det som reddet boka fra fullstendig bunnplassering.
Siden neste bok i serien omfatter en søster som skal lete etter sine aner i Norge, blir det nok til at jeg gir meg i kast med den også, - men har ikke de helt store forventningene etter å ha pløyd gjennom over 500 sider med laber litterær kvalitet.
Beklager Lucinda Riley, - det er bra jeg ikke leste denne boka først, da hadde jeg aldri i verden gitt meg i kast med "Skyggesøsteren". Håper at denne boka bare var "enkommeigangogfinneskriveformen", for dette ble litt for enkelt, synes jeg. En regnfull sommerdag i de midtre delene av landet skvetter terningen ned i nærmeste søledam med to øyne , så spruten står.

Det er flaut å innrømme dette, men undertegnede har ikke lest ei eneste bok på nynorsk siden jeg vandret ut av et klamt ungdomsskoleklasserom en gang midt på åttitallet. Inntrykkene, eller kanskje mangel på sådanne, har dessverre bidratt til at litteratur på dette målet har blitt tilsidesatt og neglisjert på det mest diskriminerende og fordomsfulle. Unnskyld!
Tenk at det var deg, Edvard Hoem, som brøt "forbannelsen"!
Og tusen takk for det,- for hvilken bok jeg gav meg i kast med på toget ned til Oslo tidligere i sommer!
Historien om utvandrerne i denne boka,- bygd på virkelige hendelser og personer, lett omskrevet av forfatteren, - starter i ei bygd utenfor Molde i 1870-årene. Mannen, som bare går under navnet Nesje møter sin andre livsledsagerske, Serianna, under arbeid på storgården. De stifter familie, og gjennom boksidene tas vi med på både deres indre og ytre liv, som etterhvert bærer preg av slit, strev og bekymringer. Ikke minst for den etterhvert oppvoksende slekt, og hjerteskjærende valg som foreldre må ta for å makte overlevelse.
Tanker om å utvandre til det forgjettede land Amerika, begynner som tankestreif hos noen av traktenes innvånere, og sprer seg deretter raskt i fjellheimen.
Gjertine, Seriannas søster, - er en av dem som drømmer om nye horisonter og nytt liv etterhvert som brevene fra dem som allerede pakket snippesken og dro avgårde, begynner å sive inn i både brevsprekker og sinn.
Kommer Gjertine til å dra, eller blir det bare med drømmene og tankene? Og hvis de drar, hva er det som venter dem der ute på prærien?
Kritikerne har nevnt det sanselige i denne boka, og sannelig må jeg gi dem rett. Det er som å sitte på en god gammel bestefar sitt kne, og bli fortalt historier, der natur, mennesker og historiske fakta veves sammen i spenning, driv og en fantastisk innsikt i menneskesinnet.
Kjære Edvard Hoem, - du blir på en måte denne trygge, gode bestefarsfortellerstemmen som hypnotiserer meg, side etter side, og jeg gleder meg til å gå igang med bok nummer to. Du må for all del fortsette å skrive om disse folkene, - dette er bare ypperste klasse litteratur.
Ute har regnbygene gitt seg litt, og terningen danser salsa over bordet og lander med seks skinnende øyne i nærmeste blomsterbed.
Fantastisk, min venn, bare fantastisk!

Seriøst?! Skal du lese den boka?? Tenåringen i huset var ikke nådig i sine betraktninger da denne interessante tittelen lå lett henslengt på stuebordet i all sin prakt. Jeg gav henne et sånn lett overbærende mammablikk, før jeg gav meg lesingen i vold.
Boka er inndelt i oversiktlige kapitler, der den nyeste forskningen er strødd utover på en forståelig og dyptgripende måte.
David Perlmutter hevder at mye av sykdommene den vestlige verden sliter med i dag kan tilskrives dårlig tarmhelse, på grunn av overforbruk av antibiotika, uvitende kosthold og neglisjering av tarmbakterienes innvirkning på spesielt hjernens tilstand. Alzheimer, depresjon, autisme, - dette har sammenheng med tarmbakterienes dårlige innflytelse på hjernen, hevder Perlmutter. Han gir videre en oversikt over mulige syndere i kosten, som er med på å forkludre tarm- og hjernehelsen, der gluten og fruktose er hovedrolleinnehavere.
I siste del av boka får leseren en grundig innføring i hvordan tarmhelsen kan påvirkes, slik at hjernen får det bedre og man kan bygge opp "riktige" og hensiktsmessige kulturer av bakterier i kroppen sin.
Dette var ei svært interessant bok, - den ble faktisk spennende innimellom, og gjør at i alle fall jeg kommer til å tenke over om det jeg putter i munnen er gunstig eller ikke.
La meg gjøre det helt klart at dette ikke er noen pageturner, - men en lettfattelig og informativ bok som gir endel aha-opplevelser underveis.
David Perlmutter, - det er ikke alle som kan skrive om noe så usjarmerende som tarm og avføringstransplantasjon på en underholdende måte, - det tror jeg de fleste vil være enige med meg i. Men du er helt klart en av dem, - dette er formidlet på en forbilledlig pedagogisk måte. Fortsett å skrive, du, jeg følger deg gjerne!
Årsaken til at terningen ligger der og skinner i vårsola med fire øyne og ikke fem, er at jeg synes første del av boka di var ørlitt for omstendelig og gjentakende. Men, hey! - helheten er kjempebra, så hva gjør vel det? Anbefaler denne lille godteklumpen til alle som er interessert i helse og kosthold, - og det er kanskje de fleste av oss?

Sånn rett før påske kom den gledelige meldingen om at stillheten bokstavelig talt lå og ventet på meg, - klemt innimellom en hærskare av andre bøker som tålmodig stod der på hentehylla og speidet etter sine rettmessige lånetakere.
Boka er liten, litt sånn unnselig, med en like anonym tittel, som det ser ut som forfatteren har krotet ned ved en leirplass et eller annet sted i verden. Erling Kagge, en eventyrer på jakt etter blant annet opplevelser, og som møter denne stillheten gang på gang der man også minst skulle vente det? En stillhet han lengter etter, både i seg selv og i verden rundt ham.

Men er den noe å trakte etter, da, - i en tid da alt skjer så fort, alle er pålogget og tilgjengelig, - er det plass til ettertanke og stillhet, og hvor i all verden kan den finnes?
I løpet av korte kapitler blir vi med på Kagges oppdagelsesferd på stillhetens vei. Til glede for oss lesere, som kanskje i dette øyeblikk sitter med skuldrene over hodet og bare snurrer med i det evigvarende hamsterhjulet, der ettertanke og refleksjon er fremmedord.
Kagge hevder at stillheten bare er, og at den kan letes frem overalt. Og ikke nok med det, vi trenger den nå, mer enn noensinne som et ankerpunkt og en motvekt mot alt det som stjeler oppmerksomheten vår, og gjør oss avhengige av raske tastetrykk og umiddelbar behovtilfredsstillelse.
Erling Kagge, du har skrevet om noe som jeg tror bare blir viktigere og viktigere å ta vare på. Takk for at du har tatt deg tid til å gi meg ditt syn på hva denne stillheten er, og tips til hvordan jeg også kan finne den. Du er en smarting som jeg nok kommer til å lese mer fra, dette var både smakfull og behagelig lektyre.
Synes bildene du har brukt i boka di er helt nydelige. Årsaken til at det ble en litt middelmådig score på terningen er at du kanskje dveler litt for lite ved stillheten, selv om jeg spesielt likte side kapitel 33 på side 128 veldig godt. Den oppsummerte i grunnen det hele, men likevel savner jeg mer dybde boka di.
På en litt schizofren vårdag, med både sol, regn, vind og antydning til snø, skjelver terningen mellom gjenglemt løv fra i fjor med intet mindre enn fire øyne.
Well done, my friend, well done!

Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.

Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?

Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!

Det skjer i de beste familier, er det noe som heter. Hemmeligheter som i løpet av årene som går bare graver seg dypere og dypere og skaper arr for fremtiden.
Boka om denne mormoren som danser i regnet er en slik bok, der fortidens opplevelser farger fremtidens personer.
Vi blir kjent med tre generasjoner, der tidskoloritten veksler mellom barnebarnet Junis nåtid og mormor Teklas fortid som kjæreste med en tysk soldat.
Juni har arvet huset til henne og bestefaren, og jakter både på sin egen vei videre fra en voldelig ektemann, og nøster samtidig opp i mormorens kamp for kjærligheten der hun reiser fra Norge til Tyskland etter krigen med sin tyske kjæreste.
Tematikken i boka er både gammel og fersk på samme tid, idet faktum at det allerede finnes en hærskare av historier fra 2. verdenskrig. På den annen side er historien forfriskende ny, da vi får høre mer om jentene som reiser med sine tyske kjærester til et sønderbombet Tyskland, og skal forsøke å starte på nytt. Bort fra skammen, folkesnakket og fordømmelsen i Norge.
Boka er både opplysende og vond, men også spennende, spesielt delene som omhandler Tekla og hennes skjebne.
Hvem er Lillas far, hvordan går det når Tekla møter Ottos familie og hva har russerne med dette å gjøre?Og hvorfor er det slik at mormor Tekla danser i regnet?

Kjære Trude Teige, du har belyst et interessant og vondt kapitel i etterkrigshistorien, der mange familier lever med ettervirkninger, sorg og skam den dag i dag.
Du skriver godt, men jeg synes strukturen i boka kunne vært annerledes. Fortellergrepet ved å veksle mellom nåtid og fremtid kan være med på å skape spenning og drive en historie fremover, men i dette tilfellet synes jeg at historien om nåtidens Juni faktisk bremser spenning og driv. Teklas historie er verdt en bok i seg selv, men det er min smak i dette tilfellet.
Liker uansett vinklingen du har gjort, og at disse jentenes historier kommer fram i lyset.
På en regntung dag i den håpefulle april måned spretter terningen nokså sjokkert og rystet en stund fram og tilbake, før den lander på en solid treer.

Må innrømme at jeg stusset da Anne B Ragde ønsket å blåse liv i Neshovfolkene med denne boka. Det var hverken forventet, og for min del, - heller ikke etterspurt. Synes triologien Berlinerpoplene var interessant og hyggelig lesning, da jeg er trønder og kan relatere meg til stedene hun skriver om.
Tittelen "Alltid tilgivelse" provoserer, og da biblioteket ærbødigst gav meg hentemelding før helga, - ja, så var lesefølelsene en salig røre av nysgjerrighet, vantro, skepsis og mistenksomhet for hva som måtte komme.
Tormod har installert seg på gamlehjem, i Danmark har Erlend og Krumme fått etterkommere med det lesbiske venneparet sitt, Margido har fått øynene opp for leverpostei og juice og Torunn er på spranget til å forlate en utro hundekjører. Omtrent sånn kan den første halvdelen av boka oppsummeres.
Ragde kjører "hårdt ut" som de ville sagt i Danmark, - litt for hårdt og... ensidig. For makan til beskrivelse av mat, røyking, vasking og mer mat tror jeg man skal lete lenge etter siden "Babettes gjestebud", der sistnevnte ble gjort med finesse og eleganse.
Den lille handlingen som er, blir så enkel og forutsigbar, og når de minste gjøremål blir malt ut til det kjedsommelige, så mister jeg motivasjonen som leser.
Det kjennes ut som om jeg er med på rigging av en scene. Ragde rydder opp og baner vei for det som skal komme i senere bøker om Torunn, Margido og alle de andre på en omstendelig og hakkete måte. Trist nok tar jeg meg i å tenke at; ønsker jeg egentlig å følge denne gjengen videre, da denne boka ble veldig enkel etter min smak.
Beklager Anne B. Ragde. Noen ganger gjør man lurt i å la hunden ligge der den er, slik som i dette tilfellet. Du kan jo skrive, men det ble ikke nok driv og spenning i historien din denne gangen. Personlig tror jeg at du burde tenkt nytt, og latt Neshovfolkene få være i fred, da triologien Berlinerpoplene var helstøpt, fullendt og solid håndverk. Hvorfor tvære på og ødelegge en allerede godt fortalt historie?
Som leser er jeg skuffet, svært skuffet.
På en forblåst og solfylt marsettermiddag gynger terningen urolig i vindkastene før den bestemt viser meg tre øyne.

Det er 26. juli 2016.
Granåsen arena utenfor Trondheim fylles opp av mennesker som er i ekstase over at selveste Bruce Springsteen "the boss" skal synge og spille med det legendariske E Street Band. Det nydelige været som funklet over skogen og hoppbakken dagen før er typisk og begredelig nok erstattet av tyngre og tyngre regnskyer.
Før konsertens start sprer de eder og galle utover publikum i form av store og uvelkomne regndråper. Snart åpenbarer det seg et fargerikt fellesskap av ymse regnponchoer over hele området, - blått, rødt, gult, hvitt, grønt og oransje i en salig blanding.
Man kan si at sjefen sjøl har det verst tenkelige utgangspunkt for å få i gang stemninga!
Når han drar i gang "Who'll stop the rain?" (Creedence Clearwater Revival) som åpningssang, blir man klar over at det er en dreven entertainer som står der fremme og forsøker å få liv i vannskadde og småkalde trøndere.
Tre timer senere har et av min ungdoms store idoler forvandlet stive pinner til medgjørlig, kokt spaghetti.
Spørsmålene som vi stiller oss etterpå er; hvordan i huteste heite klarer han det? Gamle fyren, - ikke en eneste pause, og et repertoar som bare var helt magisk.
Det er klart jeg måtte lese biografien hans da den kom ut på norsk.....

Bruce Springsteen som forfatter er like ordrik og utholdende gjennom godt og vel 500 sider som han er på scenen. Oppvekst, ungdomstid og en brennende vilje om å lykkes i musikken blir malt utover. Hardt arbeid lønner seg, han slår gjennom og går detaljrikt til verks når han skal beskrive veien mot suksess.
I partier forbauser han meg, fordi han har en fortellerstemme og metaforer som virkelig levendegjør historien og budskapet. Med litt trening er jeg sikker på at han kunne gjort det like skarpt med penna som han har gjort det med låtene og gitaren.
Han er ærlig, og rosemaler ikke akkurat seg selv, - jeg blir kjent med en mangefasettert fyr som strir både i forholdet til sin far, utallige mislykkede kjærlighetshistorier og en rastløshet som til slutt bikker over i tunge depresjoner, særlig i hans godt voksne år.
Personlig synes boka kunne vært kortet litt inn, det var partier som var litt for utmalende og detaljrike.
Jeg likte derimot hans beskrivelse av vennskapet med Steve, respekten for Clarence Clemons og ikke minst hans rørende hyllest til kona Patti.
Men hvordan gikk det med Bruce og faren? Kom de overens til slutt, eller ble farens psykiske sykdom altoverskyggende? Og hvordan gikk det med Bruce som far? Har fortid og oppvekst gjort farsrollen vanskelig? Og sist men ikke minst: hvorfor mistet Bruce og Steve kontakten? Alt dette og mye, mye mer får du svar på i denne boka, som ikke er utleverende i form av skandaler, men personlig nok til at man blir litt kjent med mannen bak gitaren.
Bruce Springsteen, - takk for at du gav oss trøndere en glitrende kveld selv trønderværet ikke kunne vaske vekk glansen av!
Du har i tillegg rørt meg i enkelte deler av boka di, du har også fått meg til å le og jeg har fått svar på mange spørsmål som for evig og alltid gjør deg både til "the boss" og mannen i gata som strever for å få livet til å gå i hop, slik vi alle gjør i deler av vår eksistens noen ganger.
Rock on! Terningen sklir fornøyd nedover gitarhalsen, spretter over strengene som lekent plekter og lander stødig på en svært, svært god firer.

Noen ganger detter det ting ned i postkassen som man slett ikke hadde forventet. Denne boka var faktisk en del av en premiepakke, og ikke lektyre jeg selv nennsomt hadde slept med meg fra bibliotek eller bokhandel.
Mitt første møte med denne mursteinen var derfor i utgangspunktet riktig så vennligsinnet og hyggelig, før jeg i kjent stil ganske fort begynte å dømme den før et ord var lest. Jeg har en naturlig avresjon og iboende skepsis mot disse romanene med bilde av kvinner som skuer mot horisonten, da mange av dem rett og slett blir kjedelige. (synes jeg)
Nå skal jeg ikke nevne navn, men det er en drøss av disse forfatterne med feelgood, hjerte og smerte. Ikke skal jeg dømme dem som leser disse bøkene heller, for skal si jeg i løpet av nesten 600 sider fikk en gedigen positiv overraskelse i å lese om denne skyggesøsteren, hvis navn er hentet fra stjernebildet Pleiadene.
Star er en av sju søstre som etter sin adoptivfar, Pa Salts død skal prøve å finne sitt biologiske opphav.
I ren "Tore på Sporet" stil veksler historien om Star mellom nåtid og fortid, med dagbøker, brev, kartkoordinater og en vakker juvelbesatt katt som hete spor i mysteriumet. Boka har gode personkarakteristikker, som tidvis balanseres ganske bra mellom positive og mindre positive egenskaper hos personene. Forfatteren går sjelden i "pappdukkefella" som bare beskriver de impliserte som gode eller dårlige mennesker, selv om det ikke er helt fraværende.
Til og med kongen av Storbritannia og Beatrix Potter (hun dere vet med de nydelige tegningene og historiene om Petter Kanin etc) har direkte påvirkning i denne detaljrike og faktisk svært spennende slektsforskningsjakten.
Andre essensielle spørsmål er om fortidens Flora McNichol har sammenheng med nåtidens Star , og har Pa Salt lurt henne ut på en reise som er feil, og helt forgjeves?
Flere ganger tok jeg meg selv i å utbryte: Hæ??! Og: Hva i alle??! underveis i lesningen, etter hvert som overraskelsene spretter fram som padder mellom boksidene.
Lucinda Riley, du er en skikkelig luring! Det er sjelden undertegnede leser 600 sider og ikke klager på at boka er for løs i fisken, kunne vært strammet inn og at forfatteren tværer ut poenger. Denne gangen gjorde jeg ikke det, takket være et genialt og forfriskende plott. Rett nok er det litt hjerte og smerte i boka di, men det er tålbart og gir historien din passe krydder. Et pluss er at alle bøkene om de sju søstrene kan leses for seg, - man mister ingenting om man ikke har lest om de to første søstrene i serien på forhånd.
Alt i alt en positiv leseopplevelse som jeg på en solfylt formiddag belønner med fem øyne på en terning som riktig brisker seg i januarsola.

488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.

Det begynner så bra, og akkurat passe hemmelighetsfullt og pirrende søkt: Overalt dør det mennesker med et type utslett eller tatovering på ryggen. Det kan virke som en gammel jødisk myte har blitt virkelig, - det finnes til enhver tid 36 rettferdige mennesker som har som oppgave å holde unna urettferdighet og ondskap i verden. Og grøss, - hva skjer med verden hvis alle disse dør?
Niels Bentzon og astrofysiker Hannah Lund er radarparet som skal finne ut av dette, og hvem disse rettferdige menneskene er, slik at de kan bli advart og verden igjen blir i balanse, eller?

Denne boka har en bra start, men så sklir det hele ut i endeløse katt-og -mus-leker i beste Dan Brown stil, og slutten orker jeg ikke nevne engang.
Nei, dette var altfor gjenkjennelig for de fleste. Boka kan fungere bra som spenning for ungdom eller dem som ikke har lest så mye av denne sjangeren tidligere. Det var tidvis spennende, men svært ujevnt fordelt.
A. J. Kazinski, aka Anders Rønnow Klarlund og Jaob Weinreich, - jeg mistenker dere for at plottet ble til under en særdeles fuktig middag, og at dere deretter brukte mye tid på å krangle om hvordan ideen best mulig kunne settes ut i verden.
Synd at dere ikke brukte ideen om 36 rettferdige på en mer elegant og fiffig måte, - det kunne blitt bra. Men siden boka tidvis minner mer om et filmmanus enn en roman, så lander terningen på en skuffet treer i dag. Den kunne landet på en firer, men siden jeg er lei av kodeknekker-gamleskrifter-krimmysterier, så ble det altså bare tre øyne, - jeg kan være streng sånn.

i årevis har forfatternavnet Hans Børli dukket opp, og hver gang har jeg tenkt at det sannelig er på tide å gå denne forfatteren mer etter i sømmene. Men så går årene, og ..... Graset gror, for å si det med tittelen på et av Børlis kanskje mest kjente dikt. Graset gror,.......og så glemmer man så lett.
Plutselig en dag kom jeg på det igjen, og en mastodont av ei bok lå der hemmelighetsfull og spennende i forsetet på bilen på vei hjem fra biblioteket. Siden da har den fulgt med meg overalt. For dette er ingen page turner, - dikt skal nytes i skimmeret fra ettertankens lys. Det er en produktiv forfatter det er snakk om, så lesingen har foregått i kjøkkenet, badekaret, sofakroken og soverommet. 500 sider med dikt er et bra stykke arbeid å fordøye.
Og for ei skattkiste jeg var smart nok til å hale med meg for noen uker tilbake! Det er bare så synd at forfatteren er ute av tiden, for var han ikke det ville jeg sendt ham noen velvalgte ord om forfatterskapet.
Det er ikke mange forfattere som trollbinder meg på det viset at tiden bare kommer og går, og så plutselig har det gått et par timer, men det gjør altså Hans Børli.
Det er en dyphet og en kjærlighet til blant annet natur og skog som griper om seg, og ikke slipper taket. Og fra de dype skogene beveger han seg også inn i analyse av samfunnet, - ord som like gjerne kunne vært skrevet i dag, før han berører de skjøreste aspektene ved det å være menneske. Ensomhet, det å bli gammel og kjærligheten, blant annet.
Kjære Hans Børli, forfatterskapet ditt står støtt i skogen, lik ei stor, gammel gran som ikke blir berørt av tidens tann. Takk for at du skrev ned dine innerste tanker og lengsler, slik at jeg fikk lese og kjenne igjen biter av meg selv, samfunnet, skogen og verden.
Du er en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til når jeg trenger ord jeg selv ikke makter å kreere. En sekser får du av meg i dag, mens snøen smelter, regnet faller og skyene leker med vinden over fjelltoppene her midt i landet.

Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!

Det er noe spesielt med Lena Ranehag, det har jeg alltid syntes. Det er et eller annet med øynene hennes som både pirrer nyssgjerrigheten, men som samtidig frastøter meg.
For endel år tilbake var hun med i et program som tok for seg gamle krimsaker, men mest kjent er hun nok for sin deltakelse i "Åndenes makt" på TV Norge. Et program få bekjenner seg å ha kjennskap til, men som alle har en mening om.
Da jeg fikk denne boka som oppmuntring etter en hasteoperasjon, var jeg både glad og nysgjerrig.
Lena skriver om tidligere meritter, der det virker som om hun fortvilet forsøker å bevise sine evner som klarsynt. Videre gir hun en interessant forklaring på "den andre siden" og hvorfor vi nå vandrer omkring her på den blå planeten. Hun tar oss med inn i et univers som mange ikke har kjennskap til, og dem som har det holder klokelig munn, i frykt for å bli latterliggjort.

Nå skal det sies at undertegnede er en åpen og nysgjerrig sjel, men som likevel har føttene støtt plantet i det realistiske, jordnære og skeptiske landskapet. En psykologilærer hadde en fornuftig tilnærming til det parapsykologi en gang på det glade 80-tall: 98 prosent av det kan forklares, men så sitter man igjen med de siste to prosentene, da. Og to prosent er faktisk mye, alt etter hvor mange "hendelser" man regner det fra. Det er så mye vi ikke vet, vi mennesker, - som fremdeles er uoppdaget.
Det er derfor jeg ikke ler av det du skriver, Lena Ranehag. Du skriver enkelt, men informativt, og det er fint å få lese om ulike typer temaer, - det utvider bokstavelig talt horisonten. Du virker troverdig i det du skriver, og jeg har selv hatt opplevelser som ikke kan forklares.
Synes imidlertid du gjør deg mye bedre på TV enn som forfatter. Dette er ikke ment som ramsalt kritikk, men bare en konstatering av at din karismatiske fremtoning blir litt borte mellom boksidene. Synes absolutt du skal skrive mer, og at du da kanskje kan gå i dybden på hvorfor noen sjeler eksempelvis ønsker å gi liv til pedofile og torturister?
Mens du grubler litt på den, gir jeg boka di en svært god treer, du kunne glatt fått en firer om du forklarte enda litt mer om den andre siden og hvordan sjelen selv velger sin fremtoning her på Tellus.

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!

Kanskje var det den klisjefylte tittelen på boka som gjorde at jeg nølte, eller muligens det faktum at jeg aldri hadde hørt om B.A Paris?
Ihvertfall var jeg en smule tilbakeholden da tenåringen i huset drasset den med seg hjem, etter å ha fått den i gave i arbeidsuka si ved kjøpesenterets bokhandel. Hun på sin side slukte den i et par jafs, og kunne meddele at den både var spennende og overraskende.
Det var vel mest for å glede henne at jeg startet på de første sidene, som bekreftet min lunkne holdning:
" Dette var litt enkelt, ja, hva vil nå denne Parisdama med dette??"
Noen sider etterpå begynte spenningen likevel å krype ut av boksidene og inn under huden.
Og slik holdt den seg, stort sett gjennom hele boka.
Språket er lett, det er oppbygning og plott som gjør "Bak lukkede dører" til en liten spenningsbombe.
For hva er det som skjuler seg bak lukkede dører, egentlig?

Grace og Jack er som klippet ut av en eventyrfortelling. Hun er vakker og gjør alt perfekt, mens han er kjekk og tjener mer enn nok til både salt i grøten og tequilaen. Hjemmeværende skjønnhet og trofe som hun er, prøver Grace å tilfredsstille både sine egne og andres krav til misunnelsesverdig perfeksjon. De er alltid sammen. Det perfekte par. Eller er de nå det?
Dette er en genial krim, med snedig uttenkte detaljer som passer perfekt sammen når alt rulles opp og forklares til slutt. Jeg vil si at dette er en nydelig krysning mellom filmen "I seng med fienden" med legendariske Julia Roberts i hovedrollen, og en eller annen snedig krimintrige med Agatha Christie.
Spenningen er til å ta og føle på hele veien, og den eneste grunnen til at det blir en meget sterkt firer, er at søsteren til Grace skildres litt lite troverdig etter min mening, skjønt det kan kanskje ha sammenheng med en litt for enkelt oversettelse. Mer vil jeg ikke si, uten å røpe for mye.
Uansett anbefaler jeg boka di, B.A Paris, for dette med plott og detaljer er du suverent god på! Såpass god at jeg nok kommer til å dvele litt ekstra ved julens selskapeligheter og tenke: "Jøss, det var litt av et par, hva er det egentlig som skjuler seg bak dørene her, da...??"

Nr. 228 stod det en dag for lenge siden på bibliotekets reserveringsliste. Jeg var nr. 228 og biblioteket hadde ganske nøyaktig 9 eksemplarer av denne tittelen. Tålmodighet, stå meg bi... Og plutselig en dag var det min tur til å gi meg i kast med trærnes hemmelige liv.
Forfatteren er skogvokter, og gjennom sitt virke gjør han små og store oppdagelser med noen vi sikkert tar for gitt; trærne og skogene. Det er stort fokus på dyrearter som har forsvunnet, men hva med trærne og skogsamfunnene? Disse stolte, høyreiste og tålmodige vesener, som gir oss sånn ro og sjelefred når vi frekventerer deres habitater.
Peter Wohlleben beskriver nyere forskning og kunnskaper om skogen på en lettfattelig og underholdende måte. Er han ikke lærer bør han sporenstreks ta seg en tur til nærmeste skole, for her er det sannelig en som klarer å formidle (unnskyld at jeg sier det) litt tørr og kjedelig fakta på et nivå som er spiselig og informativt på samme tid.
Vi får presentert trærnes liv og sosiale samspill i metaforer som henspeiler på menneskenes liv. Visste du at trærne har gatebarn og migranter, og er skogsluften så sunn som som vi vil ha det til? Har trærne språk, og kan de advare hverandre om fare, og hvorfor i all verden er nå skogen grønn og ikke blå? Alt dette og mer til får vi svar på utover de 250 sidene.
Siden jeg leste boka over få dager, må jeg innrømme at det ble litt mye skog, klorofyll og vann. Starten på boka var bra, men etterhvert må jeg innrømme at jeg kjedet meg litt.
En løsning for den fremtidige leser er å dryge ut boka over et par uker, ta små jafs og kose seg der inne i urskogen. Da ville nok terningen min også landet litt over den fireren jeg nå er i ferd med å merke boka med.
Peter Wohlleben, du skulle blitt lærer, for innimellom satt jeg ganske så trollbundet i klasserommet igjen. Videre setter du fingeren på det vi må bry oss mer om fremover; bevaring av jordas arter, ikke bare dyrene men også planter og trær.
Årsaken til at du ikke fikk høyere score er at jeg antakeligvis forvillet meg litt der inne i granskauen, og det ble vanskelig å finne veien ut. Det ble litt "too much", selv for en natur og skogentusiast som meg.
Men takk for at du prøvde, jeg har lært masse!

Så du sitter der og klikker og kikker du også? Og ved siden av deg ligger kanskje en smartphone, som man adlyder det minste vink fra, rett som det er? Det tikker kanskje inn en oppdatering fra Facebook, en påminnelse fra Wordfeud om at det er din tur, og muligens har tenåringen sendt deg en crazy snap... Og så blir man jo nysgjerrig da, og må se hva det er som foregår, og blir avbrutt i det man holder på med for n'te gang...
Du er ikke alene. Til tross for at digitale medier kan sees på som en nyvinning i menneskehetens historie, så har vel de fleste av oss i den vestlige verden gjort oss svært avhengige av dem, på ulike måter.
Manfred Spitzer er en tysk hjerneforsker og psykiater som for noen år siden tok bladet fra munnen, og gjennom denne boka advarer høylytt om digitale mediers påvirkning på den oppvoksende slekt.
I oversiktlige kapitler presenterer han den nyeste hjerneforskningen, og gir utdypende og svært forklarende beskrivelser av hvordan hjernen er oppbygd, orienteringssans, hukommelse, læring og sosialisering. Han beskriver hvordan digital mediebruk er med på å sløve oss ned, lagre mindre i vår egen hjerne, hvordan skytespill kan føre til økt vold blant barn og unge, dårligere karakterer og innlæring.
Han tar også for seg at all denne multitaskingen forstyrrer oppmerksomhet og selvkontroll, og at dette kan føre til søvnløshet, depresjon, avhengighet og stress i unge kropper. De korte tekstene vi leser på internett er med på å gjøre oss utålmodige og hungrige etter å få tilfredsstilt belønningssentrene i hjernen fortest mulig, slik at dybde og refleksjon må lide. Mange orker ikke lenger å ta fatt på lengre tekster som krever tid og ettertanke.
Ikke minst belyser han viktigheten av å være på vakt mot å ukritisk utstyre barnehagebarn med lap-top'er, og ukritisk svelge det mediepedagoger hevder er bra og nyvinnende. Spitzer framhever at vi mennesker ikke bare er "øyedyr", men også er avhengige av sansene, ikke minst hendene når vi skal lære.
Det er svært surrealistisk å lese at politikere ikke tar bekymringsmeldingene inn over seg. Scenarioet som beskrevet gjelder Tyskland, men jeg antar at det ikke står noe bedre til med den kritiske tenkningen til de folkevalgte her på berget. Klasserom dynges ned av smartboards, lap-toper og andre duppedingser man antar vil avhelpe læring.
Nå skal man jo ikke svartmale situasjonen heller, - det understreker også forfatteren. De nye duppedingsene i hverdagen er tidsbesparende og nødvendige som tekniske hjelpemidler. Men når det gjelder barn og unge lar vi dem holde for mye på med det, uten at de får nødvendig veiledning og rådgivning omkring farer de kan møte på, eller at alt man finner på nettet ikke er troverdig og har validitet.
Boka til Spitzer er gjennomsyret av fotnoter og forskning på de ulike områdene han tar opp, - dette er ikke en saus av påstander og synsning, men basert i vitenskapelige forskningsartikler og bøker.
Når jeg leser nyere forskning omkring hånskrift vs. å notere på PC, tenker jeg at Spitzer fikk rett på dette området. Den neste skremmende tanken er at: tenk om han har rett i alt, og så var det ingen som tok ham alvorlig....
Manfred Spitzer, du er en modig mann! Du har møtt både hallelujarop og besk kritikk for boka di. Skriv gjerne flere om samme tema, - vi trenger noen sjeler som taler makta midt i mot.
Terningen lander på en sekser, både fordi du har tatt opp et brennbart, viktig tema. Ikke minst applaus for at du har maktet å gjøre dette på et høyt kvalitetsnivå som likevel er forståelig for alle.