Jacobsens beste bok til da i forfatterskapet. Om Gest, en ung islending som må flykte til Norge etter at han dreper farens drapsmann på Island rundt år 1000. Handlingen foregår i årene etter Olav Tryggvasons fall og Olav Haraldssons (senere den hellige) regjeringstid. Romanen prøver ikke å etterligne sagaenes fortellerstil, men beholder mye av deres innhold. Her er det plenty med renkespill, innfløkte relasjoner og intrikat planlegging, mangelfull informasjonsflyt og tvetydige replikkvekslinger. Og selvsagt brutale drap, iskald natur og villige kvinner.

Les gjerne Tore Skeies bok om Olav Haraldsson og Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason før du går løs på denne.

Gøy! En lett fleipende, underholdende historie om en forfatter som drar til sommerhus i Drøbak med familien for å skrive bok, med fristelser og forstyrrelser på alle kanter. Det er delte meninger om denne, som er en helt annen type bok enn Seierherrene. Det er et mord i denne også, uten at det er en rendyrket krimbok. Kunne vært manus til en Woody Allen-film.

Masete, morsom, slitsom.

Når kunstnere blir store nok, begynner forlaget/plateselskapet osv. å lete i fortiden deres etter gammelt stoff som få la merke til da det kom ut første gang. Eller i musikkbransjen; demoer og lignende.

Dag Solstad er Norges fremste nålevende forfatter, og begynte sitt skriveliv i avisa Tiden i Arendal i 1962. Han var 21 år gammel. Denne boka er en samling av petitene han skreiv i denne perioden. De ble utgitt i bokform i 1983

Hvis du ser for deg Arendal anno 1962 som en søvnig norsk by i et stivnet etterkrigs-Norge, så er det akkurat det bildet Solstad tegner i disse petitene. De er tidsbilder fra en verden før 60-tallets kulturomveltninger. Jeg tok meg mange ganger i å tenke at mange av tekstene kunne vært skrevet hundre år tidligere, med tanke på hvordan bylivet skisseres. Det er noen biler her og der, men Arendal virker som en egen planet ut fra Solstads tekster.

Disse tekstene hadde aldri blitt utgitt dersom ikke Solstad etter 1962 hadde blitt den han ble. Tekstene er ikke dårlige, de er helt midt på treet som petiter. Som alle tekster er også disse et portrett av skribenten. Solstad gjemmer seg bak et "vi", som han skriver i ett sett, og er selvopptatt litt mer enn hva tjener tekstene. 21 år gamle Solstad virker sjenert og litt folkesky, for i disse tekstene er det knapt noen menneskelig interaksjon. (Jeg håper han var mer utadvendt i reportasjene han skrev.)

Jeg har selv vært 21 år gammel journalist i avis, og kan kjenne igjen den lett nervøse tonen, ønsket om å virke mer verdensvant og smart enn man er som 21-åring. Men det er nå engang sånn at 21 år gamle menn har en begrenset palett og ikke så mye levd liv bak seg, selv han som senere skulle bli en bejublet forfatter. Og å fylle en spalte med kvikkheter hver dag i byen Arendal i året 1962, tror jeg selv Johan Borgen eller andre petit-mestere skulle slitt med.

"Jakten på" er det sentrale her. Historiker Øystein Morten bestemmer seg for å gå historiefaglig til verks for å finne ut så mye han kan om Olav Tryggvason. Dermed kastes Snorres kongesagaer tidlig over bord, og forfatteren leter i andre, mer pålitelige kilder.

Likevel er kongen vanskelig å gripe, fordi opplysningene om Olavs liv er få og tvetydige. Det som gir liv til denne boka er hvor åpne kort Øystein Morten spiller med. Å lese denne boka er litt som å se en mann stange hodet mot veggen i 300 sider. Samme hvor grundig Morten er, blir konklusjonene usikre.

Som de forrige bøkene hans, om Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare, er forfatteren sterkt til stede i teksten. Han sjekker inn på overnattingssteder rundt hele nordsjøbassenget, drar til Moster og Trondheim, treffer spennende folk, drikker kaffe og champagne og samler tankene sine inni og utenfor kirker.

Det burde selvsagt blitt en tv-serie av dette.

Roy Jacobsen har irritert seg over Virgo helt siden den ble utgitt i 1988. Boka ble gitt ut før den var helt ferdig, men han trengte pengene (les intervju). I 2011 kom Anger, som er en nyskriving av boka fra 1988. Den har jeg ikke lest ennå, men gleder meg til det.

Er Virgo en uferdig roman? Ja, på den måten at temaet og personene ikke blir helt tydelige, de er underdrevet på en måte som er mer irriterende enn pirrende. Det handler om en far som slipper ut av fengsel, og en voksen datter som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Forbrytelsen hans blir bare antydet, og datterens tristesse er nok en konsekvens av den.

Jeg liker Roy Jacobsens evne til å la personene sine gå fra det hverdagslige til å stille hverandre de store spørsmålene, uten at det føles kunstig.

Novellesamling. Enda en litt glemt perle i forfatterskapet, og mye bedre enn debuten Fangeliv. Menneskene befinner seg ofte på samfunnets ytterkant, ikke minst geografisk; på isen med traktor eller på folkefattige øyer hvor de sakte mister grepet om tilværelsen. Den beste novellen er litt utypisk, og handler om en forfatters livskrise, med betraktninger om forholdet mellom kunsten og virkeligheten.

Roy Jacobsens andre roman (1985), etter Hjertetrøbbel året før. Fint tidsbilde av det moderne Norge; nyrikdom, narkotika, byvekst og generasjonsmotsetninger i Oslo midt på 80-tallet. Det beste med boka er sekvensene hvor hovedpersonen Tommy treffer gamle kompiser og de spør seg hvorfor det ikke gikk bedre med dem - det er en røff og sår tone som jeg mener å huske igjen fra Seierherrene (1991).

Boka drives fram av en kriminalsak som Tommy prøver å finne ut av på egen hånd, og jeg ble bare passelig engasjert av den.

Knirkete debut av Roy Jacobsen. Ikke lett å se av denne boka at han skulle bli en av våre mest markante forfattere.

Tuller du, Solstad? Skuffende på alle vis.

Mann ser på fugler og beskriver det de gjør. En av de seigeste bøkene jeg har lest. Setning for setning er den imponerende, men den dirrende prosaen blir slitsom i lengden. Som å spise konfekt: En bit er herlig, to er vidunderlig, tre er fortsatt fint, men fra og med den fjerde er det nok for ei stund.

Mange leser denne inn i et øko-perspektiv, men selv om forfatteren er kritisk til menneskenes framferd, handler det mest om forfatterens evige kikking på vandrefalkers dreping. Det blir ganske fort ensformig, en slags utmattende adjektivlek/metaformølle.

Men den fikk meg i det minste til å lete opp vandrefalker på YouTube. Imponerende dyr!

Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.

Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".

Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.

Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.

En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.

Leste denne igjen etter 20 år. Hadde glemt hvor nedpå og trist/livstrøtt den er i tonen, selv om handlingen svinger seg oppover etter hvert. Nostalgisk. Fra en tid hvor folk laget kassetter, identifiserte seg ut fra musikksmak og ikke klarte å få tak i hverandre. Fikk lyst å bo i en sjaber leilighet i London anno 1996 og jobbe i platebutikk.

Irriterende, belærende, skarp, morsom, kompromissløs og mer til. Min mest nærliggende sammenligning er en krevende fjelltur - ikke alltid lettgått, og selv om ikke hver meter er en fest, er det sekvenser her som blir sittende i for livet.

Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.

David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as
athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate
the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and
dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect
position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Tidvis interessant, men stort sett slapt skrevet om interessant emne.

Eh, ja vel. En serie innadvendte og springende foredrag om emner som jeg ikke ble fenget av. (Men alle andre elsker denne, så det er nok bare meg det er noe galt med.)

Den afrikanske farm er skrevet på tampen av kolonitiden. Tanken på at den skulle gå mot slutten, er vanskelig å lese av Karen Blixens bok, her virker de hvites styre som en selvfølgelighet.

Det tar litt viljestyrke å bli vant til tonen i boka, som er full av beskrivelser av de innfødte i Kenya. Tiden har løpt fra formuleringer som dette:

"Alle negre har i sin natur et udrepelig drag av skadefryd."
"Alle innfødte har sans for dramatiske effekter."

Hvis du kommer deg over den humpen, inneholder boka også mange dvelende skildringer av dyr og landskap, som har tålt tidens tann bedre. Men en klassiker? Jeg ser ikke helt hva som rettferdigjør den statusen.

Store deler av elendigheten vi står i skyldes 11. september 2001, da islamistiske terrorister drepte flere tusen i flyangrepene mot USA. Denne boka viser hvilke tendenser i den arabiske verden som førte fram til den datoen, og mer deprimerende: At det var masse tegn på at noe av den sorten var i vente.

Å lese denne boka ga meg stadig lyst til å brøle tilbake til fortiden at de måtte få øynene opp for hva som var på gang. Den smålige kjeklingen og hemmeligholdelsen av informasjon mellom instansene som skulle hindret terrorangrepet (NSA, FBI, CIA) gjorde 11. september mulig. Uten 11. september-angrepene hadde verden i 2019 sett HELT annerledes ut.

Lawrence Wright overlater skrikingen til leseren, og nøyer seg med å fortelle historien. Ordentlig god virkelighetslitteratur.