Dette er Astrid Lindgrens brevveksling med Sara Schwardt, som begynte da Sara (12) sendte et innstendig brev til Lindgren: Hun liker ikke filmene som er blitt laget av Lindgrens bøker, men håper forfatteren kan hjelpe henne med å få en filmrolle! Forfatteren svarer.

Det blir begynnelsen på et langt brevforhold mellom dem. De møtes aldri. Sara går gjennom en turbulent ungdomstid, før hun etter hvert blir frelst og misjonerer hardt i sine brev til Lindgren.

At det var akkurat Schwardt som Lindgren svarte på, og holdt kontakten med, er nok tilfeldig, men det er ingen tvil om at det betydde mye for Schwardt. Nydelige innsikter i det å være ung, og det å se ungdom.

Jeg har bare to innvendinger mot denne boka, så jeg kan like godt få dem unna med en gang: Boka skulle hatt kart. Jeg er ikke helt stø i Middelhavets geografi, og det hadde vært gøy å se steder som Korint, Kolossai, Efesos og Galatia plottet inn. Og omslaget er håpløst. Gullbokstaver på lys bakgrunn er så lavkontrast som det kan bli.

Resten: Kanon! Jeg har vært i en del gudstjenester i mitt liv, men mitt forhold til Paulus er like overfladisk som de fleste andres. Jeg forbinder Paulus med "kjærlighetens høysang" (tro, håp og kjærlighet) og at han har blitt brukt som argument mot kvinnelige prester.

Denne boka nyanserer dette. Mye takket være Jorunn Øklands essays til hvert av brevene, og ikke minst det lange innledende essayet. Hun lærte meg mer om Paulus enn mine 44,5 år til sammen.

I alle kirkebryllup leses Paulus' ord om "tro, håp og kjærlighet". Det er en av de vakreste delene av Paulus' brev, men også merkelig å lese i sin sammenheng, for de er så utypisk for resten av det han skriver. Paulus levde i årene rett etter Jesu død. Brevene hans er mest oppmuntringer til menighetene rundt Middelhavet, med forsiktige formaninger om hvordan de burde leve fram til Jesu tilbakekomst. (Paulus trodde, som de andre første kristne, at den var nært forestående.) Den delen av 1. Korinterbrev som leses i alle bryllup har mest av alt blitt en kirkelig evergreen fordi "det er skralt med mer positive ekteskapstekster å ta av i Det nye testamentet", som Økland skriver i forordet. Om bare kristendomstimene på skolen var like velformulerte som henne.

Og dette med kvinner og deres plass i forsamlingen? Jeg finner få spor av Paulus som kvinneundertrykker i brevene, han har et påfallende moderne syn på forholdet mellom kjønnene. (Han er derimot ikke spesielt opptatt av at slaver har krav på frihet.) Dessuten er det vanskelig å vite hvilke brev som er ekte Paulus-brev, og hvilke som er imitasjoner eller tillagt ham uten at han hadde noe med dem å gjøre.

Sterkt anbefalt!

Oh yes! Dette er bra greier. Kjærlighet, svik, sjalusi, mytologi, død og ambisjoner plassert i nær norsk historie, og mikset sammen med Lars Myttings stødige hånd, og med hans lett gjenkjennelige bildespråk.

Lars Myttings debutbok ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljenivået, og det skjer aldri ellers. Herlig om sterke følelser, biler og prinsippfaste menn i Gudbrandsdalen.

Og lest 15 år etter utgivelsen opplevde jeg den som et frampek mot verden som skulle komme: By mot land, stordrift mot enkeltforhandlere.

Den svakeste delen av boka er når bensinstasjon-eier Erik drar fra dalen til Oslo for å være med på seminar, og hører på mye reklamesvada. Men en ting fra Eriks møte med ledelsen treffer som ei kule, når han blåser ut om språkets forflating og alt som skifter navn til noe meningsløst: "Hva blir det neste? At Kripos blir Indisia? At NSB blir NORAIL?"

13 år senere skiftet NSB navn. Ikke til NORAIL, men til Vy.

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.

Nick Hornbys debut var en sakprosabok om litteratur, men det er heldigvis ingen spor av dens ørken-tørre stil her. The Complete Polysyllabic Spree er en samling artikler om bøker og lesing som har stått på trykk i magasinet Believer.

Min målestokk for sakprosa er enkel: Lærer jeg noe nytt? Får jeg lyst å pepre omgivelsene med faktaopplysninger og sitater fra det jeg leser? Er den underholdende? Denne boka scorer full pott på alt dette. Dette er den morsomste boka jeg har lest av Hornby, som er minst like selvironisk som han er spydig. Han skriver om bøker han har kjøpt og bøker han har lest (han kjøper mye mer enn han leser), og livet ellers. Under det hele ligger et portrett av forskjellene mellom Storbritannia og USA (Believer er et amerikansk magasin).

Når du leser denne, bør du ha penn og papir tilgjengelig, for det kommer tett med boktips. Jeg har begynt på Robert Harris sin serie om Romerriket etter denne, takket være Hornby. Og Charles Dickens. Kanskje jeg må omsider lese Dickens.

Jeg gir terningkast fem og ikke seks fordi han utelukkende leser forfattere fra den anglo-amerikanske sfæren, og overveiende mest mannlige forfattere. (Jeg har ikke harde tall for å backe opp den påstanden, men det er helt i bokens ånd, hvis du skjønner.)

Et lite hvileskjær fra Hornby etter Et godt menneske. Dette er 31 korte tekster om forskjellige sanger som har betydd mye for ham opp gjennom livet. På den måten blir det også en selvbiografi. Fort lest og lett å like. Sangene kan du høre på Spotify, lista ligger der.

Farvel ironiske 90-tall, hallo inderlige 2000-tall! Hornbys to forrige romaner kan med litt velvilje kalles humanistiske manifester. Rob i High fidelity bruker boka på å finne ut at han trenger kjæresten Laura. Will i Gutter er gutter trenger … folk generelt. Men ligavel: Frelse! Medmenneskelighet! Synd! Kristendom! Idealisme!

Et godt menneske handler om alt dette, uten blunkesmilefjes. For å sitere Eva i Skam: “Køddar du med meg!?”. Men Hornby gjør ikke det. Denne boka må ha vært noe av en fremmed fugl da den kom ut 31. mai 2001, hvor 90-tallets letthet satt i kroppen på oss alle. Fire måneder senere raste tvillingtårnene, og 90-tallet var definitivt over.

Hva som skjer i denne boka? Jo. Det begynner som en klassisk ekteskapsroman i Nina Lykke-terreng, med litt utroskap og bitre følelser, men handlingen gjør en sving ganske tidlig, og glir inn på helt andre spor. Jeg sier ikke mer. Dette er boka som lesesirkelen din skal lese.

I denne boka utvider Nick Hornby radiusen bittelitt. Det handler fortsatt om en mann midt i 30-årene i London, med en viss avstand til tilværelsen. I motsetning til Tribunefeber (fotball) og High Fidelity (musikk), har ikke hovedpersonen i Gutter er gutter ett prisme, men har en allround armlengdes avstand til livet. Han er en mann som vil være fri. (I tilfelle vi ikke skjønner det, selv om hver siden av boka handler om dette, heter han Will Freeman. We get it, Nick!)

Fra første scene med Will skjønner vi at han kommer til å forandre seg til det bedre og mer sosiale i løpet av boka. Og fra første scene med det 12-årige mobbeofferet Marcus, skjønner vi at han kommer til å få det bedre i løpet av boka.

Gutter er gutter er ikke banebrytende på noe vis, men en trivelig historie om relasjoner. Du får rett og slett lyst å skaffe deg flere venner når du leser denne, og sånn sett er det en bruksbok med vel så mye mat som en hvilken som helst selvhjelpsbok. Et lite minus: Hornby går litt tom for energi de siste 50 sidene. Filmen, med Hugh Grant, Nicholas Hoult, Toni Collette og Rachel Weisz, er faktisk bedre (med en mer spenstig slutt).

Jeg har lest High fidelity 3-4 ganger de siste 25 årene. Den første gangen, da jeg var 19, framsto platebutikk-eieren Robs liv som noe av en drømmesituasjon. Han har masse kjærester bak seg, utsikter til flere, selger plater og slipper unna med å være en ganske kjip fyr.

Nå er jeg ni år eldre (45) enn Rob (36) er i boka, og da jeg leste boka igjen i anledning min gjennomgang av hele Nick Hornbys forfatterskap, skjedde det samme som sist jeg leste den. Jeg plukket boka litt motvillig ned fra hylla, og hadde anklagene klare: Ja vel, 90-tallet, så var det oss igjen. Denne boka om en fyr som ikke vil bli voksen. Jeg er på et annet sted enn dette nå.

Den lange innledningen av romanen, med gjennomgangen av alle Robs eks-kjærester, er en av de svakere delene av High fidelity, etter min mening. Det er en seig start. Men så er jo hele boka også seig, men den er samtidig oppslukende. Mange snakker om hvor morsom High fidelity er. Den er det, men mindre og mindre for hver gang jeg leser den. Forfatteren utleverer aldri Rob til leserens latter. Han blir aldri karikert.

Og Hornby er en listig forfatter. Boka kan på overflaten virke vimsete, men det er underliggende tråder og dramaturgi som selvsagt ikke er tilfeldig.

High fidelity er en dypt alvorlig bok om livets tyngde, og har ingenting med 90-tallets ironi-stempel å gjøre. Du har selvsagt lest den før, les den igjen. Filmen trenger du ikke se.

En enkel idé som fungerer: Dette er Hornbys selvbiografi, fortalt gjennom en rekke fotballkamper han har sett fra 1968 til 1992, og da stort sett kamper med favorittlaget Arsenal.

Fotball-offentligheten var mindre i 1992. Det var ikke døgnkontinuerlig fotballdekning på tv og nett, og sporten var mindre preget av penger og mer av arbeiderklasse. Det var neppe tenkt sånn, men boka er et farvel til den engelske fotballkulturen slik den var, men sine ståplasser og sin tribunevold.

Nick Hornby slo gjennom samtidig med “laddism”-bølgen i Storbritannia på 90-tallet, men Tribunefeber har få kjekkas-takter over seg. Dette er en lavmælt beskrivelse av det å være fotballsupporter, og jeg synes den har tålt årene godt.

Science fiction må fortelle oss hvordan verden har forandret seg til det samfunnet boka handler om, OG ha en interessant historie. Denne boka hadde mye av det første, og for lite av det siste.

Boka er for lang. Den ville gjort større inntrykk om den ikke var det. Gir fire stjerner likevel for dialogene og observasjonene, og hvordan handlingen gradvis blir mer alvorlig. Nysgjerrig på hva dere andre synes om slutten. Over toppen Hollywood-aktig, eller helt okei?

Jeg vet ikke om "den store afrikanske romanen" er en merkelapp som slenges rundt like ofte som "den store amerikanske romanen", men denne boka av Ben Okri er en god kandidat.

Den foregår i et ikke-definert afrikansk land, i forholdsvis moderne tid (folk får biler og elektrisitet i løpet av fortellingen). Boka handler om fattigdom, korrupsjon, familiesamhold og kampen for tilværelsen i et fattigkvarter, hvor de dårlige leveforholdene gjennomtrenger alle relasjoner.

Men det er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er håp i Ben Okris prosa, og noen ganger, særlig mot slutten av boka, vipper hovedpersonenes diagnose på Afrikas ulykke nesten over i leserbrev-stil og en stemme som jeg mistenker for å være tett på forfatterens egen. Før det er Okri mer smuglende i måten han framfører budskapet på, ikke minst gjennom et par gjennomgående metaforer: Hva er veien, og hva menes med at den er sulten? Og hva symboliserer rottene som det er så mange av i begynnelsen, men færre etter hvert?

Dette er ei perfekt bok å bruke i engelsk-klasser på videregående, her er både historie, kultur og språklige bilder i massevis. Og summen av dette er ikke pretensiøst, men frodig.

Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.

Hvor ble det av denne forfatteren? Northanger Abbey er den første romanen Jane Austen skrev, på slutten av 1700-tallet. Det er en parodi på den tidens gotiske romaner, som gjerne foregikk på skumle slott med alskens hemmeligheter i kriker og kroker.

Northanger Abbey har noe sprudlende, lekent over seg som er mer dempet i Austens andre bøker. Det handler om å finne ektemake her også og om forviklinger i kjærlighetslivet , men det gnistrer mer av replikkene her enn i de andre Austen-bøkene, synes jeg.

Og den kuleste mannlige Jane Austen-helten heter ikke Mr. Darcy. Han heter Henry Tilney og er sentral i denne boka. Om han gifter seg med vår heltinne Catherine?

Det er Jane Austen, dette. Gjett én gang.

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.

En analyse fra innsiden av Clintons 2016-kampanje. Problematisk at alt er anonyme kilder, men boka er heldigvis ikke en drittpakke mot enkeltpersoner. Her var det mye som gikk galt. Min omtale: https://www.xn--slvberget-l8a.no/Anbefalinger/Lesetips/Hva-gjorde-Hillary-Clinton-kampanjen-feil-i-2016

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.