Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Alle byer fortjener en forfatter som Stavanger har i Sven Egil Omdal, som kan belyse og løfte byens historie på en slik måte at det fenger både bysbarn og andre.

Denne boka forteller Stavangers historie i de siste 200 årene, og følger byens store industriprofiler fra sildefangstens storhetstid til oljealderens oppløpsside. Her er det mye om Bergesen, Bjelland, Smedvig og selvsagt Arne Rettedal, som alle ble tydeligere for meg etter denne boka.

Omdal viser hva som er Stavangers særpreg, og hvordan de har vokst fram og preget byen. Trehusbyen, kristenlivsbyen, avholdsbyen, byen med ganske lite klassemotsetninger, samarbeidsbyen, oljebyen og byen med det ensidige næringslivet. (En slags næringsmessig seriemonogami, nesten.) Alt er underholdende, småfrekt og innsiktsfullt skrevet, og andre byer nevnes sjelden uten at det følger et lite leggspark med.

I etterordet takkes 15-20 personer for å ha vært støttespillere i arbeidet med boka. Forfatteren burde byttet ut halvparten av dem med noen nei-personer. Denne boka har for så vidt mange hendelser og situasjoner, men jeg opplevde den bare som overlesset og uengasjerende.

Gammel smerte kommer til overflaten når enken Yvonne drar til Tyrkia. Der skal hun møte sine to voksne barn, men før de kommer rekker hun å bli innblandet i en hel del greier. En gutt som samler skjell. Rike folk på båt. Et sjalusidrama. En ugle som flytter inn i feriehuset hvor hun bor. Som sagt, det skjer ganske mye i denne boka.

Mot slutten skjer en tragedie som flytter handlingen til et annet sted i Tyrkia. På de siste sidene forklarer forfatteren hva hovedpersonen har gått gjennom på det indre plan i løpet av boka, og den aller siste vrien i boka er bare helt tøysete.

To prikker for enkelte fine observasjoner, men en god roman var dette ikke.

Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.

Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.

Jeg visste ikke at dette var en samling essays før jeg var ferdig med den. Jeg leste den som en selvbiografi. Tekstene er skrevet gjennom mange år, og bearbeidet til denne utgivelsen. Det fungerer fint, og virker altså ikke konstruert.

Boka handler om forfatterens oppvekst i Sarajevo og hvordan han havner i Canada akkurat samtidig med at krigen bryter ut i hjembyen. Høydepunktene i boka er disse delene av teksten, minnene fra Bosnia og møtet med et nytt land. Skildringene av fotballspilling og vandringer i Chicago har ikke den samme nerven.

Siste tekst er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge, om å måtte følge et bittelite barns alvorlige sykdom på nært hold.

Hvis du liker Dave Eggers eller Douglas Coupland, er dette boka for deg.

Da Lillehammer-OL åpnet i 1994, så jeg åpningsseremonien på et kjøpesenter i Lillehammer. Vi var fem 17-18-åringer på OL-tut, og bare et par av oss hadde fått billetter til åpningsseremonien. Jeg var ikke blant dem, så vi var en gjeng samlet rundt et lite TV.

Underveis i sin tale ba OL-sjef Samaranch om et minutts stillhet til ære for innbyggerne i Sarajevo, og ba alle reise seg for byen som hadde vinter-OL i 1984. Jeg fikk det med meg, men ble sittende som en idiot på stolen, i en miks av 17-årig idioti og skvalpende OL-mani: Vi var jo her for å digge oss selv og innkassere gull, ikke for å få en forlengelse av Dagsrevyen! Da OL på Lillehammer åpnet, var Sarajevo midt i det som skulle bli en fire år lang beleiring.

Steven Galloways bok er en tydelig, lettlest skildring av hvordan disse fire årene kan opplevdes. Boka er inspirert av enkeltskjebner fra Sarajevo, uten at den utgir seg for å være dokumentarisk. Perspektivet veksler mellom tre ulike personer, og sentralt står en cellist (som vi ikke kommer på innsiden av). Han spiller for forbipasserende, midt i en krigsherjet by, hvor snikskyttere og bombardement fra åssidene dreper daglig.

Isolasjon, fantasi, galgenhumor, hevnlyst, nestekjærlighet og klassekamp. Denne boka handler om alt dette, på en måte som alle kan forstå. Jeg vil spesielt anbefale denne for ungdommer, og som lettlestbok.

Det er litt for langt mellom drammene i Elsa Morantes to bøker om andre verdenskrig. Jeg forlanger ikke at en bok på 605 sider (Historien I og II er slått sammen til én i den norske versjonen jeg leste) skal holde tempoet oppe på hver side. Men boka forsvarer ikke lengden.

Min interesse for Historien varierte sterkt. Noen deler av den er opprivende å lese, som scenen hvor togvognene med jøder er klar til avgang i Roma i retning utrydningsleirene. Eller når en gruppe italienske partisaner overfaller en tysk patrulje. Eller når en tysk patrulje mishandler og dreper en mor og en datter.

Jeg tror denne boka er en god skildring av hvordan krig oppleves. Mye av tiden er venting, usikkerhet, sult, rykter og tanken på overlevelse. Volden er der, men oppleves ikke tett på livet hele tiden av en sivilbefolkning.

Når det er sagt, synes jeg disse skildringene av hverdagslivet var ganske kjedelig beskrevet. (Etter denne boka har jeg ikke behov for å lese om hunder på en god stund. Dyr er kjedelige!) Jeg fikk en viss godhet for hovedpersonen Ida og hvordan hun ble dratt inn i begivenhetene uten å be om det. Sønnene hennes er de to andre sentrale personene, og krigen preger dem alle.

Når freden kommer, blir den ikke feiret, men oppleves som et mildt skifte i en hard hverdag. Min favorittsekvens kommer mot slutten av boka, hvor en av de traumatiserte overlevende partisanene holder en lang tale på en bar, om historiens gang, konsentrasjonsleirer, moral, ideologi og mye mer. Folkene som sitter der vil heller spille kort og drikke øl.

Jeg leser den scenen som forfatterens avsluttende ord til oss lesere. Krig har bare tapere og de underliggende samfunnsstrukturene ligger fast. Resten av boka er fortellerstemmen (et "jeg" som viser seg ganske ofte) mer pratsomt til stede enn jeg hadde behov for.

Unionen det er snakk om her er ekteskapet mellom Tom og Louise, et par i begynnelsen av 40-årene. Hun har vært utro, og de oppsøker parterapi for å se om de har en framtid.

Dette er Nick Hornbys dogme-roman: Boka er inndelt i ti kapitler, fordelt på ti uker. Hvert kapittel er like langt. I TV-versjonen varer hver episode i ti minutter. Hvert kapittel foregår på samme sted: Puben utenfor parterapeutens kontor, hvor de tar seg et glass før de skal inn til samtale.

Jeg tviler på om stemningen i denne boka er særlig gjenkjennelig for folk i samme situasjon. Nick Hornbys karakterer er alltid velformulerte, selvironiske og lyttende, uansett hvilken livssituasjon de befinner seg i. Også når de står i en livskrise som denne. Det ligger noe trøstende i det at språket er en lekekamerat man kan invitere med seg også inn for å finne på noe gøy også i livets mørke kroker.

Det er nærliggende å tro at Hornby skrev denne boka med TV i bakhodet. Det meste er dialog, resten kan klippes rett over til TV-manuset som sceneanvisninger.

Husker du innledningen av Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg? Den begynner med å slå fast at 1990 er fortid (boka kom i 2003), i en lang og berømt innledning. Nick Hornby skriver ikke en slik åpning i denne boka, men jeg kom likevel til å tenke på Renbergs bok. Som Renberg skriver Hornby om en fortid som er nær, men definerer likevel at det er FORTID, ikke nåtid.

Nick Hornby prøver å gape over mye, uten at jeg som leser synes at jeg sitter og ser på en mann som holder på å få kjeven ut av ledd. Det er godt gjort, for her handler det om klasse, rase, Brexit, Trump, London, generasjoner og utenforskap. Dårligere forfattere ville ha mislyktes. Skal jeg kalle det et portrett av en nasjons skjebne-år (Brexit-året 2016), for å være litt pompøs? Noe sånt.

Denne romanen minner meg litt om Sally Rooneys Samtaler med venner. Også der handler det om kjærlighet på tvers av generasjoner (og i begge bøkene drar hovedpersonene på et tidspunkt på ferie til et sommerhus med svømmebasseng). Joseph (22) og Lucy (42) forelsker seg og innleder et forhold. Han jobber i slakterbutikk og hun er engelsklærer med to barn.

Det meste av boka handler om samtalene mellom dem, og hvordan omgivelsene reagerer på forholdet. Jeg synes Nick Hornbys bipersoner til tider kan mangle litt kanter, at de blir litt rekvisitter som skal målbære et synspunkt mer enn at de føles som mennesker av kjøtt og blod. Men hovedpersonene Lucy og Joseph er til gjengjeld nydelige. Som leser skjønner jeg ikke helt tiltrekningen mellom dem, men akkurat nok til at jeg tror på den.

Ingen bøker kan være alt for alle, men denne kommer ganske nær. Tom Sawyer kan leses som barnebok og voksenbok, som en oppvekstskildring, en småbyfortelling og et portrett av det landlige USA før borgerkrigen.

Tom Sawyer er en gutt av ubestemmelig alder som har mange prosjekter, som ofte fører til juling (eller trusselen om det). Han kan minne om Emil fra Lønneberget, for ingen av dem har dårlige hensikter, det bare blir litt feil av og til.

Tom og kameratene snakker mye om røvere og banditter, og romanen er også en skikkelig røverhistorie. Barna vikles inn (til dels selvforskyldt) i de voksnes farlige verden, som nok kan være nifst nok å lese om for unge lesere. Dette balanseres mot typiske oppvekstroman-temaer som forelskelse og kameratskap. Alt holdes sammen av en voksen fortellerstemme som har et smått ironisk forhold til det meste, men boka er strammere komponert enn den prøver å gi inntrykk av.

Jeg likte den køddete tonen, som ble en påminnelse om at folk for 150 år ikke var så gravalvorlige som bildene av dem får oss til å tro.

I etterordet takker Nick Hornby mange personer for hjelp med boka. Han burde involvert noen med en kritisk sans også. Miss Blackpool er Nick Hornbys absolutt svakeste bok.

Dette er en altfor lang historie uten en eneste interessant person. Den bruker 400 sider på å fortelle ingenting nytt, og jeg lo ikke én gang.

Hovedpersonen er Barbara fra Blackpool, som i 1964 vinner en missekonkurranse i hjembyen. Hun vil heller bli komiker, så hun flytter til London. Det grunnleggende plottet vi som lesere skal engasjere oss i, er altså en hovedperson som har lyst å bli kjendis. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere. Hornby har skrevet gode bøker med kvinnelige hovedpersoner før, men Barbara er like flat fra start til mål (og ikke er hun morsom, heller).

Rundt Barbara finnes det manusforfattere, produsenter og kjendiser, for Barbara blir raskt tv-stjerne. Hoveddelen av boka er en beskrivelse av det indre livet i en fiktiv britisk tv-komedie midt på 1960-tallet. Det var så komplett uinteressant at jeg fikk lyst å slenge boka i veggen.

Det var vanskelig å være homofil på 1960-tallet. Det britiske samfunnet var stivere før. Disse to tingene virker å være forfatterens hovedpoeng, og åpnere dører enn dette er det vanskelig å slå inn. Det oppsiktsvekkende er at Hornby har klart å skrive en så livløs historie om en epoke og et tema som inviterer til det motsatte. Swinging London (London på 1960-tallets kallenavn) er ikke swinging i det hele tatt i denne boka, men en lang rekke seige samtaler mellom folk som aldri vekker en eneste følelse.

Underholdningslitteratur blir ikke bedre enn dette! Med denne boka vendte Nick Hornby tilbake til terrenget fra High fidelity: Kjærlighetens kår blant ca. 40 år gamle musikknerder. Hovedpersonen Annie bor sammen med Duncan i et urkjedelig samliv, hvor mye av tiden går med til å pleie hans sterke interesse for en obskur rockmusiker som har gått under jorden.

Historien føles som et filmmanus (og boka har blitt filmatisert), og veldig strenge lesere vil sikkert rynke på nesa over vendingene den tar. Men blås i det. Hornby lodder ikke så veldig dypt, men har fine persontegninger og gode grublerier, og romanen understreker noen evige sannheter som kynikere kaller klisjeer: Følg hjertet! Lytt til din indre stemme! Grip dagen! Gjør alle de tre tingene, folkens, og les denne boka i tillegg.

Dette er et fint personportrett av Elsa Johansson, som blir voksen på slutten av 1900-tallet. Hvorfor passer hun ikke helt inn? Hun tar med seg den svenske (skandinaviske?) samfunnsmodellen ut i verden, en misjonær som ikke tror på Gud, men struktur og gjennomsiktighet.

Midtveis sender forfatteren henne til USA, og det blir et sjokk for Elsa. Romanen sparker absolutt ikke bare til nordboeres selvgodhet, men like mye til vår tids lek behandling av og redsel for ord og begreper.

Kan noen be Nick Hornby stramme inn bøkene han skriver? Please? Denne romanen har ikke verdens mest originale plott (tenåringsgraviditet), men jeg var velvillig innstilt ganske lenge. Den 18 år gamle hovedpersonen Sam høres NØYAKTIG ut som den 36 år gamle hovedpersonen i High Fidelity, en ordrik og passelig reflektert fyr som havner i en knipe. Men jeg godtok at hovedpersonen var både en sånn smarting og samtidig hadde samtaler med en plakat av skateren Tony Hawk.

Midtveis kommer et par fantasy-sekvenser hvis fremste hensikt virker å være å øke antall sider, uten at jeg skjønner poenget med det. Denne historien kunne fått plass på 150 sider, det er ingen grunn til at den skal vare i 270.

Hovedpersonen Sam er en merkelig fyr å sette i sentrum for en roman, for han er ikke engasjerende på noe plan. Historien om to tenåringer som blir foreldre burde rørt ved noen følelser, men gjør ikke det. Det er også et klasseperspektiv her som ikke får skikkelig luft under vingene.

Som med About a Boy og A Long Way Down mister denne romanen all framdrift omtrent halvveis, og det var en glede å bli ferdig med den.

Få tekster dør raskere enn avis-petiter, selv om man samler dem i harde permer aldri så mye. Johan Borgens samling forsvarer likevel at de er utgitt som bok, mer og mer for hvert år. Jeg opplevde dem mest som et fint innblikk i det norske hverdagslivet på slutten av 1930-tallet, med en viss ironisk distanse.

Tekstene endrer seg fra 9. april 1940. Siste del av samlingen er en oppvisning i dobbeltkommunikasjon som traff leserne uten å bli fanget opp av tyskernes sensurapparat. Flere av tekstene fra krigsårene er trassige, intrikate og ekstremt rørende på samme tid. Jeg kommer ikke på så mange andre som klarer den kunsten.

Jeg har ikke lest noe av Borgen før, men kommer til å lese mer.

Selvsagt grundig og godt om Romerriket. Men etter alt jeg hadde hørt på forhånd, var jeg litt skuffa. Det er noe litt mett over teksten. Jeg leste denne etter å ha hørt meg gjennom podcastserien The history of Rome, som er mye friskere i stilen (men også historisk grundig, så vidt jeg kan bedømme). SPQR krever at du har litt forhåndskunnskap om Romerriket for å få fullt utbytte av den.

Hardtslående, men likevel lettlest og tankevekkende dystopi om makt, kvinner og menn. Bøker med "noe på hjertet" faller ofte ned i parolegrøfta, men det gjør ikke denne. Jeg likte spesielt godt sjangerblandingen, med brev, tegninger og nettforum-samtaler fint flettet inn i fortellingen.

Det beste med denne boka er hvordan den ikke begrenser Pompeiis historie til én dag i august 79 e.Kr. Corti forteller historien om byens begynnelse lenge før det, og hva slags type by Pompeii (og nabobyen Herculaneum) var før de ble begravd av Vesuvs utbrudd.

Det er også spennende å lese om gjenoppdagelsen av byene i moderne tid, og samtidig deprimerende hvor tilfeldig og kortsynt den var i de første 150 årene. Pompeii var på mange måter en lekeplass for herskerne i Napoli-området, som var mer opptatt av å berike seg selv enn å ta vare på disse unike oldtidsbyene.

Boka jeg leste var fra 1965, og har et litt utdatert språklig. (Jeg ble lei av å lese ordet "herlig".) Men dette er en fin bok for alle som er interessert i Pompeii og romertiden.

Kjenner du en ingeniør, eller kanskje er du en selv? Da har jeg boka til deg.

Robert Harris har spesialisert seg på å skrive historiske romaner, gjerne fra oldtiden. Også til Pompeii har han gjort grundig research, faktisk så mye at det blir litt forstyrrende. Hvert kapittel innledes med et sitat fra et læreverk om vulkaner som er skrevet mange hundre år etter at Pompeii ble begravd i asken. Jeg vet selvsagt at romanen også er det, men for meg ble det grepet litt anakronistisk.

Men ja. Pompeii handler selvsagt ikke om byens mange hundre år lange historie, men om byens aller siste dager i år 79. Vulkanen Vesuvs utbrudd begravde både Pompeii og nabobyen Herculaneum. Harris forteller historien gjennom vann-ingeniøren Marcus Attilius Primus, som kommer til området for å reparere vannforsyningene til området. Han blir hovedpersonen i en slags natur-krim, hvor mysteriet med det forsvunne vannet snart erstattes av større problemer. Litt romantikk og korrupsjon blir det også plass til.

Før Vesuvs utbrudd er det mye god ingeniør-prat i denne boka, med detaljerte beskrivelser av konstruksjon, materialer og byggteknikker. For en håndverkskløne som meg gikk det til tider over hodet (hva er ulesket kalk?), men jeg fikk akutt lyst til å lese en bok om akveduktene som romerne bygde. Måten de forsynte byene sine med vann er en av historiens underverker. (Nøkkelen var at vannet måtte falle med en fingerbredds høyde per 90. meter, eller noe sånt.)

Helten Marcus Attilius Primus er av den prinsippfaste typen, han tror på vitenskapen, ikke på overtro og tegn. De andre personene blir pappfigurer, og på de siste 30 sidene mates det på med Hollywood-effekter og -replikker verdig en katastrofefilm.

Men vi hadde vel heller ikke oppført oss helt normalt dersom fjellet bak byen vår plutselig begynte å spy svovel og lava.

Bøker med en klar agenda blir ofte litt fanget av sin egen idé. Knut Nærums dystopi om et samfunn hvor alt og alle er overvåket, sliter litt med dette. Bibliotekaren Jannike får jobb i statens organ for overvåkning, men sliter mer og mer med å tro på saken. Boka fortelles i fortid og nåtid. Hvordan gikk Jannike fra å være veltilpasset bibliotekar til å leve av å jakte villsvin med spyd i de svenske skogene?

Dette er en dystopi, men Nærum leker litt med sjangeren ved å plassere den i nær FORTID i stedet for nær framtid. Det er ekko av korona her, samt andre ganske ferske samfunnsdebatter som f.eks. virkelighetslitteratur. Sannheten har ellers en klassisk oppbygning for dystopier: Samfunnet gått av hengslene -> hovedperson får en oppvåkning og opponerer mot systemet -> klimaks -> trist avslutning.

Er det morsomt? Ja, i glimt. Som når en rapper blir bøtelagt for å ha skrytt på seg ulovligheter, og når det innføres maskeforbud som torpederer Halloween. Men mest er boka preget av en kulde og klaustrofobi som kan minne om Fahrenheit 451 og 1984.