En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.

Denne boka har venta på meg i bokhylla i noen år. Nå er jeg 45, og regner med at det ikke er mange tiårene til jeg ligger nedsenka i lokalhistorie og slektsgransking.

Pilt-Ola levde (på ekte!) i Rogaland på slutten av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. Han het egentlig Ole Olsen Songesand, og kom fra Lysefjorden. Tilnavnet fikk han fordi han "piltet", som betyr å halte (en skade han fikk i militæret).

Jon Moes bok er et portrett av et eventyrlig liv i det førmoderne Norge. Her handler det om overtro, ulvejakt, sildefiske og reinsdyrdrift, alt med Pilt-Ola som drivkraft. I første del av boka framstår han som en blanding av Peer Gynt (minus tilbakekomst til sitt livs Solveig) og Idar Vollvik: Alltid på farten, alltid med nye ideer og ofte med en ustø landing.

Boka bremser tempoet og fokuset dreier i siste del av boka, når Pilt-Ola blir eldre og bruker mer tid på religiøse tankesprang og mindre tid på forretninger.

Denne boka passer for alle som har et forhold til indre Rogaland, sånn omtrent fra Agder-grensa til Suldal. Leser du med notatblokk ved siden av, kommer du kanskje til å plotte inn noen historiske Pilt-Ola-stoppesteder til din neste fjelltur. Det mest krevende med boka er språket. Den er skrevet på et muntlig nynorsk, men fordi boka for en stor del handler om en verden som er borte, kan en del ord være vanskelig å forstå. Den er også skrevet på et gammeldags dansk, og veksler gjerne fra nynorsk til gammeldansk flere ganger i samme setning. Jeg tror dansken er der for å markere at det som skrives er hentet fra historiske kilder.

Blir du vant til dette, og har en dragning mot fjell, historie og det indre Rogaland, kommer du til å kose deg med denne. Jeg skal i alle fall lete etter Pilt-Olas gravstein neste gang jeg er på Eiganes gravlund.

Det bergenske adjektivet freidig dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne franske romanen fra 1954.

Freidig betyr ifølge ordboka "altfor ubekymret, lettsindig, uvøren, dristig". Hovedpersonen og fortelleren i Sagans roman, Cécile, er alt dette. Hun er 17 år gammel og på ferie ved Rivieraen sammen med faren sin, som hun er tett knyttet til. Der finnes også Elsa, farens solbrente elskerinne, og Cyril, hovedpersonens sommerflørt. Etter hver dukker farens gamle venninne Anne opp, og alle relasjonene kommer i bevegelse.

Boka ble utgitt i 1954, og skapte sterke reaksjoner i et Frankrike hvor generasjonsopprøret fortsatt var noen år unna. Cécile er kynisk og selvopptatt, og spiller et sosialt spill for å få ting som hun vil. Men boka vil ikke sjokkere noen i 2022.

Forfatteren var bare 18 år da hun skrev Bonjour tristesse, og det er fristende å si at den ikke kunne ha vært skrevet av en person nærmere 40 enn 20. Teksten har en slags gjennomsiktighet og spinkelhet som er vanskelig å beskrive. Det står ikke så mye mellom linjene, men veldig mye på dem. Romanen er handlingsmettet, og det er tett mellom spissformuleringene. Det er nok av sitater å lage memes av i denne boka, for å si det sånn.

Boka kom på norsk igjen i 2021.

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.

Voldtekt er et sår som aldri gror i Makta av Heidi Furre.

Liv er sykepleier i 30-årene og har to barn. For femten år siden ble hun voldtatt av en mann som hun ble med hjem fra byen.

Romanen skildrer hvordan voldtekten gjennomsyrer hele livet til hovedpersonen, i alt fra dagligdagse gjøremål til relasjonene hun har til mann og barn. Heidi Furre har et presist, og samtidig elastisk språk som setter ord på alle Livs følelser på en troverdig måte. Det er gjennomarbeidet, poetisk og rystende. Vi blir med inn i tankene hennes, og alle de ulike overlevelsesmekanismene hun bruker for å klare dagene.

Forsida har store bokstaver i glinsende gullfarge. Det å pakke seg inn i dyre klær, fikse på utseendet og prøve å komme unna seg selv, er noen av Livs overlevelsesmekanismer. På et tidspunkt flytter hun fra hybelen, og gir fra seg nøkkelen til neste leieboer. "Nøkkelen var det siste objektet eg skulle kvitte meg med. Alle andre ting eg hadde hatt med meg inn i rommet hans, var borte. Berre kroppen som stod att. Den fekk bli med på lasset."

Selv om traumet dominerer livet hennes, er ikke Makta en bok om håpløshet.

Dette er den første boka jeg har lest av Heidi Furre, men det blir ikke den siste.

Jeg gikk løs på denne boka med all mulig velvilje: En kritikerrost sakprosabok med ny viten om vikingene, jeg luktet en innertier. Det er for så vidt ikke noe feil med denne boka, men entusiasmen min var mer avmålt da jeg var ferdig.

Journalisten i meg blir alltid litt irritert når bøker bruker lang tid på å komme til poenget, og denne tar seg virkelig god tid med å komme i gang. Men etter hvert sjøsettes historien om skandinavenes reiser østover, og hvilke funn vi har etter dem i Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten. Cat Jarman er arkeolog, og forklarer hvordan ny teknologi kan dra mer og mer informasjon ut av selv de minste levninger.

Problemet er rett og slett at boka er litt kjedelig fortalt. Cat Jarman er ingen Øystein Morten, en historiker som kan skape faglig betinget dramatikk av selv de minste historiske spor. Men med denne boka bak seg er det lov å håpe at den neste boka til Cat Jarman får litt mer luft under vingene.

Pastor Gregorius er helt der oppe i toppen av skurkelista i svensk skjønnlitteratur, sammen med Ridder Kato, Tengil og Frøken Prysselius.

Pastoren er den ene siden av trekantdramaet i klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Hovedpersonen i den romanen er doktoren, som går rundt og drømmer om å sette noen skikkelige spor etter seg her på kloden.

Romanen fra 1905 oppleves like frisk i dag, og skapte skandale da den ble utgitt. Historien fortelles i dagbokform. Gradvis overbeviser doktor Glas seg selv om at ugjerningene han har tenkt å begå, er på sin plass. I Söderbergs bok fra 1905 er pastor Gregorius en hundre prosent forkastelig fyr. All vår sympati går til den stakkars kona hans og litt til legen Glas.

99 år etter at Doktor Glas ble utgitt, kom Bengt Ohlssons "mot-bok", Gregorius (2004). Der fortelles historien fra prestens side. Doktor Glas har bare en liten rolle i denne romanen. Det meste handler om forholdet mellom pastoren og den unge kona hans, Helga. På mange måter kan boka minne om Madame Bovary av Gustave Flaubert, i måten den skildrer et skakt ekteskap hvor en uelsket mann nekter å innse realitetene og katastrofen siger på.

Gregorius er altså en slags "origin story", som Hollywood elsker å lage nå for tida. Den er absolutt ikke forsvarsskrift for presten Gregorius. Han er en selvgod overgriper i Ohlssons roman. Han er også full av tvil, beslutningsvegring, selvrettferdighet og komplekser. Etter 427 sider med Ohlssons presise prosa fortalt fra prestens synsvinkel, framstår pastoren som en mann det er ubehagelig lett å kjenne seg igjen i. Han ser verden gjennom et slør av tvil og tristesse, men depresjonen er så godt formulert av sidene fyker av gårde:

"I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der, som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe. […] Gud har satt frem skoene til meg. Tålmodig, år etter år, hele tiden i en ny størrelse, slik at jeg bekvemt skal kunne sette føttene i dem og gå ut i verden og møte menneskene der. Men føttene mine vil absolutt ikke ned i de skoene. Jeg forstår ikke hvorfor."

Hvis du har lest Doktor Glas, kommer ikke slutten som en overraskelse. Du bør lese begge bøkene, en gammel og en moderne klassiker. Inntrykket jeg satt igjen med etter at jeg hadde lest de to bøkene, var at presten og legen var mindre ulike enn romanfigurene kan forestille seg: To menn som lengter etter sannhet, og etter et annet liv. Akk.

Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.

Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.

Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.

Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.

Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.

Neste bok: Persuasion. Den er nødt å bli en opptur!

Puh. Virginia Woolfs essays ligner lite på romankunsten hennes i Til fyret. Der sistnevnte er drømmeaktig og hypnotisk, er denne boka hardtslående sakprosa. Det vil si, Woolfs setningskunst er også her av den typen som krever at du leser sakte. Det engelske uttrykket "an iron fist in a velvet glove" kan passe på stilen, budskapet er elegant formulert, men ikke til å misforstå.

Et eget rom og Tre guineas ble skrevet med ni års mellomrom, men det er ikke helt unaturlig at de utgis mellom samme permer på norsk. Begge handler om kvinners posisjon i Vesten, både historisk og i samtiden.

Et eget rom er utvilsomt den mest kjente og den mest tilgjengelige av de to. Boktittelen blir stadig vekk sitert, for det er nettopp dette rommet (og økonomisk frihet) som er nødvendig for at kvinner skal kunne skrive god skjønnlitteratur. Eller annet arbeid som krever ro og konsentrasjon. At kvinner før henne hadde skrevet stor litteratur (Jane Austen, Brontë-søstrene og flere) uten disse vilkårene, er noe Woolf kommer inn på, og omtaler prestasjonene deres med stor ømhet. Som alle gode essaysamlinger gir Et eget rom deg mange tips til videre lesning.

Tre guineas utforsker videre patriarkatets grep om kvinner gjennom tidene. Det er en tyngre og mindre inviterende tekst enn Et eget rom. Boka kom i 1938, og de mørke skyene over Europa er sterkt til stede i tekstene. Boka er utformet som tre brev, som handler om kvinners rett til utdanning og lønnet arbeid, og om hvordan krig kan stanses. Les den, og les den sakte.

"Litteraturens kraft" kan noen ganger trigge helt konkrete lengsler.

Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Denne boka ga meg sterk lyst til å kjøpe stripete dress, italienske fjellstøvler, intelligente bøker i paperback og store mengder vin og sigaretter.

Turistforeningens pakkeliste inneholder ikke alt dette, men turene til Tomas Espedal høres gøyere ut enn dem med 100% fornuftsscore.

Tomas Espedals bok Gå handler om hans vandringer i Norge og utlandet, blant ordknappe nordmenn, boksende munker, selvgode grekere og tyrkiske undergrunnsguider.

Smittende, intelligent, litt poserende og mest av alt velskrevet. Etter at du har lest denne boka, kommer du til å tenke på den daglige og banale gleden det er å ha føtter og evnen til å bruke dem, og lunger til å frakte deg langt av gårde.

Lunch-kontoret er nå blitt så stort at Børge Lund ikke lenger trenger å lene seg så tungt på Kjell. Har Kjell blitt rundere i kantene med årene, eller er det bare jeg som har blitt mer og mer vant til ham? Usikker. Jeg tror psykopat-Kjell er borte. (Historien for noen år siden da han tok kollegene med på fiskebåt, var et høydepunkt i så måte.)

Min favoritt er siv.ing-Terje som nekter å godta at verden ikke lever opp til realfagenes udiskutable sannheter. Han får heldigvis lov å skinne en god del i denne samlingen, det samme gjør resepsjonistene Bodil og Gunn.

Etter alle disse årene klarer Børge Lund fortsatt å holde personene i bevegelse, og det skal bare små skifter i jobbmiljøet til før han klarer å trylle mange striper ut av det. Kjells smak av coaching-livet og lederporsjon er bokas høydepunkt, og bærer over mange sider. Ikke alle langhistoriene gjør det, for eksempel et seigt kontormysterium og en ditto julefortelling.

Men på sitt beste er Lunch en presis dissekering av det norske kontorlivet anno 2021. Om mange år kommer vi fortsatt til å le av folkene, og si til hverandre: "Husker dere da LinkedIn fortsatt var en greie?".

Jeg er ikke i tvil om at forfatter Melkior Pedersen (virkelig navn: Willy Dahl) frydet seg da han skrev denne romanen. Den er en miks av science fiction, kontrafaktisk historieskriving og litteraturvitenskap-nerding. Smitter engasjementet over på leseren? Tja. Av og til. Jeg har ikke lest de to forrige bøkene i denne serien, men kom over denne tittelen da jeg leste Morten Hammerborgs fabelaktige bok Bergenseren.

Det er summen av alle påfunnene som gjør at denne boka aldri tar av. Det var virkelig store opptøyer da myndighetene foreslo å skifte Bergen ut med Bjørgvin som navn på byen på 1920-tallet, og det er i skildringen av dette at boka er på sitt beste.

Men snart sendes hovedpersonen Knut Grip tilbake i tid, hvor han møter flere Ibsen- og Bjørnson-figurer (Synnøve Solbakken og Byggmester Solness), Hans Jæger, Gustave Eiffel, så oppstår nyromantikken, det has en hel del sex, teksten veksler mellom nynorsk og bokmål og ...ja, det blir for mye av alt.

Så enkelt og effektivt: Dette er et 100 siders rasende essay om svake ledere og medløpende industriherrer som hjalp Adolf Hitler på 1930-tallet. Det begynner med et møte mellom industriledere som i 1933 trår til for å hjelpe nazistene med finanser på et kritisk tidspunkt. Du har kanskje hørt om disse bedriftene: Siemens, Opel, BMW og flere.

En stor del av teksten handler om Anschluss, den tyske annekteringen av Østerrike i 1938. Vuillard viser hvordan vårt visuelle bilde av nazismens framvekst og krigens første fase fortsatt er styrt av propagandaminister Joseph Goebbels. Det var nazistene som filmet det som i stor grad var regisserte tablåer.

Derfor er også bildet av Anschluss, med folkemasser som jubler ved synet av den perfekte tyske krigsmaskinens ankomst, falskt. I virkeligheten var ikke den tyske armeen på dette tidspunkt spesielt solid, og i Østerrike var alle motstandere kneblet i det filmkameraene begynte å ta opp.

Les denne boka i ett jafs, gjerne i en lesesirkel. For du kommer til å ville snakke om den etterpå.

427 sider? Det er for mye for en bok hvor det er relativt lite ytre handling, og hvor jeg ikke synes personene utviklet seg noe særlig fra første til siste side. Denne boka burde vært skrudd strammere til.

"Det er mye smerte i det norske folk", sa min tidligere kollega Aud Jorunn en gang hun skulle oppsummere nyere norsk skjønnlitteratur. Det er presist sagt. Av bøkene som skrives skulle ingen tro at vi bor i verdens beste land, det er lidelse av alle typer, side opp og side ned i bøkene som skrives her til lands.

Det er derfor Gunnhild Øyehaug trengs. Jeg plukka med meg denne boka fra Narvik bibliotek rett før jeg skulle ta flyet til Oslo, og var innstilt på å sovne et sted over Dovre. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sittende og fnise bak munnbindet, over Øyehaugs grenseløse prosa. Der størsteparten av norske forfattere står og depper over en øl på kjøkkenet, danser Øyehaug salsa på verandaen mens hun skyter opp fyrverkeri med begge hendene.

Drøm og virkelighet, tekster som refererer til hverandre, folk som oppdager døde menn som flyter motstrøms, en alternativ beskrivelse av Norden, problemet med do-fasilitetene hvis man besøker Virginia Woolfs hus og så videre. Det er alt her i denne boka på 100 sider.

Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.

Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.

Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?

Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.

Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

I 2004 sendte NRK P3 humorprogrammet Tazte priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. En av figurene der var reise-ekspert Jens A. Skomfjell, som hadde kompliserte svar på selv de enkleste spørsmål. ("Skal du til Amsterdam? Ta bulkferjen som går fra Flekkefjord til Rotterdam. Det tar ca. to uker.")

Vi skulle alle ønsket at vi tok mer tog. "Togeventyret" forklarer hvorfor vi ikke gjør det. De fleste av oss har et større eller mindre miljøengasjement, men det pulveriseres raskt i møtet med flybransjens strømlinjeformede bookingsystem. Det forteller meg på 14 sekunder hvordan jeg kommer meg fra Sola til La Paz om to og en halv måned med fly. Å kjøpe togbilletter ut av Norge høres ut som en jobb for tog-frelste og nettsøknerder.

Hvis togene skal ta markedsandeler fra flybransjen, må engasjementet komme nedenfra, virker det som. Det virker ikke som togbransjen selv rekker ut noen hånd til folk som bare har lyst å lettest komme seg fra A til B. I eventyrene skal helten går gjennom en rekke prøvelser. I Togeventyret er det vanskelig å få øye på den strukturen. Belønningen er togreisen i seg selv.

Denne boka forteller jernbanens historie i Norge og verden, den er en samling av forfatterens egne togminner og inneholder en hel del intervjuer. Den handler om klima og har flere reisetips. Den kunne godt vært 100 sider kortere, men gjør i det minste at jeg holder ut litt lenger neste gang jeg vurderer tog som reisemiddel.