For en perle av en filosofisk, pussig og humoristisk - likevel dypt alvorlig bok. Språket er fantastisk og er i seg selv grunn nok til å lese boken. Handlingen rev meg også med fra første side, og jeg kjenner at jeg definitivt må reise til Færøyene en gang. Helst snart.

En pussig, stemingsfull og oppslukende bok som jeg leste før min første tur til Berlin. Beskriver dagliglivet til et ungt par, med økonomiproblemer, naivitet, realisme, humor og fortvilelse. Hvor god boken var skjønte jeg ikke før jeg kom til Berlin - da kunne jeg nemlig se for meg paret gå i gatene og kjente meg igjen - aller mest i stemningen som fortsatt sitter igjen i brostein og gamle hus.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg. Det er en lettlest bok, muligens beregnet på ungdom. Den er skrevet i barneperspektiv, noe som gjenspeiler seg i språket. Den bruker også en god del gjentakelser for å fremheve det naive. Bruno forstår ikke alt, men gjennom det han beskriver forstår leseren mer og mer. Jeg klarte bokstavelig talt ikke å legge boken fra meg, og leste den ut samme kveld jeg hentet den fra reservert-hylla på biblioteket.

Les hele omtalen i bloggen min;

Jeg er helt sikker på at jeg ville gitt denne boken terningkast seks hvis jeg hadde kommet over den på egen hånd og som en ukjent bok. Desverre har jeg brukt det siste halvåret på å unngå den fordi den ble prakket på meg overalt, og når jeg likevel bestemte meg for å gi etter for presset var forventningene enorme. Boken er bra på veldig mange måter og nivåer. Jeg gråt ikke men jeg ble rørt, tankefull og jeg lo en gang og smilte opptil flere. Jeg har allerede bestemt meg for å lese mer av denne forfatteren. Og sørge for at ungene leser bøkene hans når de blir store nok.

Denne boka fikk jeg anbefalt av bibliotekaren på det lokale biblioteket da jeg sa vi planla en tur til Berlin. I det jeg hadde funnet boka på anvist hylle, så en annen bibliotekar på den og nikket bifallende. Allerede da mistenkte jeg at jeg hadde funnet en liten perle.

Boka er en litt naiv, litt ironisk, veldig varm og utrolig underholdende oppvekstroman om Micha og vennene hans som vokser opp i den delen av Sonnenallee som endte opp på den østtyske siden av muren. Boken handler ikke først og fremst om forholdet mellom øst og vest, og den handler ikke egentlig om muren selv om de bor rett ved siden av den, likevel sitter jeg igjen med et mer (bokstavelig talt) fargerikt bilde av hvordan det kunne være å bo i Øst.

Hele bokomtalen finnes i bloggen min.

Jeg leste ut boka på en kveld og en formiddag. Jeg blir, for første gang, ikke enig med meg selv om terningkast. En del av meg vil gi den 2 fordi jeg ble provosert og irritert og i ganske dårlig humør av å lese den. En annen del av meg vil gi den 5 nettopp fordi den provoserte meg, fordi den er velskrevet og gir en så god beskrivelse av det å være spiseforstyrret at jeg kjente det i min egen kropp. Jeg gir den en 4'er nå men det kan hende jeg ombestemmer meg og justerer den opp til 5.

En relativt tynn bok som jeg fikk anbefalt av en bekjent jeg tilfeldigvis traff i bokbutikken. En tynn bok jeg tenkte det kom til å gå raskt å lese men som viste seg å absolutt ikke være tynn på innsiden. Det tar lang tid å lese en bok når man stadig vekk må ta pauser for å la det man har lest synke inn. Denne boken er en sånn bok. Ikke bare beskriver Freihow sin kjærlighet til sønnen på en god og ikke klissete måte. Han beskriver også tilstanden atypisk autisme på en svært treffende og poetisk måte. Jeg kjenner igjen flere av de barna jeg har jobbet med og truffet på. Jeg forstår mer av deres verdensbilde og blir minnet om ting som kanskje ikke er utfordrende for dem ved første øyekast. Også hvordan det oppleves å være forelder til et barn som krever mer enn andre barn blir beskrevet direkte, sårt og ærlig. Denne har jeg lagt til favoritter og gitt noe så sjeldent som terningkast 6. Det gis bare til bøker jeg vet jeg skal lese igjen, og denne skal leses på nytt innen ett år.

Denne boka har ligget på vent en stund - mest fordi jeg forventet så mye fra den. Ut fra alle meningene jeg har hørt om den var jeg sikker på at jeg kom til å elske den eller hate den. De første kapitlene lå det an til å bli det første alternativet. Midtveis holdt jeg på å legge boka fra meg - og etter å ha lest slutten er jeg et sted midt i mellom. Nesten likegyldig. Jeg vet ikke hva som er verst. Boka består av to parallelle historier. Utfordringen med en slik oppbygninger at jeg så godt som alltid ender opp med å foretrekke den ene av historiene og mislike å bli avbrutt av den andre. Denne boken var ikke noe unntak, men et sted midtveis endret jeg mening om hvilken av historiene jeg foretrakk. Boken er ingen klisje, men heller ingen stor leseropplevelse. Historien(e) er på sett og vis overraskende til tider, og jeg er ikke av dem som mener en hver bok bør være troverdig. Likevel synes jeg denne historien mangler substans. Den treffer meg bare nesten - nesten, også leser jeg videre i håp om at jeg skal finne den store leseropplevelsen på den neste siden, eller den som kommer etterpå. Jeg klarer ikke helt tro på personene, noe som for meg er mye viktigere enn å tro på historien. Ser at mange sammenligner denne boka med Drageløperen, men det kan jeg absolutt ikke forstå. Jeg vet det finnes flere oppfølgere, men jeg kjenner ikke noe akutt behov for å lese dem.

Dont judge a book by its cover. Eller av tittelen for den saks skyld. Denne boken gir seg ut som en "klassisk dameroman" hvis man skal dømme av mitt omslag (to tvillinger med store brune øyne) og tittelen på den norske oversettelsen. Den engelske tittelen "Cutting for stone" er så utrolig mye mer treffende. Jeg forstår at den ikke lar seg oversette direkte, men jeg forstår ikke hvorfor forlaget har valgt denne dameroman-kamuflasjen, når boka slik jeg ser det har et mye bredere nedslagsfelt. Dette er ikke en legeroman, det er en kirurgroman. Det er en murstein av en bok, men til tross for at de første 150 sidene omhandler en fødsel opplever jeg den verken som langtekkelig eller for grundig. De andre medisinske beskrivelsene i boka er ikke like lange, og selv om man ikke er helsepersonell og forstår all den medisinske terminologien gir de en viktig dimensjon til boka. To brødre kommer til verden på et misjonssykehus i Etiopia. Deres mor er en nonne og faren stikker av rett etter fødselen. En veldig fengende og god historie om brorskap, krig, fred, Asia, Afrika, Amerika og medisin. De siste hundre sidene leste jeg påtatt sakte fordi jeg visste jeg snart måtte gi slipp på hovedpersonene. Min mistanke om grundig forarbeid og personlig kjennskap til det han skriver om bekreftes i forfatterens etterord og grundige bibliografi.

Sterk - og desverre veldig troverdig - historie fra Afghanistan. Den gir et bilde av landet fra innsiden da resten av verden ble kjent med det fra utsiden gjennom gjentatte beskrivelser av grusomme hendelser og krig. De blir ikke mindre grusomme av personifiseres slik Hosseini gjør i denne romanen. Hadde det ikke vært for innslagene av vennskap, kjærlighet og gode hendelser ville den være for fæl til å fullføre. Lettlest med godt språk, i typisk Hosseini stil. Den er bedre enn "Og fjellene gav gjenlyd" men når ikke helt opp til "Drageløperen". .

En godt skrevet roman om selektiv (og total) mutisme, krydret med beskrivelser fra iransk kultur og levesett. Barn som kun snakker til enkelte andre eller ingen i det hele tatt er en tilstand som forekommer også i norske skoler og barnehager. Ut fra min kjennskap til denne tilstanden gir boken av Parinoush Saniee et realistisk og godt bilde av hva man bør og ikke bør gjøre i møtet med disse barna. Boken er et godt utgangspunkt for å forstå et barn som ikke snakker selv om det fysisk sett ikke er noe i veien med det - men den kan også leses kun for historiens del. En veldig bra bok!

Jeg kastet meg over denne rett etter å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag". I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde ventet litt. Jeg hadde store forventninger og var høyt oppe på leseskyen etter å ha funnet den første boken. "Kunsten å være den man er" er også en god bok med en fengende historie og et veldig billedlig og rikt språk, men den når ikke helt opp, og historiene er så likt bygd opp at det er naturlig og nesten umulig å la være å sammenligne dem. Det forhindrer meg ikke i å håpe at det snart kommer flere bøker på norsk av denne forfatteren.

Både historien og språket fenget og fanget meg. Nydelig beskrevet, både miljøet i storbyen og på landsbygda på et helt annet kontinent. Både New York og Burma blir levende og jeg måtte lese mer og mer, til jeg satt igjen med bare ett kapittel som jeg gjemte i det lengste. Var litt bekymret for om innholdet var like høytsvevende som tittelen, men opplevde i stedet at tittelen endret betydning og karakter etterhvert som jeg leste.

Avbrutte bøker får alltid terningkast 1 av meg. Jeg avbrøt etter å ha lest 1/3 av boka, da jeg syntes språket var platt og historien virket forutsigbar. Lengtet etter neste bok i bunken og bestemte meg for ikke å kaste vekk tid på denne.

Nær og personlig bok, til tider rørende på et godt språk. Når ikke helt opp til en femmer, men kunne gjerne fått 4,5.

Jeg hadde kanskje for store forventninger til denne boken. Det er en historie fra India, fortalt på en svært god og levende måte. Likevel syntes jeg der manglet noe - selv om historien til tider var spennende, syntes jeg at jeg måtte lese veldig lenge før den tok tak i meg. Selv etter at jeg ble engasjert i historien syntes jeg boka hadde for mange sidespor og for mye tilsynelatende utenomsnakk. Selv om den beskriver fattigdom ble jeg ikke vippet av pinnen eller så rystet som jeg forventet etter å ha lest andre anmeldelser.

Skuffende etter å ha lest Drageløperen. Historien er forsåvidt fortalt godt og levende i denne boken også, men strukturen er lagt opp til å "hoppe mellom sted, tid og forteller" noe jeg ikke synes fungerer så godt. Jeg følte at jeg mistet følelsen og engasjementet for hovedpersonen(e) underveis.

Dette er en bok om hjertesyke Sebastian som mest av alt vil løpe fort og spille fotball med de andre gutta. Han har funnet sin plass på kjøkkenet hos bestemoren, og tilbringer alle ettermiddager sammen med henne. Når bestemoren blir syk forandrer Sebastians liv seg. Hva skjer med bestemor, Sebastian og resten av familien når hun kommer hjem fra sykehuset og er en ny person? Dette er en bok om god mat, familiekonflikter og om å finne sitt sted og skape samhold når det trengs.

Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, og hadde forventet meg en annen type bok. Når det er sagt syntes jeg boka var bra. Språket er ikke spektakulært, men det fungerer fordi jeg allerede fra første side fikk tak på Sebastian og fordi historien er bra. Jeg opplever personene i boka som både troverdige og engasjerende. Deler av handlingen er, slik jeg ser det, preget av ønsketenkning fra Sebastians side, andre deler av magi og overtro.

Resten av anmeldelsen finnes i bokbloggen min.

Boken handler om Tony Barnes - som ungdom og som pensjonist. Første del av boken er en veldig kjapt unnagjort oppvekstroman. Tre gutter blir til fire og den fjerde forstyrrer balansen mellom dem. Sidene er spekket med kvasifilosofi og visdomsord som jeg i begynnelsen synes fungerer greit, men som utover i boka bare blir i veien og et for meg mislykket forsøk på å være tankevekkende. Denne delen av boka fungerer til tider bra og kunne med fordel vært gjort lengre og mer utfyllende.

I andre del av boka er hovedpersonen gammel og ser tilbake på det livet han har levd. Han mottar en merkelig arv, forsøker å få svar på noen av spørsmålene han fortsatt har rundt hendelser i ungdommen, og lurer på hva som kunne skjedd hvis om at dersom. Denne delen synes jeg ikke fungerer like godt, særlig fordi slutten viser seg å være som den er.

Boka traff meg absolutt ikke, det ble for mye dårlig filosofi og for lite handling.

Resten av omtalen finnes i bokbloggen min.

På omslaget står det at forfatteren har tatt utgangspunkt i egen familiehistorie, noe som ikke utdypes videre innenfor permene. Forfatteren har, sann eller ikke, en god historie å fortelle. Problemet slik jeg ser det er måten hun forteller den på. I begynnelsen er boken inndelt etter sted og årstall, men utover i boken hopper forfatteren ofte frem i tid uten at leseren forberedes på dette. Dette ødelegger flyten i historien for min del, og jeg måtte lese flere avsnitt om igjen. Jeg synes heller ikke språket er godt, det er preget av gjentagelser og klisjeer.

Jeg ble fristet til å kjøpe denne boken av utsagnet "for deg som likte Indias datter" på omslaget. Jeg har flere innvendinger mot denne reklamen. Først og fremst synes jeg ikke bøkene hadde noe til felles, med unntak av at de foregår i India og at det er barn involvert. I tillegg synes jeg det er noe merkelig av et forlag (Cappelen Damm) å bruke det gode omdømmet til en bok som er gitt ut av et annet forlag (Juritzen) for å selge sine egne bøker.

Hele min omtale finnes i bokbloggen min.