Boken foregår i Vest Afrika og handler om Aminata som blir bortført fra landsbyen sin og solgt som slave. De må gå i mange dager og lastes på et stort skip som frakter dem til South Carolina i USA. Aminata utmerker seg ved å være en jente som forstår mye og lærer fort. Historien fortelles sett gjennom hennes øyne, og veksler mellom en ung og en gammel fortellerstemme og vi følger Aminata på veien hennes videre fra USA. Boken begynner med slutten, så hvor hun ender opp og om hun i det hele tatt overlever er ingen hemmelighet.

Bildene forfatteren bruker er gode og gjør at jeg nesten kan lukte stanken og se forholdene på båten som frakter dem over. Slavenes liv på plantasjene beskrives også godt og omstendelig. Boken lærte meg mye om slavenes levekår både i Afrika, Amerika og England. Forfatteren har helt tydelig mye bakgrunnskunnskap. Dialogene mellom slavene og de hvite, alle med hver sine språk, er godt oversatt. Jeg synes imidlertid historien mistet litt piffen da jeg var halvveis i boken. Det kjentes som forfatteren kanskje gjorde det samme?

Resten av bokomtalen finnes i min bokblogg.

Følelser og handlinger i boken beskrives på en rett frem og opprivende måte. Leseren blir tvunget til å selv tenke gjennom og kjenne på hva som egentlig blir fortalt og betydningen av dette. Forfatteren har gode personkarakteristikker, troverdig handling og levende skildringer fra Afghanistan skrevet på et historisk bakteppe. Han dveler med hendelser akkurat så lenge at jeg får tak på både stemning og lukter, men ikke så lenge at jeg blir lei og vil videre.

Boken var til tider så ubehagelig å lese at jeg måtte ta en pause og tenke på noe annet. Dette er en fantastisk bok som absolutt bør leses, og som beviser at ikke alle bestselgere strever med å leve opp til forventningene. Grunnen til at den ikke får 6 er at den karakteren får kun bøker jeg vil lese igjen. Jeg kommer nok ikke til å lese denne igjen, men jeg skal definitivt lese andre bøker av samme forfatter.

Hele omtalen finnes i bokbloggen min.

Etter å ha lest halvparten av boken vurderte jeg flere ganger å legge den bort. Livet er for kort for middelmådige bøker. De store ordene og klisjeene tok vekk nerven i historien og gjør den glanset og overfladisk. I et par av anmeldelsene jeg leste fikk jeg imidlertid nyss om at slutten skulle være overraskende og ikke som forventet, derfor fortsatte jeg å lese.

Jeg kan avsløre så mye som at slutten ikke gjorde noen forskjell for meg. Jeg burde lagt bort denne boken halvveis, eller helst latt den bli igjen på biblioteket. Til tross for at temaet er eksistensielt og nærgående kommer jeg ikke inn på hovedpersonen. Historien blir for platt og full av for mange ferdigtygde tanker. Denne får terningkast 2 kun fordi jeg faktisk leste den ferdig.

Hele omtalen finnes i bokbloggen min.

Jeg orket ikke lese ferdig denne boken, og derfor fikk den terningkast 1.

Min omtale finnes i bloggen min.

Boken følger Asha sitt liv, fra hun fødes som uønsket jentebarn på den indiske landsbygda, til barnehjemmet, adopsjon, oppveksten i USA og når hun etterhvert reiser tilbake til India og blir nysgjerrig på hvor hun kommer fra. Historien fortelles av Ashas to mødre, andre slektninger rundt henne og etterhvert også henne selv. Underveis beskriver forfatteren både India og USA på både godt og vondt. Særlig syntes jeg beskrivelsene av India var gode - beskrivelsene av livet i USA ble til tider noe overfladisk. Sammenligningen av de to landene og at det er flere perspektiver fungerer bra og bidrar til å løfte historien. Dette er en fargerik roman på mange måter, ingenting viser seg å være svart-hvitt. Jeg fant slutten overraskende, muligens fordi jeg skulle ønske at boka bare kunne fortsette og fortsette.

Selv om de første sidene er så sterke at jeg nesten ikke orket å lese videre, er ikke dette bare en trist fortelling om et land med store kontraster.Slik jeg ser det handler boka om morskjærlighet og morsrollen. Den handler om savn og tro - men kanskje mest av alt om familie. Både den familien man er født inn i og den familien man skaper selv. En tvers gjennom god og lettlest bok. En sånn bok jeg skulle ønske jeg enda hadde til gode å lese.

Hele omtalen kan leses på bloggen min;
http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/08/indias-datter-av-shilpi-somaya-gowda.html

Den perfekte boken å lese en uke før jeg skal tilbake til Kreta for første gang på 30 år. Tove Nilsen har vært der så mange ganger at hun har satt sammen opplevelsene sine til det hun kaller en bokreise. Den gir seg ut for å være dokumentarisk men etterhvert avsløres det at dette bare er essensen av Nilsens reiser. En oppdiktet reise basert på alle de virkelige reisene - og dette fungerer svært godt. Nilsen fokuserer mer på lokalbefolkningen og det "hverdagslige" enn turistattraksjoner og strandliv. Jeg kan nesten lukte maten, og ser for meg både dyr og planter samt tårnuglen som seiler over dem sammen med flaggermus. Det eneste jeg synes kan bli litt langtekkelig og utbroderende er Nilsens beskrivelser av Norge til lokalbefolkningen. Det er nok ment å fungere som en kontrast til Kreta, men når man som jeg er klar for å dykke inn i middelhavslivet har jeg ingen behov for hjemlige referanser. Boken er godt skrevet og selv om den ikke får 6 kan det godt hende jeg leser den igjen.

Boken handler om Sigrid - og gjennom tankene og refleksjonene hennes blir vi kjent med henne, arbeidsplassen hennes og forholdet til ektemannen. Side for side kommer vi tettere på. Det ligger noe under, men hva det er må vi vente litt med å forstå. Sigrid er usikker på seg selv og har et stort behov for bekreftelse fra de rundt henne. Det blir etterhvert tydelig at Sigrid strever, og boken gir en troverdig beskrivelse av følelsene hennes - sett innenfra. Hvordan Sigrid fremstår for de rundt henne er det opp til leseren å tenke seg frem til. Det gode og lettleste språket driver meg fremover i boka.

Jeg liker ordene som Dahle velger å bruke. Det er svært kreativt, med sprø og originale bilder og metaforer. Tankerekkene er spennende og til tider veldig inspirerende. Det er som dikt i romanform. Hvis jeg igjen kan sammenligne Huset i snøen og Pelsjegerliv så gjelder dette også disse. Forskjellen er at Huset i snøen har en handling som jeg kan følge og forstå. Det er en sammenheng der, og jeg trenger ikke undre meg så mye at det kreative språket og bildene blir forvirrende. Pelsjegerliv ble for svevende og mystisk. De gode formuleringene forsvant i undringen over hva det hele egentlig handlet om.

Både Huset i Snøen og Blomsterhandlersken er skrevet med Dahles særegne naive språk og lekne fortellerstil. Det fungerer, og redder boka fra en treer, men jeg synes historien i Blomsterhandlersken er for langtekkelig og repeterende til å bli en bok jeg vil lese igjen.

Hele min omtale av boken med favorittsitater finnes i bloggen min;
http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/08/blomsterhandlersken-av-gro-dahle.html

I boken møter vi foreldreløse Victoria akkurat i det hun fyller atten år og overlates til seg selv etter å ha bodd i utallige fosterhjem og på flere institusjoner. Etter å ha grodd blomster i gulvteppet på et herberge må hun flytte ut, og lager sin egen hage under et tre i en park. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi vite mer om hvorfor Victoria skyver alle fra seg slik hun gjør, hvem som har klart å møte henne der hun kunne møtes og hvordan hun ble så opptatt av blomster og hva de symboliserer.

Boken er svært godt skrevet og det tar ikke mange avsnittene før jeg har sympati med Victoria og lar meg røre og berøre av det som skjer med henne. Selve ideen med å bruke blomsterspråket for å snakke for en som ikke klarer å kommunisere med ord eller kroppsspråk er spennende. Det skjer noe hele tiden og jeg måtte hele tiden lese litt til og litt til. Hvordan går det i jobben Victoria klarer å skaffe seg? Hvem er den mystiske gartneren som gir henne blomster og snakker det samme språket som hun gjør? Kommer hun til å klare og gå inn i relasjoner til andre etterhvert?

Deler av historien er så naivistisk rett frem at jeg lurer på om det er bilder på noe annet. Victoria lager blomsterbuketter som forandrer livet til mottakeren. Det dveles ikke med dette, det bare er sånn. Er dette en historie om Victoria og det som faktisk skjedde med henne, eller er det et bilde på hva som kan skje med ungdom som vokser opp i ulike hjem uten å knytte seg til noe eller noen? Forsøker forfatteren å beskrive at det finnes flere måter å snakke på, og at man ved å sette ord på utfordringer har kommet langt i forsøket på å løse dem?

Dette er ikke en trist barnehjemsbarnbok. Dette er et eventyr, en feel-good bok med en alvorlig historie og sekvenser hvor jeg fikk vondt i magen. Den gir en realistisk beskrivelse av hvordan barn med tilknytningsforstyrrelser har det og oppfører seg. Historien er aktuell selv om barnevernsbarn i USA må forholde seg til andre regler og rammer enn de gjør i Norge. Boken er gitt ut med fire ulike blomsterbilder på omslaget. Jenta på min bok holder et bilde av en blå blomst som ber om å ikke bli glemt. Denne historien blir ikke glemt med det første og skal leses igjen en dag!

Hele min omtale for boka med favorittsitater ligger i bloggen min;
http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/08/blomstenes-hemmelige-sprak-av-vanessa.html

Her finnes hele min omtale av boken; Oreganos bokblogg

Historiske romaner står sjelden og aldri øverst på min liste og familiesagaer pleier heller ikke å fenge meg. Det var Hislops tidligere roman Øya som på tross av disse temaene fikk meg til å ville lese Tråden også. Hun skuffer ikke og følger samme oppbygning som sist. Ved å la boken starte i nåtiden blir handlingen automatisk mer virkelighetsnær. Måten hun forteller og beskriver på gjør både handlingen og persongalleriet troverdig. Hun klarer å skape større forståelse for det menneskelige aspektet ved historiske hendelser og gjør dermed historien mer tilgjengelig og interessant for slike som meg. Det er en saga, et eventyr og en historiebok på samme tid. Utover i boken slo det meg også hvor velvalgt tittelen er - på flere nivåer. En fryd å lese og periodevis vanskelig å legge fra seg. Temaet fenget meg ikke like mye som temaet på forrige bok, og terningkastet blir deretter.

Jeg hadde store forventninger til denne boka, basert på mange anbefalinger og høye terningkast hos andre. De første hundre og femti sidene imponerte imidlertid ikke. Historien virket for enkel og lite gjennomtenkt og jeg syntes ikke jeg kom nok innpå hovedpersonene til at de ble overbevisende. Et sted forandret imidlertid dette seg, og historien grep meg. Jeg måtte lese mer og jeg tok meg selv i å tenke på handlingen og hovedpersonene når jeg la boka fra meg og prøvde å gjøre noe annet. Jeg likte historien bedre enn språket. Det er en lettlest bok med en alvorlig undertone. Boken er romantisk, rørende, trist, morsom og til tider nervepirrende. Slutten kan man mene mye om, og hvordan den ender var for meg et spenningsmoment helt til siste kapittel. Boken startet som en 3'er og endte som en 5'er og får derfor terningkast 4. Jeg vil likevel si at den absolutt er verdt å lese.

Hele anmeldelsen min finnes på bokbloggen; http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/07/et-helt-halvt-ar-av-jojo-moyes.html

Datteren min har omtalt boken i bokbloggen vår;
http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/07/burre-er-borte-av-margareta-nordqvist.html

Burre er en katt og når han forsvinner må eieren hans Ella ut og lete etter han i skogen. Ella går seg også bort i skogen og hun møter mange dyr, blir bitt av noen maur og spiser blåbær. Boken er ikke skummel. De finner hverandre til slutt også går de hjem igjen. Boken har fine tegninger og store bokstaver og jeg lærte hva en orrhøne er.

En søt, lettlest og dypsindig liten ny favoritt som nok kommer til å bli lest igjen - og derav karakteren. Hvert kapittel er som en egen historie og de handler alle om Sophia og farmor - og faren til Sophia som bare "er der". Sophia og farmor bor på en øy og gjennom historiene blir vi mer kjent med både et barns (men hvor gammel er hun egentlig?) og en eldre dames livsvisdom og måte å tenke på. Godt språk - nydelig oversatt, og mange fine formuleringer som måtte leses flere ganger.

Jeg har også omtalt boken i bloggen min; http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/07/sommerboken-av-tove-jansson.html

Dette er ikke noveller og heller ikke dikt, selv om noen av fortellingene kan virke som de er mer det siste. Jeg får ikke tak i hva forfatteren vil fortelle, om det er et budskap eller bare lek med ord og metaforer jeg ikke forstår. Det virker som det er et ønske om å være dyp og poetisk uten at jeg synes det lykkes. Der er noen fantastiske formuleringer, som det aller første avsnittet. Hadde store forventninger etter å ha frydet meg over en av fordatterens nyere bøker, men slår fast at denne boken fra tidlig i forfatterskapet ikke når opp og at Dahle har utviklet seg til det bedre gjennom karrieren.

En rekke små kåserier om sanne eller usanne - forhåpentligvis ganske overdrevne - episoder fra forfatterens liv med mann og barn. Boken er grei sommerlektyre, den er lettlest og til tider morsom. Språket er lett og godt - men den blir litt krampaktig og det blir for mye i lengden. Jeg tok flere pauser, og begynte på andre bøker underveis. Ett og ett kapittel går greit.

For en fantastisk snedig perle av en bok! Jeg plukket den med meg fordi jeg liker Dahles barnebøker, og ble glad for å allerede på første side kunne slå fast at hun også kan skrive godt for voksne. Boken handler om en far og en datter som bor i et hus. De er innestengt og innesnødd og isolert i en verden de ikke kjenner seg igjen i. Språket er godt, formuleringene og skildringene er eksepsjonelle. Historien blir bare bedre og bedre, og de siste sidene leste jeg sa-a-a-kte bare for at boken skulle vare ekstra lenge. Jeg gir bare 6 til bøker jeg skal lese igjen. Denne boken gleder jeg meg til å ta fatt på enda en gang om ikke alt for lenge. Først skal den bare synke inn.

Min første bok av denne forfatteren. Deler av boka slukte jeg mens andre ganger synes jeg ikke stilen der forfatteren snakker direkte til leseren fungerte så bra. Diktene var absolutt best når de var gjengitt i originalspråket, og jeg burde nok egentlig lest hele boka på engelsk. En del av formuleringene var helst strålende og nesten dikt i seg selv, og forfatterens evne til å beskrive og se detaljer i selv de små vanlige tingene gjorde at jeg gav boka 4 og ikke 3.

En bok med både godt språk og en solid og troverdig historie å fortelle. Den veksler mellom to historier og også mellom to tidsepoker, og det gjøres på en veldig smidig måte. Den veksler mellom å (gi seg ut for å?) være selvbiografisk og å (gi seg ut for å?) være en dokumentar. Noe er nok ren fantasi og utbroderinger, men hva som er hva er ikke godt å si - og ikke spiller det noen rolle heller. Historien har uvanlig godt driv og er fengslende fortalt. Lange beskrivelser og utbroderinger pleier ikke være mine favoritter men denne forfatteren (som jeg aldri har lest noe av før) gjør disse veldig sanselige og fine. Særlig falt jeg for flere av jaktbeskrivelsene, til tross for (eller kanskje nettopp fordi) jeg ikke har noen jakterfaring. Jeg gir kun terningkast 6 til bøker jeg MÅ lese igjen. Denne når ikke helt opp dit, men den bør definitivt leses!

Jeg leste boka ut på en dag, den var lettlest og fengende. Likevel nådde den ikke helt opp, det var noe med troverdigheten på personkarakteristikken(e) på slutten, samt enden på historien. Har likevel tenkt å lese oppfølgeren, i håp om å få flere svar og mer av det gode fra ideen og historien der.

Svært varierende kvalitet på fortellingene og skuffende fra Theorin. Avbrøt - og gir boken 1.

Det tok noen sider før jeg ble vant til den hoppende skrivestilen, med springende assosiasjoner som ofte likevel henger sammen. Jeg og boka fant likevel ikke tonen, jeg syntes den ble for treig og lite fengende. De stadige avbrytelsene og tankespinnet til hovedpersonen gjorde at jeg heller ikke fant roen i handlingen. Det er også litt merkelig å si at det som (virker som) en selvbiografi ble for selvopptatt, men sånn var det for meg. Etter å ha lest 250 sider begynte jeg å lure på hvor langt det var igjen og om hvilken bok som var neste på lista. Da jeg skjønte at jeg bare var halvveis og ikke gledet meg til å ta opp boken lengre avsluttet jeg midt i. Livet er for kort for bøker som ikke fenger. Forøvrig et vanskelig terningkast å sette, men alle avbrutte bøker får 1 hos meg.