Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

For en del år siden leste jeg en del "indianerkrim" av Hillerman og likte godt de sindige etterforskerne og den spesielle urfolk-bakgrunnen. Da jeg fikk øye på denne boka på salg, sørga jeg for at den ble med hjem og så fram til et nytt møte med Leaphorn og Chee. Det ble dessverre en nedtur. Det meste av handlinga foregår i Washington D.C. med et persongalleri der iallfall jeg mista oversikten ganske fort, og der det ble stadig vanskeligere å skille mellom venner og fiender av ymse kategorier. Hillerman-fans som ikke har lest denne, har ikke gått glipp av noe.

Omfangsrik, dyptpløyende og ubehagelig roman om en familie der de fleste tror de står stødig som en samla enhet, men der det etter hvert viser seg ar de har egne agendaer, egne fordommer og ikke engang liker hverandre noe særlig. Far, "Whitey", som alle har sett opp til som den samlende kraft i familien, dør plutselig og brutalt, og vi blir kjent med reaksjonene fra hver enkelt av de etterlatte: enken Jessalyn og de fem barna. Innbakt i fortellingen får vi innsikt i klasseskille, raseskille, politiets maktmisbruk og gamle, stivna konvensjoner som settes på prøve. Jessalyn, som i begynnelsen framstilles som et lite, usjølstendig nek i skyggen av sin mann, er den som etter hvert begynner å vise styrke og bevege seg mot strømmen, til barnas forskrekkelse, bekymring og sinne. Omkvedet er unisont fra de eldste barna: "Hva ville far ha sagt?" "Hvordan kan du svikte fars minne på denne måten?" Bare yngstemann, familiens "svarte får", som alle de andre tar avstand fra, viser toleranse og godvilje.

Boka var lang, men ble aldri langtekkelig. Slutten ble litt for åpen etter min smak, så terningen landa på fem. Men Joyce Carol Oates er fortsatt en av de forfatterne jeg setter høyest.

Tor Åge Bringsværd har karakterisert denne boka som "Satire i verdensklasse". Det tok jeg som et løfte om kvalitet, siden Bringsværd er en forfatter jeg har stor respekt for. Dessverre holdt det ikke i dette tilfellet. For meg ble dette bare et krampaktig forsøk på samfunnskritikk med langdryge, småkomiske virkemidler. Sorry, Bringsværd!

Island, tidlig i forrige århundre. Olafur blir "satt bort" til en fosterfamilie, blir hundset og går for lut og kaldt vann i barndomsåra, blir sjuk og lenket til senga og gjør ingen nytte for seg lenger, blir flytta til et annet sogn der han også betraktes som en byrde for samfunnet. Noen arbeidskar blir han aldri, selv om han på uforklarlig vis kommer seg på beina igjen etter sjukdommen.

Olafur ser skjønnhet som det viktigste i livet og titulerer seg etter hvert som skald. Han skriver og skriver, får solgt et og annet dikt iblant, men det er et arbeid som kaster lite av seg. Forsørge den lille familien sin kan han ikke, og bryr seg tilsynelatende ikke særlig om det.

Et resymé av de fire romanene (Verdens lys, Sommerlandets slott, Skaldens hus og Himmelens skjønnhet)som utgjør fortellingen om Olafur Karasons omskiftelige liv, blir for omfattende. Vi får innblikk i samfunnsforhold, klasseskille, foreningsliv, overtro, tradisjoner, nasjonalisme, korrupsjon og rettsvesen, for å nevne noe. Olafur blir innblanda i episoder som involverer alle disse forholda, men bryr seg lite om annet enn å søke skjønnheten. Han er en fredelig person, gjør aldri opprør mot urett, verken på vegne av seg sjøl eller andre.

Jeg blir ikke klok på denne hovedpersonen, og finner ingen omtaler av bøkene noe sted. Det ser ut til at jeg er den eneste her på Bokelskere som følger bøkene, og de fantes ikke i databasen, så jeg måtte legge dem inn på egen hånd. Litt merkelig når det gjelder en nobelprisvinner?

Skulle så gjerne ha fått noen innspill når det gjelder Olafur: Er han en egoistisk, likeglad bløffmaker, eller et oppriktig, sannhetssøkende menneske?

Denne boka er en klassiker, skjønner jeg nå, bortimot 60 år etter at den kom på norsk første gang. Jeg husker godt at den var en "snakkis", men var vel for opptatt av annet lesestoff den gangen til å bry meg noe større. Etter å ha lest den skjønner jeg bedre hvorfor den vakte en viss oppsikt, men samtidig blir jeg overrasket over at den også ble omtalt som en smule "vovet" i Norge på sekstitallet.

Boka handler om en venninnegjeng og deres gjøren og laden i tida rundt 1930, med vage referanser til depresjonen. I mine øyne er det eneste disse unge damene har til felles, at de har tilbrakt noen studieår sammen på en velrenommert skole, og at de hører hjemme i den øvre middelklassen. De fleste av dem framstår for meg som naive, usjølstendige, uvitende, fordomsfulle, autoritetstro og konvensjonelle, men med flere unntak som gjør at jeg ikke helt tror på det tette samholdet. Betroelser og sladder utgjør en vesentlig del av fellesskapet.

Likevel likte jeg det jeg leste. Det sies at Mary McCarthy påsto at hun ikke var feminist, men hun har iallfall tydelig vist at kvinneuniverset har utvidet seg siden Gruppen famlet seg fram uten annet mål enn å opprettholde fasaden.

At man aldri lærer! Jeg lot meg lure av positive omtaler og fikk denne boka i hus da den var på tilbud i Bokklubben. Nytt bekjentskap i krimsjangeren var kanskje verd å teste ut, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Sidetallet (600+) burde ha vært en advarsel, men nå har jeg altså kommet meg gjennom hele mursteinen, som ble ulidelig langdryg etter hvert.

Spennende historie, men når detaljerte beskrivelser av landskap, vintervær og føreforhold i Alpene tar såpass stor plass som her, blir det nesten komisk. Leseren skjønner uhyggen uten å få servert fjellskrenter, snøstorm og sluddbyger på annenhver side. Når vi i tillegg har en hovedperson som tåler å bli banka opp, hengt og forgifta i løpet av få dager, og så etter kort tid stavrer seg ut av sjukesenga for å fange skurker, blir det for mye action for meg.

Jeg har altså tilbrakt flere dager med Minier i mars 2022, men lover at det ikke skal gjenta seg. Nå trenger jeg noe lettbeint og lettlest - Paasilinna ligger lagelig til i hylla!

Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.

Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.

Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.

Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.

Noen ganger blir jeg overveldet av thrillerforfatteres fantasi. Dette viste seg å være ei bok der forfatteren virkelig henter fram alle mulige (og ikke så få umulige) finurligheter for å illustrere hovedpersonenes egenskaper og eskapader. Og det bare fortsatte og fortsatte. Jeg begynte å kjede meg allerede på et tidlig tidspunkt, men holdt ut - man vil jo gjerne vite "hvordan det ender". Og det endte med et mageplask. Dette var mitt første og siste bekjentskap med Gillian Flynn.

Er man ikke pasifist fra før, så blir man det når denne boka er lest. Dette er oppfølgeren til Intet nytt fra vestfronten - hva skjedde med de tyske soldatene etter våpenhvilen i november 1918? Etter fire år i skyttergravene har de utviklet et kameratskap som er blitt sterkere etter hvert som flokken av overlevende blir mindre og mindre. Og så skal de hjem. Det første de opplever der, er at "hjem" ikke er det samme som da de dro. Ernst, som er fortelleren, kommer til et tomrom han ikke forstår. Kameratskap går i oppløsning på grunn av gamle klasse- og interesseforskjeller, myndighetene har ingen planer for hvordan "kompetansen" deres kan brukes og lar dem for det meste seile sin egen sjø.

I disse dager snakkes det mye om at unge mennesker har mista ungdomsåra sine på grunn av pandemirestriksjoner. Her blir vi kjent med unge menn som virkelig har mista ungdommen sin - og ikke på grunn av et uforklarlig virus, men på grunn av menneskelig maktbegjær. Sånt setter tankene i sving og vår egen tilværelse i perspektiv.

Jeg var i tvil om terningkast her og endte til slutt på en svak femmer. Etter lang tid med prøving og feiling, nederlag og tap av enda flere kamerater, skaper nemlig Ernst til slutt sin egen livsfilosofi, og den ble i overkant idyllisk-utopisk i mine øyne. Nå må jeg lese Tre kamerater enda en gang, skjønner jeg.

Det er ikke alltid like vellykka å plukke med seg bøker fra "billigkasser" sånn i forbifarten. Men det gjorde jeg altså. Har aldri lest noe av Lahlum før, så jeg tenkte det kunne passe med et nytt krimbekjentskap. Nå skjønte jeg etter hvert at dette var den siste i en serie om et ganske spesielt "radarpar", og at jeg dermed mangla en god del bakgrunnsinformasjon. Om jeg hadde starta med den første boka i serien, hadde jeg kanskje fått et bedre inntrykk av Lahlum som krimforfatter. Kanskje.

Som førstegangsleser opplevde jeg forfatteren som langdryg, ordrik og ekstremt detaljorientert. At historien dreier seg om å oppklare tre forbrytelser, som alle skal vurderes og repeteres fra alle mulige synsvinkler, gjør ikke saken bedre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjede meg, men jeg kom i mål til slutt. Trenger ikke lese mer Lahlum-krim.

Jeg hadde nok for høye forventninger. Marie Takvam har vært en av mine favorittdiktere i mange, mange år. Naturligvis fikk jeg med meg det meste som ble skrevet om henne i "hine hårde dager" om utagerende oppførsel, skamløs ekshibisjonisme og etter hvert alkoholisme og demens. I denne boka hadde jeg venta å få utfyllende kjennskap til Marie som privatmenneske, og det er her jeg synes sønnen svikter. Han levde tross alt midt i en familie på fire helt til han var langt oppe i tenåra, men denne delen av livet feier han over med en harelabb.

Den yngre Marie Takvam var kjent fra "Barnetimen for de minste" gjennom en tiårsperiode som en del av oss fremdeles husker. I disse barnetimene underholdt hun oss med historier og sjølskrevne dikt og sanger. Hadde det ingen innvirkning på stemningen i heimen? Leste hun eventyr for barna sine? Sang hun for dem? Oppdro hun dem? Inspirerte hun dem? Og hvor ble det av lillesøster i alt mylderet? Hun er såvidt nevnt i en bisetning der Magnus tilstår at han ble grepet av heftig sjalusi da hun ble født.

Grunnen til at terningen min landa på en firer, er alle de herlige dikta han legger inn i fortellingen; et klokt grep all den tid han virker så uvillig til å gå i dybden på følelser i selve teksten.

Jeg har googla en del de siste dagene for å finne spor etter Marie Takvams opptredener i Barnetimen for de minste, men uten hell. Har ikke NRK noe av dette i arkivene sine? Trist hvis ettermælet hennes skal bli stående som "utagerende, skamløs, sint og alkoholisert kvasi-feminist". Jeg synes ikke denne erindringsboka endrer noe på det

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.

Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.

Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!

Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!

Solstol på terrassen, med fuglesang og insektsurr som komp i bakgrunnen. Det var nok ikke rette settingen for Shakespeare-tragedier. Men jeg prøvde seriøst.

Dramalitteratur krever nok en god del mer fokus enn annen skjønnlitteratur. Jeg gikk meg vill i navn, forkledninger, hvem som svikta hvem, og lot meg stadig forstyrre av rollefigurer som kom og gikk. Prøvde å visualisere scenene og kulissene, men fikk ingen bilder på netthinna. Klarte ikke å engasjere meg i moralen heller - det ble reint for mye maktkamp, svik, skyld, intriger, feiltolkinger og misforståelser undervegs.

At de fleste personene får et sørgelig endelikt, tyder jo på at de alle har gjort seg skyldige i ett eller annet, men noen overlever altså - og dermed har vi det gående igjen. Hva det er mesteren vil fortelle oss, går meg hus forbi - hvis det da ikke er så enkelt at han råder oss til å ta lærdom av historien.

Beklager, William - jeg burde antakelig ha sett dette på en scene før jeg ga meg i kast med det på prent. Kanskje en annen gang ...

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.

Sterk historie om tre søsken som opplever verden på ulike måter. Både Jussi, Helmi og Raili er knyttet til glassverket, i likhet med de fleste av innbyggerne i bygda, og vi får innblikk i klasseskillet, de politiske skillelinjene, kvinnenes manglende valgmuligheter i dette samfunnet og hva moderniseringa utover 1950-tallet medfører av nye tenkemåter.

Fascinerende fortelling, men for meg ble det for mye "fagprat". Jeg har ingen forutsetninger for å følge med på beskrivelsene av prosesser i arbeidet med glass, og dermed har jeg nok gått glipp av en del nyanser i denne historien. Men terningkastet vaklet mellom 4 og 5, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg landa på rett side.

Etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge er det ingen av Isabel Allendes bøker som har gått helt til topps hos meg, men denne er ikke langt unna. Den magiske realismen fra de tidlige bøkene er riktignok fraværende, men her er andre kvaliteter som både overrasker og engasjerer.

Innledningsvis er vi i Spania, der general Francos kupp tvinger hovedpersonene på flukt, i første omgang over grensa til Frankrike, men etter hvert "over havet" til Chile, der de skaper seg en ny tilværelse og etablerer nye røtter, men hele tida er innstilt på å "vende hjem" så snart forholdene tillater det. Når dette endelig blir realisert og de reiser over havet igjen, oppdager de at Spania ikke er "hjemme" lenger. Jeg finner tydelige paralleller til dagens flyktningsituasjon: Alle flyktninger jeg kjenner, lengter hjem, men de fleste av dem innser at de sannsynligvis vil bli fremmede i sitt eget land.

Fra Spania går ferden igjen over havet til Chile, der de etter ei tid opplever nok et statskupp og må søke tilflukt i Venezuela. Slutten av historien utspiller seg etter "normaliseringen" i Chile, der den rotløse familien endelig erkjenner hvor de hører hjemme.

I løpet av beretningen blir vi kjent med et rikholdig galleri av fiktive personer, men også størrelser som Pablo Neruda og Salvador Allende i troverdige biroller. Vi får del i kjærlighetsaffærer, politiske konflikter og tapte vennskap; noen ganger blir det litt såpeopera, men budskapet er ikke til å ta feil av: Vær tro mot deg sjøl og elsk mens du kan!

Jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig Allende skildrer hvilke følger storpolitikken fikk for "småfolket" både i Spania og Chile, og utroper denne boka til den beste Isabel Allende har skrevet etter de magisk-realistiske (med forbehold - jeg har ikke lest alle bøkene hennes.)!

Det er rart med bøker som ble lest med stort engasjement den gangen de var dagsaktuelle og nesten provoserende: Mange av dem falmer i løpet av en del tiår. Ebba Haslund tok nok tidsånden på kornet da hun skreiv denne boka, men ved annen gangs lesing nylig merka jeg at jeg fort begynte å kjede meg litt med alle gjentakelsene av kvinneplikter og -ansvar. Dette er helt klart ei bok som er gått ut på dato, selv om en del kvinner kanskje fremdeles har det slik som Lillemor i hverdagen.

Etter ei langdryg leseøkt med Allesjele, etterfulgt av en ganske utdatert kvinnesakspamflett, er jeg nå klar for litt saftig krim, for første gang på lenge, lenge!