Jeg likte denne boken:

Les mer i bloggen: http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/enda-en-gripende-debutroman-mamma-er-en.html#more

I kveld leste jeg ferdig en herlig liten perle av en bok, skrevet av 27 år gamle Ida Løkås. Det fine som flyter forbi vant Schibsteds romankonkurranse, og det skjønner jeg godt. (Uten å vite hva annet som kom inn, da, men det skal ha vært veldig bra for å kunne matche denne)

Jeg nøt språket og historien om 14 årige Jamie fra første stund, og det varte hele boken gjennom. Her var det ingen dødpunkter, bare vakkert språk, fine bilder, humor og tristesse, fine og troverdige skildringer.

Dette er en fin, men også litt vemodig roman om en gutt som ikke har det så veldig greit som lever i et tøfft miljø.

Jeg likte denne boken veldig godt og ser frem til flere romaner fra Løkås.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/nydelig-debutroman-av-ida-lkas-det-fine.html#more

Velskrevet og tildels rørende og sterkt om Guro med bulimi, som flykter til Provence. Men nissen er med på lasset. Det er fint å være i Provence ned varmen og tålmodigheten hun får av sitt vertskap. Boken griper meg likevel ikke helt. Det kan ha noe med min leseform å gjøre, eller at skrivemåten er litt for fortellende og beskrivende. Det er ikke mye antydingens kunst her. Men en hederlig debut er det, om et vanskelig tema. Jeg kunne dog tenkt meg å vite mer om behandling for slike lidelser, og det kunne med fordel ha blitt nevnt mer. Selv om vi får et godt dypdykk inn i årsaken til at Guro har blitt syk, og hva hun gjennomgår for å komme inn til følelsene for å komme videre. Jeg vet at spiseforstyrrelser er vanskelig å behandle, så jeg lurer på om det virker litt for enkelt her?

Min bloggomtale: http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/traden-fengslende-gresk-drama-fra.html#more

Jeg sitter igjen med et stort spørsmål, kanskje flere spørsmål, etter å akkurat blitt ferdig med boka. Jeg liker ikke slike åpne slutter.
Bortsett fra det er velskrevet, i en særegen stil, nøkternt språk. Historien drives fremover fordi jeg vil ha svar på spørsmål om gutten, om far og mor, hva skjedde, hvor er de? Dette får vi svar på etterhvert, men hva angår Jim og Tommy selv til slutt, får vi altså ikke vite..
Dette var ikke en bok som tok meg med storm. Det har heller ikke Pettersons andre bøker gjort, men jeg likte nok "Ut å stjæle hester bedre".

Førnøyelig og lettlest feelgoodroman fra den svenske landsbygda. Tre eldre mennesker i sentrum. Artur og Selma og naboen eks-hippien Disa. Samt et lite mysterium som Artur prøver å løse... Leste denne på en kveld. Humret godt flere steder.

Mitt blogginnlegg.

Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja. Ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke helt passet akkurat nå. Noen ganger er det slik..og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig med selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.

Humorkrydder i mørketiden: Julebrevpikene

Det er ikke bare i Finnmark det er mørketid. Det er det også her, i Trøndelag, i november og desember, skjønt en finnmarking sikkert vil blåse av det. Men for meg er det mer enn mørkt nok her nå, og mørkere blir det. Da er det godt med noe som kan lokke mørke skoddeskyer bort og dra smil og latter frem. Lattervitaminer kan bidra til å gjøre førjulsmørket lettere å leve med. Nå kommer jeg på at jeg må ta frem Sanolux lyslampen min fra kottet også. Nuvel..

Julebrevpikene er Karin Bjørset Persons debutroman, som nå faktisk har blitt en bestselger. Det er trykket opp nytt opplag, ifølge forlagets hjemmeside. Jeg skjønner at denne boken selger. Den er hysterisk morsom. Men før jeg strør flere superlativer rundt meg, skal jeg oppsummere litt av handlingen:

Etter at Magnhild fyller 40 er hun lei av å være snill. Hun vil heller være førti og fryktelig. Hun har en lillesøster, Magdalena, som har giftet seg til en snobbete Oslo-tilværelse. Da Magnhild får årets julebrev fra sin lillesøster med sin perfekte mann og to perfekte barn som tyter over av selvskryt og snobberi, får Magnhild nok . Hun tar telefonen fatt, samler sine fire venninner i klubben Frustrerte fruer og deler sin frustrasjon med dem. Helene, en av damene, får den glupe ideen om å starte en julebrevaksjon for mer ærlige julebrev. Som sagt så gjort, og det hele ruller på seg med avisomtaler, og til og med opptreden i God Morgen Norge. Opp i alt så kommer Magdalene med familie på julebesøk til Magnhild og familien i Bjørvika i Lakselv. Det tegner til å bli tidenes værste julemareritt.

Så mye får dere vite, og resten anbefaler jeg at dere leser selv.

Sant å si, så er dette er veldig artig bok, med mange ting å kjenne seg igjen for den som er kvinne, mann til kvinne, venninne, har deltatt i dameforeninger av forskjellige slag, bor nordpå, eller sørpå. Boken gir også et bilde av det typiske nordnorske, med reinsdyr, nordlyset, den ville festingen, bannskapen/kraftuttrykkene, samene, slåsskampene etc etc. Humoren og de friske replikkene sitter tett, som perler på et julebord. En snor, mente jeg...

Og for meg som nettopp har vært i Karasjok og Lakselv en tur, samt i Alta i fjor, så er det også ekstra artig å se for seg disse stedene igjen via denne boken. Det var riktignok ikke vinter da jeg var der, så jeg slapp heldigvis 15 minus, men en turbulent vill flytur til Alta for å mellomlande før en ny turbotur før landing på Banak, har jeg opplevd. Ja.

Julebrevpikene anbefales herved, og jeg tipper den kan være en utmerket julegave til rette vedkommende. Til din venninne, mor , tante eller søster. Jeg tenker også at Julebrevpikene kan falle godt i smak hos den som likte Helene Uris Kjerringer eller Monica Peetz` Tirsdagdamene. Den er litt i samme gata.

Sist lørdag var jeg så heldig å treffe forfatteren på et bokmøte på Ark Bruns i Trondheim, hvor jeg fikk signert boken min. Jeg har skrevet om det her. Jeg hadde også gitt en smakebit av boken i et tidligere innlegg.

"Vi lever i en redigert virkelighet, Magnhild! Vi er omgitt av livredde fasadegnikkere. Hadde vi visst hvordan de begredelige livene deres egentlig er, ville vi..." Helene ser usikkert på meg.
" Syntes synd på dem? Likt dem bedre? Gjeninnført Marshallhjelpen?" foreslår jeg hjelpsomt.
" Ærlige julebrev, Magnhild! Jeg har en visjon! Vi skal starte en aksjon for ærlige julebrev!""

Takk til Silke forlag for leseeksemplaret og en uforglemmelig leseopplevelse.

Fra bloggen min:

Grøssende godt om kjærlighet og begjær: Ulvehunger av Anlaug Sanderød
Jeg er veldig glad for at jeg leste denne novellesamlingen av debutanten Anlaug Sanderød. Jeg hørte henne på speeddate på Oslo bokfestival, hvor hun var en av mange veldig interressante forfattere. Senere ble jeg mer oppmerksom på boken via bloggeren Bokvrimmels B, og bestemte meg for å lese den, selv om jeg vanligvis ikke leser noveller.

Ulvehunger består av fem noveller fordelt på 274 sider. Et gjennomgangstema er kjærlighet og begjær. Historiene har ingen happy ending slik vi er vant til å tenke om det, men det er mulig de har det på en spesiell måte likevel. I hvertfall noen av dem. Som hos Iselin Ihlebæk i den siste novellen, den eldre kvinnen som etter mannens død, endelig oppfyller en gammel drøm.

Vi møter enslige kvinner på jakt etter lykken via en mann, og kvinner i ulykkelige forhold. Et vanlig tema kan man si. Men de er ikke vanlige disse historiene. De bevesenes også med spøkelser, varulver og ånder på den andre siden. Ofte dukker de overraskende opp, snikende, eller brått. Noen av novellene er skikkelige skumle, stemningen er nifs, som i Kvinnene på holmen (en skikkelig spøkeleshistorie fra kysten) og Et hjem ved elvebredden (her spøker det ved Akerselva) . Men det er også mye humor her. Språket er kvikt og sprelsk.

Jeg har virkelig fått sansen for noveller etter å ha lest denne. Historiene er såpass korte men likevel så innholdsrike at de fint går å lese mellom andre bøker, som hvilepauser på en måte. Eller når man ønsker noe underholdende fordi man har litt mindre tid enn å den man trenger for å fordype seg i en lengre bok.

Et ekstra pluss gir jeg til omslagsdesignet, som er aldeles nydelig. (laget av Laila Mjøs)

Anlaug Sanderød er journalist i Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg ser virkelig frem til mer fra denne forfatteren.

Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/grssende-godt-om-kjrlighet-og-begjr.html#more

Jeg likte starten veldig godt, men måtte ha en pause da jeg kom halvveis ut i boka. Da ble den litt tung å starte på igjen. Jeg leste noen bøker innimellom, og så satte jeg i gang med resten av boka nå i helga. Den er mektig, massiv, og rommer så veldig mye av famliier, folk og historiske data. Ikke så lett å holde styr på alltid. Til tider et veldig frodig, vakkert språk. Humoristisk, tragikomisk, trist. Ja, den rommer som sagt veldig mye. Absolutt verdt å lese, men det gjør bare godt å la denne boka hvile litt innimellom.

Lettlest, og uhyre spennende mot slutten. Uhyggesteming. Merkelig slutt, som jeg ikke skjønte. Men del 1 og 2 var veldig bra.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/litt-smauhyggelig-liten-roman-fra-en.html#more

HANK av Håvard Rem. Gripende biografi om en rockers turbulente oppvekst og liv.

HANK kom i postkassa sist onsdag. Jeg begynte å lese litt under middagen og var solgt allerede etter få sider. Denne måtte jeg bare lese i alle mulige fristunder. Historien om Hans-Erik Dybvik Husby, alias Hank von Helvete, kjent som vokalisten i Turboneger, var gripende, sterk og ganske utrolig. Hank har levd som rusmisbruker i 24 av sine 40 år, og er nå helt fri fra avhengighet.

Jeg ønsket ikke å lese boken fordi jeg har vært fan av Turboneger eller Hank von Helvete. Jeg har ikke hørt mer av denne musikken, enn det jeg har fått med meg i TV, radio og her og der. Grunnen til min nyskjerrighet for biografien er Husbys historie som rusmisbruker og hvordan han kom seg ut av det. Hvorfor og hvordan ble han det? Hvordan kom han seg ut av det? Og hvordan virket scientologien og behandlingsapparatet i dette bildet.

Biografien ga meg forsåvidt svar på dette. Den skjellsettende opplevelsen i Hans- Eris liv var da moren hans døde i brystkreft da han var seks år gammel. Hans far prøvde så godt han kunne å holde sammen den lille familien med Kaare, 9 år, Hans-Erik, 6 år og seg selv, og han gjorde vel så godt han kunne, der han også jobbet som lærer i Rognan. Det ble en del år med mye flytting på familien. Far traff damer som ble stemødre og det medførte flyttinger og en del ustabilitet. Lille Hans- Erik var en svært følsom gutt, og da faren var på vei ut av sorgen, kom den uforløste sorgen frem i gutten. Men ingen så det.

På Rognan bodde det en eldre gutt, som var stemors lillebror. Jarl Jonny. Han forsynte ungene med piller og dop. Hans- Erik merket tidlig at dette bedøvet den psykiske smerten han gikk med, sorgen, tristheten. I puberteten ble det flytting sørover der faren opprinnelig var fra. Et helt nytt miljø for unge Hans- Erik. Han fant seg ikke tilrette i Tvedestrand. Som 16-åring flyttet han til Oslo for å gå på Steinerskole og bo sammen med sin eldre bror. Han droppet ut, fant seg likesinnende kreative kompiser, ble med i Blitzmiljøet, og rusmiljøet. Alt ble puttet inn av dop; speed, heroin, partydop, LSD, piller, crack osv. Dette livet tok fra ham de beste kompisene han vanket med i Oslo. Av femkløveret som hang i lag i Oslo, er fire døde av overdoser. Hans-Erik tok overdose ni ganger, noen av dem var villet, men han overlevde hver gang.

Dette er også en oppveksthistorie fra 80-tallet. Hvordan rusmiljøene endret seg fra det mer romantiske syttitallet til det kyniske åttitallet.

" For de unge på syttitallet var det en kul drøm å melde seg ut av samfunnet. På åttitallet var drømmen blitt et mareritt." (s.167)

Historien forteller mye om familen, oppveksten, men også om karrieren som vokalist i Turboneger, bølgedalene, suksessen, konfliktene internt, damene, kollapsen. Han gikk på Metadon, så trappet han ned på Subutex. Legeassistert rusbehandling. LAR.

Inntil han traff Gro, eks-modellen, for seks år siden. Gro ble gravid, hun var også på kjøret. Barnevernet sto på døra etter fødselen. Hun ble tvangsinnlagt for rusmisbruk under svangerskapet. Det gikk opp for dem begge at skulle de greie dette måtte de bli totalt rusfrie. Hans-Erik ville bli HELT rusfri, noe som innbefattet fri fra Metadon og Subutex. Han hadde hørt om Narconon, scientologkirkens behandlingsprogram. Hans venn Trygve Haug, eks-bryteren, hadde også dukket opp og ville dra han ut av rushelvetet. Trygve var blitt scientolog, og hjalp han videre. Gro, Trygve og Hans-Erik dro til Skåne, og Hans-Erik ble lagt inn og jobbet seg ut av avhengigheten.

Slutten av boken tar også for seg noe om scientologi, organisasjonen, som er interessant å lese om. De er ikke akkurat kjent for å åpne dørene sine, men har gjort det for biografen Håvard Rem. Noe deler han med oss her, slik at vi forstår mer av hva Hans-Erik har vært gjennom, hvordan det har fungert og hvordan organisasjonen i Norge og Skandinavia er bygd opp. Interessant er det også å lese om hvordan Hans-Erik ble kraftig kritisert av Olav Ballo for å delta i IDOL, fordi han var scientolog. Ballo er som kjent far til Kaja som tok sitt eget liv etter et møte med scientologenes personlighetstest. Hans-Erik og biografen reflekterer over dette, og mener at det for enkelt å hevde at hun gjorde dette pga personlighetstesten, men at hun slet mye før og at summen av hendelser førte henne dit.

Alt i alt er dette både en sterk biografi, en lettlest sådan, en meget gripende sådan. Å lese om den lille gutten som så sårt savner sin mor, som sørger, og som forvirret og fortvilt havner alt for ung inn i rusmisbruk som med et hengende hår unngår å føre han lukt i fortapelsen. Man kan undre seg over hva som gjorde at han ikke døde som sine venner. Hva han hadde i seg som gjorde at han klarte seg bra til slutt, var det viljen til å leve, kjærlighet, omsorg for andre, og en familie som alltid var der, selv om faren dessverre selv var følelsemessig fraværende i tidlige perioder av guttens liv? Men han er tilgitt, ifølge Hans-Erik. Han gjorde så godt han kunne. De er forsonet.

Hans- Erik kommer i boken med sterke meldinger til legemiddelindustrien og til ruspolitikken og dens utøvere. Han mener at det er alt for lett å få tak i voksnes sterke avhengighetsskapende narkotiske tabletter. For ham var det her det hele begynte. En narkoman er ikke alltid han eller hun som står på gata, sier han.

Om sorg sier han mye tankevekkende og fint:

"Sorgen til den som må forlate er så stor og tung at andre må bære den videre etter dødsfallet. Sorgen til den som må forlate utgjør en stor del av sorgen til de som blir forlatt."

Dette er en bok som vil sitte i meg lenge. Og jeg skal absolutt gå å leie filmen om Cornelius Vreesvijk, hvor Husby spiller hovedrollen.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/ikke-bare-bare-vre-selvstendig.html#more

Bok: Hjulskift av Vigdis Hjort. Lyd. Mest hørt i bilen til og fra jobb, trening og møter.

Dette var en veldig lett bok å lytte til i bil. Den fenget fra første stund.

Boken handler om Louise Berg som er veldig lei av det meste. Hun er lei av jobben sin som litteraturproffessor , lei av å være mor, av å kildesortere, av alt, og er ganske likegyldig, noe hun også er lei av. Hun får et forskerstipend, men kjenner ingen glede. Hun blir motvillig med en venninne på Notodden bluesfestival og treffer bilselger Truls der.
De innleder et forhold. Hun bor i Oslo, han i Skien. De kommer fra veldig forskjellige miljø, forskjellige kulturer, snakker forskjellig språk og har forskjellige interesser. Han er yngre enn henne. Hjort utforsker forskjellene, hvordan fungerer dette?

Boken er skrevet med snert og en del humor, og er frisk og tankevekkende på mange måter, samt at det går an å kjenne seg igjen i mye. Vigdis Hjort er en dyktig og modig forfatter som tør å utfordre med livets temaer i stort og smått.

Jeg likte denne boken.

En liten perle av en bok. Les mer i blogginnlegget mitt her:
http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/fin-fin-liten-bok-om-vre-kvinne-over.html#more

En utrolig sterk bok. Trist, selv om humoren også var sterkt tilstede. Ærlig, brutalt, jordnært, som det nordnorske er. Følte jeg også leste om mine forfedre som er fra området der i nord, Lødingen, Tysfjorden, Kvæfjord.
Den berørte meg tidvis så sterkt at jeg følte på en sterk tristhet, var på nippen til å gråte flere ganger.
Gir den 5, men den bikker mellom fem og seks.

Skriver blogginnlegg senere.

Dette var en utrolig sterk bok. Grusomt å lese om voldtekt av unge jenter og ettervirkningene. Godt beskrevet. Også drittsekken som man får lyst til å bure inne fortere enn svint. Troverdig, med høy spenningsfaktor, særlig på slutten av boka.Veksler mellom å gi ternningkast fem og seks.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/rasterk-roman-om-unge-jenter-som-skeier.html#more

Cassandras finger av Gert Nygårdshaug: Den mest fornøyelige av bøkene om Fredric Drum , så langt
Cassandras finger er den femte i rekken av bøkene om Fredric Drum. Denne hørte jeg mest i bil. Slutten leste jeg på papir, samtidig som jeg bladde litt tilbake, for å sjekke ting jeg ikke helt fikk med meg gjennom å høre på lydboka. Jeg lurer på om jeg yter bøkene rettferdighet ved å høre på lydbok, siden jeg faller ut en del, og mister konsentrasjonen. Heldigvis har jeg de fleste liggende i pocket.

Cassandras finger var en morsom bok, med mange artige figurer. Her dukker gamle Mayafigurerog Moderjordfigurer opp, en punkegjeng, magikere, illusjonister, alvekonger, nordlandske kokker, medium, onde og gode og noen midt i mellom. Selveste Randi, den verdensberømte illusjonisten, blir omtalt og påstått at han er styrt av Pentagon med å love ut en dusør på 100 000 dollar for den som kan overbevise ham om at det finnes overnaturlige evner. At Randi lover ut dusøren er fakta, men styrt av Pentagon? Hm, artig er det i hvert fall. Nygårdshaugs frodige fantasi boltrer seg virkelig i denne boka.

De rare personene blir rart lest og bare det i seg selv er en fornøyelse i Helge Winter Larsens opplesing av boka.

Vi er i Oslo i denne romanen. På slutten får jeg en forståelse for hvordan det er mulig at Fredric Drum overlever alt. Også det å bli dytta ut i et syrebad..

Skarphedin Olsen som jeg tidligere ikke har skjønt hvem er, egentlig, annet enn at han er etterforsker, skjønner jeg nå mer av, siden han kommer på banen på en annen måte. Derfor ser jeg også frem til å gyve løs på bok nr 6; Kiste nummer fem.

Alexandra Beverfjord, vår nye krimkronprinsesse? Kronprinsen tok nesten pusten fra meg.
Alexandra Beverfjord har levert en rykende åndeløs journalistkrim som sin andrebok. Jeg har enda ikke lest hennes første; "Kretsen", men det skal jeg nok gjøre en dag. "Kronprinsen" hennes andrebok som nylig kom ut, frister hvertfall meg til å lese mer.

I går fikk jeg boken i elektronisk form, nå er den utlest. Jeg har lenge ønsket å lese bøkene til Beverfjord, journalisten, nå Dagbladredaktør, fra Trondheim. Jeg hørte henne også i et krimmøte under Oslo bokfestival. Når boken kom i hus, greide jeg ikke å la den vente i lesebunken. Det er høst, og tid for krim, pledd og te.

Litt om handlingen:
En dame som kaller seg Sara Bakke og klarsynt, ringer inn tipstelefonen til Nyhetsavisen. Journalist Joakim Lund Jarner tar imot oppdraget knyttet til henvendelsen. To lik , en kvinne og en mann er sett døde, hengt i et tre i Sofienbergparken. Han og kollega Agnes Lea jobber sammen i saken. Joakim sliter også med sorg og minner over sin yngre søster Iben som ble funnet hengt i et tre for en del år tilbake. Det var selvmord, sa de. Han er ikke så sikker på det. Etterhvert viser det seg at det er en kobling mellom Ibens dødsfall og de to ferske dødsfallene i Sofienbergparken.

Det er også en del andre koblinger som snøres opp under denne etterforskningen. En næringsminister blir utsatt for et mystisk innbrudd. Den klarsynte Sara Bakke kaller sammen til spiritistisk sirkel hvor de får beskjed av Oijabrettet om at en av dem er utsatt for fare. Etter en tid savner hun venninnen og ringer deretter til Joakim, som ikke har tid eller lyst til å ta henne alvorlig. Avisen hans er under press fra rike økonomi-svindlere, han selv reiser bort for å finne svar om Iben, mens en hacker hjelper ham og Agnes med å finne ut av ting. Det rulles opp koblinger til nynazister og høyreekstreme miljøer som drives av rasehat. Man kan ikke stole på noen, hverken mediafolk eller politiet.

Dette er en meget handlingsmettet roman, som jeg hadde store problemer med å legge/sette fra meg. Men sove må man jo, så jeg tok fatt på de siste sidene i kveld. Beverfjord skriver lett, kortfattet, og evner å bygge opp spenningskurven fra første side. Kapitlene er korte og skifter mellom forskjellige scener, noe som gjør at man raskt drives videre. Jeg som trodde jeg hadde problemer med å lese bøker elektronisk, oppdaget at det hadde jeg i alle fall ikke når det gjaldt denne boka.

Temaet som tas opp er også høyaktuelt. De mørke høyreekstreme kreftene finnes, det har vi så sørgelig fått bevist i det siste. At det finnes mennesker som vil handle ut fra sin overbevisning med å drepe. Beverfjord sier i intervjuer at hun måtte skrive om en del da 22.juli-attentatene skjedde. Det ble for likt. For nært.

Som journalist vet Beverfjord hvordan pressen fungerer, så dette er mer enn troverdig nok. At karakterene ikke beskrives med psykologisk dybde, får jeg heller bære over med. Alle kan ikke skrive som Karin Fossum heller. Jeg fikk også noen assosiasjoner til Stieg Larssons Millenium-trilogi underveis i lesingen. Avismiljø, en kvinnelig hacker, bestialske mord, litt sex her og der, møkkete businessfolk med mer..

Alt i alt er Kronprinsen en meget spennende krim, som ble kjapt lest. Jeg gleder meg til å følge Alexandra Beverfjords forfatterskap videre.

Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/10/alexandra-beverfjord-var-nye.html#more

Fifty Shades of Grey - Fanget og Fengslende på tross av lettbeint språk

Hvem har vel ikke fått med seg "tidenes hurtigste mestselgende bokfenomen" - Fifty Shades of Grey? Mens diskusjonene om hvem som skal spille milliardæren Christian Grey i filmversjonen, har jeg lest meg gjennom de 557 sidene av bind 1 i trilogien.

Hva skal man skrive om en slik bok som er så omdebattert? Hva synes jeg egentlig og hva mener jeg? Anmeldere og bloggere , samt en del folk på bokelskere.no mener språket er platt og plottet forutsigbart. Andre mener den er utrolig spennende og vanskelig å legge fra seg. Når en bok selger så vanvittig mye og får slik omtale, måtte jeg bare lese boka for å prøve å finne ut hva hypen dreier seg om. At bøkene også har fått en enorm markedsføring, hjelper nok også godt på salget.

Kort om handlingen :
Litteraturstudent Anastasia Steele blir på kort varsel beordret av sin syke venninne Kate til å ta et intervju til studentavisa med den berømte unge milliardæren Christian Grey. Anastasia blir slått ut av hans blendende skjønnhet og sjarm, men gjennomfører intervjuet. Det slår noen gnister under intervjuet, og til sin overraskelse dukker Mr.Grey opp i butikken der hun jobber ekstra noen dager senere. Så blir det en date og flere følger..
Christian er ikke noen vanlig kjæresteemne, viser det seg raskt. Han ønsker ikke noe vanlig forhold heller. Han ønsker at Anastasia skal inngå en kontrakt med ham om SM-sex.

Anastasia synes Christian på mange måter er skremmende. Han er uforutsigbar, samt at hun vil ha mer av ham enn det han er villig til å gi. Han varsler henne tidlig i fasen at han ikke vil være noen bra mann for henne. På tross av varselslampene blir Anastasia hodestups forelsket i Christian og blir med på mer enn hun noensinne har drømt om at hun kunne. Også Christian, med sin mørke fortid og sider, overtrer noen grenser..

Boka er blitt kalt husmorporno og en sensasjon. I USA er den nok særdeles grensesprengende, ifølge det jeg har lest. Her hjemme er den kanskje ikke det. Mye er skrevet om SM-forhold, feks underholdningserien Emilies tid, som er skrevet av flere forfattere, som blant annet Anne B Ragde, May- Grete Lerum og Trude Brenne Larsen. Uforsking av sex i litteraturen er heller ikke noe nytt. Marques de Sade, Historien om O. Anne B Ragdes Bunnforhold for å nevne noe. Så hva er det med denne serien som selger?

Har det noe med tidsånden å gjøre, at det er mer stuerent å lese slikt? Det er ganske spesielt må jeg innrømme, at "husmorpornoen" lå på disken ved kassa på Narvesen når den kom ut. Når har bøker gjort det før? Det er nok lagt ned mye i markdesføringstrategien. Og at bøkene får dårlige eller middels anmeldelser er vel heller ikke nødvendigvis en ulempe, siden det da blir mer diskusjoner? Folk leser nå det de vil og blir nyskjerrige på, okkesom. Når det gjelder Fifty shades, kjenner jeg folk som ikke leser noe særlig bøker, som har kjøpt disse. Så noe pirrer de i folk.. Mulig det er de samme som leser Se og Hør?

Angående min mening om boka, så kommer den her. Jeg tenkte ganske tidlig at her må jeg lese boka ut fra denne type litteratur sine premisser. Anastasia er 21 år, og det er mye WoW! Faan! Bite seg i leppene, Han er bare Så vakker, osv i teksten.. Det er med andre ord en ganske muntlig tekst. Jeg tenkte at er må jeg lese ut fra en 21 år gammel forelsket jente sine tanker. Da funker det. Jeg greier faktisk å huske hvordan jeg selv var da jeg var i den alderen og hodestups forelsket. Og er samtidig glad for at jeg har modnet noe siden den gang.
Man får jo litt medynk med jenta. Men også med Christian. Selv om han er en kjølig arrogant fyr, har han helt klart sine sårbare sider, som vi får se mer av et stykke ut i boka.

Det er en del sider med sex, men de dukker ikke opp før etter ca 120 sider. Og etterhvert synes ikke jeg det blir det som blir mest interessant med boka. Det kan bli kjedelig med disse detaljerte beskrivelsene som ikke overlater noe til fantasien. I starten synes jeg også det ble ubehagelig å lese om kontrakten og hva han vil at hun skal finne seg i, og jeg lurer virkelig på hvorfor folk finner seg i slik fornedrelse og underkasting. Jeg kan forstå at det er mulig hvis man ser det som et slags rollespill, men at noen vil gå inn i denne rollefordelingen i månedsvis, i form av en slik kontrakt som omhandler mange sider av dagliglivet, samt å godta fysisk avstraffelse,er for meg vanskelig å forstå. Om det er vanlig, vet jeg ikke, da SM ikke akkurat er min kopp kaffe. SM-foreningen i Trondheim var nettopp i Adresseavisa for å verve medlemmer og de mente at boka ikke viser det rette bildet av SM. Hva vet jeg, og er vel ikke så opptatt av akkurat det heller.

Jeg er derimot opptatt av relasjoner, forhold, kjærlighet. Jeg synes boka som sådan er interessant nok, som en drivende fortelling av to unge menneskers kjærlighetsforhold, hvor den ene er et såret barn med mørke sider og spesielle lidenskaper og tilbøyeligheter. Menneskers avvik er interessant å lese om, og hvordan dette leves ut, og hvorfor det er slik.

Boka kunne med fordel vært strammet en del inn, selv om den var lettlest med sine 557 sider. Jeg må innrømme at jeg skummet fort over den del partier som jeg synes var litt kjedelige. Men siden slutten var så åpen, kan det hende jeg leser nr 2 også. Den er allerede i handelen. Jeg blir jo nyskjerrig på hvordan det går med Anastasia og Christian, og om han får bukt med sine mørke sider.

Forfatter E L James begynte å skrive denne boka som fanficton av Twilights på internett. Historien ble snappet opp av et forlag, og vips var salgssukseen i gang.

Takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

http://artemisiasverden.blogspot.no

Sigmund Falch lager bildebøker. Ikke vanlige bildebøker, men bøker med gamle bilder som han har lett fram i forskjellige arkiver, og satt morsom tekst til. Herlige gamle svart-hvitt bilder fra en svunnen tid i bygde-Norge.

Jeg har ikke hørt om bøkene til Falch før, med ble oppmerksom på dem gjennom nyhetsbrev fra Schibsted, og tenkte at denne måtte jeg sjekke ut. Den kom i posten i dag, og jeg hadde en fornøyelig time etter middagen med kaffe og bok. Dette var gøy! Dette er herlige bilder med morsomme tekster, som jeg både gapskrattet og humret til. En slik bok jeg vil ta frem og bla i gang etter gang, en bok jeg vil se nye ting i, nye sammenhenger, le på nytt. Lattermedisin. Noe å ta frem når jeg trenger å le.

Dette må være en fin gave til en som er glad i humor, gamle bilder og morsomme tekster, tenker jeg.
Jeg må også ta den med på jobben og vise mine kolleger, så får vi litt ekstra latter ved lunsjen. Det bruker å være populært.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/09/perfekt-gaveide-ingen-fridde-i-jlster.html#more