Boken handler om Tony Barnes - som ungdom og som pensjonist. Første del av boken er en veldig kjapt unnagjort oppvekstroman. Tre gutter blir til fire og den fjerde forstyrrer balansen mellom dem. Sidene er spekket med kvasifilosofi og visdomsord som jeg i begynnelsen synes fungerer greit, men som utover i boka bare blir i veien og et for meg mislykket forsøk på å være tankevekkende. Denne delen av boka fungerer til tider bra og kunne med fordel vært gjort lengre og mer utfyllende.

I andre del av boka er hovedpersonen gammel og ser tilbake på det livet han har levd. Han mottar en merkelig arv, forsøker å få svar på noen av spørsmålene han fortsatt har rundt hendelser i ungdommen, og lurer på hva som kunne skjedd hvis om at dersom. Denne delen synes jeg ikke fungerer like godt, særlig fordi slutten viser seg å være som den er.

Boka traff meg absolutt ikke, det ble for mye dårlig filosofi og for lite handling.

Resten av omtalen finnes i bokbloggen min.

Knausens beskuing av eget navlelo er dørgende kjedelig og intetsigende. Passer for de som synes reality-tv er stor kunst og de som synes personlige trivialteter er viktigere enn alt annet her i verden.

Slutten på en bok er ikke viktig for meg.

Greit nok. Men det er den for mange av oss andre. Jeg støtter Bjørg i at du, og også andre, bør legge inn et spoilervarsel når du/dere røper hele eller deler av slutten på en bok.

Herlig murstein-roman som ikke er en eneste side for lang!

Donna Tartt (f. 1963) debuterte som romanforfatter med "Den hemmelige historien" i 1992. Frem til den siste romanutgivelsen (av "Stillitsen" i 2013) - altså i løpet av en periode på 21 år, har hun kun utkommet med én roman ("Den lille vennen" i 2002). På Wikipedia kan man dessuten lese at hun har skrevet noen noveller eller korte historier samt noen dokumentarer (bl.a. om basketball).

Jeg oppdaget "Den hemmelige historien" nokså sent - først i 2010, og har også omtalt boka på bloggen min. Det var en intens leseopplevelse, for å si det mildt! Tartts andre bok har jeg så langt valgt bort, fordi så mange har omtalt den som en skuffelse. Tartt er jo ikke akkurat kjent for tynne bøker, og i "Stillitsen" overgår hun seg selv fullstendig med sine 840 sider. I min andedam må det nesten en pris ala Pulitzerprisen til for at jeg skal orke å gå løs på en slik mastodont. Jeg liker å vite at tiden jeg bruker på boka ikke kommer til å oppleves bortkastet, for å si det sånn.

"Stillitsen" ble med på min nylig avsluttede ferie, og etter en nokså forsiktig start ble jeg fullstendig oppslukt av boka. Siste halvdel ble slukt på rekordtid.

"Alt ville vært bedre hvis hun hadde levd. Nå hadde det seg slik at hun døde da jeg var gutt; og selv om alt som har hendt meg siden helt og holdent er min egen skyld, mistet jeg likevel, da hun døde, et holdepunkt som kunne ført meg til et lykkeligere sted, til et mer folksomt eller mer tiltalende liv.

Hennes død var veiskillet: Før og Etter. Og selv om det er trist å innrømme det så mange år etter, har jeg likevel ikke møtt noen som fikk meg til å føle med elsket slik hun gjorde. Alt ble levende sammen med henne; hun kastet et fortryllet, teatralsk lys rundt seg, så det å se ting gjennom hennes øyne var å se det med klarere farger enn vanlig ..." (side 11-12)

I bokas innledende fase befinner Theodor Decker - til vanlig bare kalt Theo - seg i Amsterdam, og det er fjorten år siden han og moren befant seg på Metropolitan Museum i New York, som ble utsatt for et terrorangrep. Han gjenopplever de skjebnesvangre minuttene etter at bomben gikk av. De fleste som befant seg på museumet døde - også moren til Theo. Kun Theo og noen få til overlevde. Før Theo forlot den sammenraste bygningen, førte tilfeldigheter til at han hadde med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius (f. 1622 d. 1654 - ansett som en av Rembrandts mest talenfulle elever). "Tilfeldigvis" også morens yndlingsmaleri, bare for å ha nevnt det.

Theos far forlot ham og moren da han var liten gutt, og siden gjorde moren alt for å sikre sin sønns fremtid. I praksis var han å anse som foreldreløs etter morens død. Familien Barbour (dvs. foreldrene til kameraten Andy) forbarmer seg over ham og tar ham til seg. En overklassefamilie med klare dysfunksjonelle trekk, skal det vise seg. En ring fra en døende mann i museumet fører ham dessuten i kontakt med Hobie, en mann som reparerer gamle møbler og antikviteter. Hobie er også den som skal føre ham i kontakt med en jente som var på museumet rett før det smalt, og som han ikke klarer å glemme; Pippa.

Den fredelige perioden blir imidlertid avbrutt da Theos forfyllede far plutselig dukker opp fra intet. Faren bedyrer at han er tørrlagt, og selv om Theo skjønner at faren lyver og kun er ute etter å tømme boet etter moren for verdier, kan han intet gjøre. Faren er tross alt faren, og han er prisgitt ham og det kvinnemennesket han tilfeldigvis deler hus med for tiden. Dermed rives røttene opp fra hans New York-tilværelse, og det bærer av sted til Las Vegas.

Livet i Las Vegas skal etter hvert bli preget av vennskapet med ukraineren Boris og mye rus-problematikk. Når ensomheten blir for stor å bære, trøster Theo seg med det gamle maleriet av Stillitsen, som han gjemmer godt for at faren ikke skal få kloa i det. I mellomtiden blir han vitne til hvordan omverdenen er stadig mer opptatt av en del forsvunne bilder - bl.a. Fabritius´gamle mesterverk som forsvant etter terroranslaget mot museumet i New York. Strenge fengselstraffer venter dem som er involvert i kunsttyverier. Dette gjør det nærmest umulig å få levert bildet tilbake, slik hans opprinnelige plan en gang var.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i boka - ikke annet enn at maleriet på et vis er det som skal komme til å holde Theo oppe i årene som kommer. Skjebnen tar imidlertid en uventet vri, og dette kombinert med en hel del andre forhold som kanskje skyldes at Theo er mer sin fars sønn enn han liker å tenke på, gjør at forviklingene etter hvert står i kø og til slutt fører ham til Amsterdam, der handlingen i boka begynte ... Det handler om ensomhet, drømmen om å bli vellykket og rik, om hva som er viktig når alt kommer til alt - og ikke minst om en enorm kjærlighet til kunsten. Det er kjærligheten til kunsten - for ikke å si minnene om moren - som gjør at Theo tross alt ikke forgår fullstendig, når alle problemene tårner seg opp og det ikke er noen voksenpersoner i nærheten som kan korrigere ham.

Carel Fabritius døde selv under dramatiske omstendigheter da et kruttlager i Delft eksploderte i 1654. Dette er også årsaken til at kun 14 av hans malerier har overlevd tidens tann. Det er nærliggende å trekke paralleller mellom den dramatiske hendelsen som førte til kunstnerens død, og på et vis redningen (eller kanskje riktigere: tyveriet) av hans mest kjente maleri "Stillitsen".

I et intervju i Dagbladet tidligere i år uttalte forfatteren følgende da hun ble konfrontert med at hun bruker anslagsvis ti år per roman:

"- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse."

Og nettopp dette opplevde jeg da jeg leste denne mursteinen av en bok, som enkelte har kritisert for å være for tykk. Det er noe lettfattelig over teksten, som gjør at boka ikke er tung å lese, men den blir likevel aldri lettvint slik mange bestselgere dessverre nesten alltid blir. Det er ikke så ofte jeg leser bøker på over 800 sider, og når jeg først gjør det, må det være bra for å holde min interesse oppe. Kanskje kunne det vært skåret ned litt her og der, slik at boka hadde blitt mer tilgjengelig for flere? Jeg vet ikke, jeg ... Jeg tror at det ville ha vært en fare for at noe vesentlig hadde blitt borte dersom så hadde skjedd. For alle sidene med tekst førte til at jeg nesten smeltet sammen med Theos univers, og kunne bli der - lenge! Det er deilig å lese en bok som virkelig fenger, og som varer en god stund! En bok der hver setning er gjennomtenkt, der det ikke finnes klisjeer - i alle fall ikke annet enn nødvendige sådanne når temaet er kjærlighet og savn - og hvor også oversetteren har gjort en solid jobb!

Når VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn uttaler at de 400 første sidene var fantastiske, men at de siste 400 sidene skuffer fordi romanen ender "som en pratsom, ordinær thriller" (uten at det gjøres noe som helst forsøk på å begrunne hvorfor han mener dette), kunne jeg ikke vært mer uenig! Ham om det, men dette tror jeg faktisk har liten relevans blant det store flertallet av lesere av denne boka. Les heller Clementines velbegrunnede kritikk av romanen i hennes blogginnlegg "Hvis jeg var Donna Tartts redaktør", dersom du har lyst til å lese et godt og kritisk innlegg om boka!

Boka har nerve så det holder, og gir innblikk i så mange ulike temaer at man kan si at den rommer mange lag. Om hvordan det er å være barn og være prisgitt voksnes umoralske og uetiske valg, om å leve med en alkoholisert og spillegal forelder, om hvordan det faktisk er å befinne seg inne i en bombet bygning de første minuttene etter smellet, om savnet av noen som elsker en betingelsesløst, om kjærligheten til kunsten og ikke minst hvordan vi vil bedras nettopp av og i kunsten, om skjebnesvangre vennskap som former en for all fremtid, om overklassefamilier som er alt annet enn vellykkede, om svindel i kunst- og antikvitetsbransjen, om hvordan små tilfeldigheter får avgjørende betydning for hvilken retning livene våre tar - og dessuten om den verdigheten jeg er overbevist om at alle mennesker - nåja, i alle fall de fleste - har inne i seg når det kommer til stykket. For ikke å snakke om alt vi gjør i beste hensikt, som likevel ender katastrofalt, mens det vi gjør med onde hensikter ofte kan gi positive utslag, som om målet helliger alle midler. Og hvilke valg gjør vi når vi tror oss frie, men egentlig er bundet, slik fuglen stillitsen er på Fabritius´ berømte maleri? Personen Theo fremstår som en troverdig figur - på godt og vondt - og bare dét er en bragd når historien som danner rammen for romanen fort kunne blitt en tretten-på-dusinet-vare. Dessuten ble jeg stadig overrasket underveis av alle de uventede vendingene historien tok.

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere Kaja Schjerven fra et intervju i Dagsavisen tidligere i år:

"Donna Tartt blander klassisk dannelse med spenningsromanen. Hun har en analytisk kraft i hvordan hun skriver fortellingene sine, og en veldig presisjon i språket ..."

Alt i alt en meget lesverdig roman, som tok meg med storm! Den når likevel ikke helt opp til debutromanen "Den hemmelige historien", men det er så lite, så lite som mangler. Etter min oppfatning er boka akkurat passe lang! Nettopp dét kjennes på følelsen av tomhet når den siste siden er vendt ...

Elsket denne boka og den neste. Kjenner det nesten er litt vanskelig å skulle vente på den siste og forhåpentligvis få vite svarene på alle mysteriene. For leser man bøkene litt nøye, er det mange mysterier og mange hint. Jeg har i ventetiden lest en del sider på nettet av folk som finleser bøkene og diskuterer etterpå. Det er mye som er lett å overse :) (enda mer enn i A Song of Ice and Fire, tror jeg) Bøkene fikk en ekstra dimensjon for meg etter dette :) Rothfuss har en fantastisk fortellerstil og legger tydeligvis mye arbeid i formuleringene sine. Se feks: http://www.tor.com/features/series/patrick-rothfuss-reread

Orsak, men om du ikkje har høyrd ei einaste låt frå Mötley Crüe, korleis kan du då seie at dei ikkje er musikarar? Vil påstå at musikken deira er mykje betre enn Åge Aleksandersen sin ("fire pils og ei pizza" er ei handleliste, ikkje ein song), t.d., sjølv om det kanskje er tilfellet at boka hans er betre skrive.

Grunnen til at boka er mykje omtald, er jo nettopp pga. det ville rock'n roll-livet som skildras, ikkje pga. musikken dei produserte, så eigentleg er jo også musikken deira ikkje så viktig når det kjem til boka om liva deira. Eg likar t.d. ikkje Justin Bieber sin musikk, men eg kan tenke meg at biografien han kjem til å skrive om tjue år blir interessant likevel.

Eg fekk mi første MC-CD av onkelen min då eg var 13, og dei blei liksom soundtracket til tenåra mine. Eg hugsar at eg storkoste meg med boka "The Dirt" då eg var 17, ikkje fordi eg synst det er kult med rus og kriminalitet, men fordi Mötley Crüe så til de grader levde rockelivet og fordi det rett og slett er litt av ein historie! :) Igjen, om du meiner dei ikkje produserer god musikk, så er vel det greit. Eg kan ikkje så mykje om musikk, men eg likar dei i alle fall veldig godt.

Jeg har nettopp lest Pessls første bok "Utvalgte emner i katastrofefysikk" og likte den godt og selv om jeg syntes at den var litt treg i begynnelsen så var den allikevel fengende. Og ikke minst: annerledes. Pessls viderefører denne særegenheten i "Night film" og leverer en spennende, medrivende bok!

Historien dreier seg seg om journalisten Scott Mc Grath som tidligere har prøvd å undersøke filmregissøren Stanislav Cordova, som er en mystikk omspunnen skikkelse som ikke viser sitt ansikt i offentligheten og ikke ble sett igjen eller ga et intervju siden 70-tallet. Etter at Cordova -hvis filmer er beryktet for å være ekstrem realistisk fryktinngytende selv for horrorsjangeren- stoppet ham, måtte McGrath avfinne seg med å forbli i mørket hvem Cordova egentlig er. Men når Cordovas unge datter plustelig blir funnet død - antakeligvis selvmord- blir McGrath igjen bitt av nysgjerrighetsbasillen og tar opp sine Cordova undersøkelser. Å si at dette ikke går helt plettfri er en understatement.
Det som utmerker seg her er Pessls grep om å suge leseren inn i hovedkarakterens univers: Mens hun i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ga bokens struktur en akademisk vri (siden hovedkarakteren i boken ikke kun er datteren til en akademiker men selv tenker veldig akademisk), velger hun å underbygge historien på en måte som overenstemmer med journalisten McGraths interesse og tenkemåte: med avis- og internettartikler så vel som notater som McGrath leser eller selv har skrevet.
Jeg som leser følte at jeg dermed ble del av det McGraths bevitner og veldig engasjert i historiens forløp. Sistnevnte er høy i tempo, fenngende, forferdelig spennende og av og til (iallfall for meg) fryktinngytende. Som allerede i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" setter Pessl også i "Night film" spørsmålstegn ved om vi uten videre kan stole på hovedkarakterens obervasjoner og inntrykk og hvorfor vi uten videre tar deres utsagn og interpretasjoner av begivenhetene for god fisk.

"Night film" er en ny favoritt for meg og jeg kan på det varmeste anbefale boka selv til de bokelskere som kanskje ikke ble helt overbevist om Pessls første bok (fordi den var litt treg eller vanskelig å varme opp til). "Night film" er høyere i tempo, fengende og virkelig verdt å lese

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014).

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø.

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til.

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13)

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet."

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjøres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme.

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Og så håper jeg at jeg ikke skremmer bort potensielle lesere som elsker denne genren ...

Hei, den kommer etter sommeren. Dessverre er den blitt forsinket bl.a. fordi jeg var sykmeldt en periode, men jeg håper alle ivrige lesere orker å vente litt til! :)
Hilsen Morten,
oversetteren

Leste nettopp denne bloggposten av Øyvind Holen LENKE TIL BLOGGINNLEGG her og jeg lurte på om det var noen han hadde gått glipp av, eller om det er alle norske zombiehistoriene som er utgitt?

Synd at han er død. Jeg husker tv-serien Blindpassasjer fra 1979, den første norsk scifi serien i det hele tatt. hAR OGSÅ BOKA, OG DE FIRE BØKENE I SERIEN OM sTJERNESKIPET aLEXANDRIA. Husker at jeg hørte opplesning av Azur- kapteinenes planet på radio for snart 40 år siden...

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Boka Eat and Run er Scott Jureks egen fortelling om hvordan han ble en av verdens beste ultraløpere. Vi får blant annet et innblikk i hvordan han forberedte seg til noen av de desidert tøffeste ultramaraton i verden, som f.eks. Spartathlon, Hardrock 100 og Western States 100. Sistnevnte vant han syv år på rad. Sentralt i boka er også Scott Jurek sitt forhold til kosthold. Det kommer tydelig fram i boka at han mener at et sunt kosthold er helt avgjørende for å kunne yte optimalt i konkurranser. Scott Jurek forteller om hvordan han gikk fra å spise kjøtt flere ganger i uka til å bli veganer. Etter hvert av kapitlene er det vedlagt en vegansk oppskrift. Man får også noen gode tips underveis til hvordan man blir en god løper.

Det er noen detaljer ved boka som gjør at jeg likte den ekstra godt. Boka har f.eks. et stort register, noe jeg syntes var genialt. Da jeg skulle finne tilbake til noe interessant jeg hadde lest om Yiannis Kuoros i boken, trengte jeg bare å slå opp i registeret på navnet for å finne denne informasjonen. Et annet positivt aspekt ved boka er at den har mange fargebilder fra ulike løp Scott Jurek har deltatt i, og det gjorde det lettere for meg å visualisere konkurransene han skriver om. Det er også noen bilder fra da Jurek var med og besøkte tarahumaraene for å delta i det legendariske ultraløpet som forfatteren Christopher McDougall skrev om i Born to Run.

Det er aldri helt godt å vite om biografier av idrettsfolk er kjedelige eller ikke, men Eat and Run er godt skrevet og en av de mer interessante selvbiografiene jeg har lest.

Jeg har lest Camus' roman Den fremmede på bussen frem og tilbake fra jobb. Romanen ble utgitt i 1942, og versjonen jeg har er på 142 sider. Bokens hovedperson er jeg-personen Meursault og handlingen er lagt til Algeri. Meursaults mor har akkurat gått bort, og boken begynner slik:

«I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig
sikker på. Jeg fikk et telegram fra gamlehjemmet: «Mor død. Begraves i
morgen. Ærbødigst.» Hva for rolle spiller nå det. Det var kanskje i
går.»

Innledningen er svært beskrivende for Meursaults karakter, og en del av bokens tema, nemlig en likegyldig holdning til livet. Denne holdningen kommer også ekstra tydelig frem i Meursaults forhold til Marie, en kvinne han innleder et forhold til, like etter morens begravelse:

«En stund etter spurte hun om jeg var glad i henne. Jeg svarte at det
ikke hadde noen betydning, men at svaret helst måtte bli nei. Da
virket hun trist. Men da hun laget til lunsjen, lo hun på nytt av
ingens verdens ting, slik at jeg måtte kysse henne.»

Da Marie senere spør om han kunne tenke seg å gifte seg med henne, svarer han at det er det samme for ham, men at de gjerne kan gifte seg hvis hun ønsker det.

Meursault er altså likegyldig. Han setter likevel pris på livet. Selv om han sier at han ikke er glad i Marie, gleder han seg over hennes selskap. Han lever i nuet, nyter hver opplevelse. Jean Paul Sartre har, i sin anmeldelse av boken, tolket Meursaults likegyldighet ut fra tilværelsens absurditet, tanker Camus drøfter i sitt essay Myten om Sisyfos (også fra 1942). Jeg kjenner mine begrensninger og jeg skal ikke forsøke meg på en nærmere analyse av dette materialet. Men det sentrale ved disse tankene er at absurditeten oppstår i møtet mellom mennesket som krever mening og verden som ingen mening har.

Meursaults karakter blir satt på prøve og vurdert når han blir tiltalt for drap. Meursault begår et mord i noe som kan anføres å være et selvforsvar, i hvert fall en sak med formildende omstendigheter. Aktoratet bruker imidlertid Meursaults karakter, og særlig hans reaksjon i forbindelse med morens død, til å underbygge at mordet ble begått med det kjøligste forsett. I forbindelse med rettssaken mot Meursault pågår en annen sak mot en som har begått fadermord. Aktoratet er ikke nådeløs i sammenligningen:

««Denne samme domstol, mine Herrer, skal i morgen avsi dom i en sak
som gjelder den avskyeligste av alle forbrytelser: fadermord.» Etter
hans mening kunne man ikke i sin villeste fantasi forestille seg en så
skjendig voldshandling. Han våget å ha det håp at den menneskelige
rettferdighet ville straffe uten å vise svakhet. Men – og dette var
han ikke redd for å si – den avsky han følte for denne forbrytelsen,
ble nesten stilt i skyggen av den som min ufølsomhet innga ham. Han
mente videre at en mann som moralsk sett tar livet av sin mor, har
stilt seg utenfor samfunnet og står nøyaktig på like linje med ham som
hever sin morderhånd mot det faderlige opphav... Han erklærte at det
ikke var plass for meg i et samfunn hvis grunnleggende regler jeg
nektet å akseptere, og at jeg ikke kunne påberope meg noen
medlidenhet, siden jeg manglet de mest elementære følelsesreaksjoner.»

Den delen av boken som omhandler rettssaken er, etter min mening, den beste og mest interessante. Det er spesielt interessant hvilken plass Meursaults karakter får i aktoratets prosedyre og hvor avgjørende det amoralske tydeligvis får for rettens bevisvurdering og dommen. Boken for øvrig er også god. Språket er kort, nesten tørt, noe som passer til jegets karakter. Det er mulig jeg kommer til å lese boken igjen senere en gang, etter kanskje å ha sett nærmere på Myten om Sisyfos. Det kan muligens være verdt å lese den litt grundigere enn det jeg har fått gjort på bussen.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på min blogg.

Hemingway og John Fante er både kritiker - og publikumrost. Waiting for Godot av Beckett, generelt all drama er ganske korte greier. Gyldendal ga ut en serie som heter XS - har ikke lest noen av de, men ser sabla gøy ut. Her: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/XS

Blir serie.
The name of the wind blir serie :o jeg elsker game of thrones, men de burde passe seg ;p

http://www.tor.com/blogs/2013/07/patrick-rothfuss-name-of-the-wind-television-show

Den kommer over nyttår. Håper ventetiden ikke blir for lang!
Forhåpentligvis er det verdt det! :-)

Fant dette interessante intervjuet med Margaret Atwood i The Telegraph, i forbindelse med utgivelsen av MaddAddam, den tredje og siste boken i den dystopiske futuristiske trilogien hennes. De to første er Oryx and Crake og The Year of the Flood.

Faktisk syntes jeg at oversettelsen er en bragd! Den fanger på en prikk Hitlers selvhøytidelige, gammeldagse stil, samtidig som den er lettlest og får frem den ufrivillig komiske siden ved mannen.

Den eneste setningen jeg reagerte på, står på side 42: «…allerede i Weimar hadde kommunistenes håndlangere smurt sine bolsjevikiske dumheter overalt». Det korrekte er vel: «…allerede under Weimar-republikken…». DET gir mening.

Ellers er jeg helt enig med deg i at hjelpelisten som avslutter boken, skulle vært enten alfabetisk, eller vist til sidetall! Selv hadde jeg aldri hørt om Konrad Zuse, fant ham på nettet senere, for hjelpelisten bak var det liten grunn til å bruke tid på.

Også jeg reagerer på at forlaget skriver at Hitler våkner til liv "våren 2011", når boken oppgir både dato og beskriver et sensommerlig/høstlig/julefeirende Berlin!

Skjønner hvorfor jeg ble så fascinert av denne da den kom i sin tid. Men skjønner også hvorfor jeg har glemt hele andre del...