Denne boka får meg til å lure på om amerikanere noensinne kan bli kule. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en eneste låt av Motley Crew (haha...), men husker vagt bildene av bandet. Litt Dollie de Luxe-stil med digert hår og tøyfiller, håpløst harry og utdaterte i mine anglofile øyne. Boka leser jeg fordi den er mye omtalt, og jeg leste fire knallgode musikkbøker i fjor (Åge Aleksandersen, Patti Smith, Rod Stewart og Keith Richards). Til sammenligning inneholder denne boka påfallende lite om musikk - faktisk nesten ingenting. De er ikke musikere, men en gjeng skakkjørte ungdommer som så bra nok ut og hadde flaks nok til å posere som det. Noen av dem hadde triste oppvekster, som gjør seg tydelig gjeldende - de har ikke forstand til å se hvor smått og begrenset de lever. Det er nesten ekkelt fascinerende å se hvor lite de tar inn av verden omkring seg, hvor lite de får med seg, hvor begrenset ambisjoner og utsyn er. En stusselig beretning om bortkastet tid, masse rus og elendighet, død og knuste liv. Likevel var jo denne gjengen heldigere enn de fleste - de ble berømte og tjente penger, i stedet for å gå til grunne i nærmeste slumområde. Rekk opp hånda den som husker en sang med MC....eller den som noensinne synes de var kule. For en musikkfan er nesten det det mest patetiske - denne troen på at de var kule, mens de bare var forferdelig - - - harry.....

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Viser 2 svar.

Orsak, men om du ikkje har høyrd ei einaste låt frå Mötley Crüe, korleis kan du då seie at dei ikkje er musikarar? Vil påstå at musikken deira er mykje betre enn Åge Aleksandersen sin ("fire pils og ei pizza" er ei handleliste, ikkje ein song), t.d., sjølv om det kanskje er tilfellet at boka hans er betre skrive.

Grunnen til at boka er mykje omtald, er jo nettopp pga. det ville rock'n roll-livet som skildras, ikkje pga. musikken dei produserte, så eigentleg er jo også musikken deira ikkje så viktig når det kjem til boka om liva deira. Eg likar t.d. ikkje Justin Bieber sin musikk, men eg kan tenke meg at biografien han kjem til å skrive om tjue år blir interessant likevel.

Eg fekk mi første MC-CD av onkelen min då eg var 13, og dei blei liksom soundtracket til tenåra mine. Eg hugsar at eg storkoste meg med boka "The Dirt" då eg var 17, ikkje fordi eg synst det er kult med rus og kriminalitet, men fordi Mötley Crüe så til de grader levde rockelivet og fordi det rett og slett er litt av ein historie! :) Igjen, om du meiner dei ikkje produserer god musikk, så er vel det greit. Eg kan ikkje så mykje om musikk, men eg likar dei i alle fall veldig godt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hehe, hvordan jeg kan si det? Fordi jeg ikke regner med at noen egentlig legger særlig vekt på det jeg skriver, kanskje :) Men når jeg ser på setningen nå, ser den litt rar ut. Jeg tror jeg begynte med noe og fortsatte med noe annet, men det jeg hvertfall mente at de er påfallende lite opptatt av MUSIKK.... Jeg har lest flere musikerbiografier det siste året og i de fleste var musikk en ganske vesentlig ingrediens. Boka om Keith Richards var nesten for musikknerdete for meg. (Har for den del ikke så stor sans for Rolling Stones heller...) Så for all del, MC hadde sikkert kul musikk, men jeg var nok for gammel for dem og/eller hadde annen smak.
Og jeg kan heller ikke noe om musikk, bortsett fra å høre på den, da...

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Sigrid NygaardSt. YngheadInger Johanne SæterbakkLeseberta_23Hildekjell kFrode KinserdalTrine S. AustbøJane Foss HaugenKay NilsenAnjaingar hHarald KkatrineVersionMarianneHegeRandiAKristin F. JørgensenHilde H  HelsethBenedikteTorill Elisabeth RevheimJ.G. RobertsMarianne KesselAnneWangToveMonica  SkybakmoenGrete AastorpLeseaaseAnn Helen E. H.GodeminePirelliBeathe SolbergReidun SvensliJorund KorbiGrosveinRandi FramnesBoktimmyKarin BergAnita Ness