Bokelskere.no

Vertskapet mitt er kvinner: bibliotekarer. Veldig hyggelige mennesker. Uunngåelig, overalt - (ja, jeg kan siteres på dette) - er de hyggeligste menneskene du møter, sannsynligvis bibliotekarer.

Da hun mistet balansen og sykkelen veltet overende, var det som om nedoverbakken ble levende. Den slo og klorte og beit og dengte løs på henne.

Så foldet hun minnene om ham sammen så forsiktig hun kunne; pakket dem inn i mange lag med følelser - glede, kjærlighet, forpliktelse - som hun ikke lenger hadde bruk for, og låste alt sammen igjen dypt inni seg.

Lykke og ulykke går hånd i hånd, men noen ganger slipper de hverandre. Løper i ulike retninger. De leter etter hverandre fordi de vil være sammen, men møtes aldri. Først dukker kanskje lykken opp, så løper han avsted for å lete etter ulykken. Så dukker ulykken opp, men hun savner lykken hele tiden og greier ikke bli lenge. Lykke en lang stund, ulykke en liten stund. En ting er sikkert, Maria. Etter ulykke kommer alltid lykke. Tro meg.

Før moren min forlot denne verden, pleide hun å ta meg med til biblioteket. Vi dro dit to eller tre ganger i uken. Det var klimaanlegg der og røyking forbudt, adgangen var gratis og det var åpent til sent på kvelden. Vi tilbrakte flere timer med å se på kunstbøker og snakke om det vi likte eller ikke likte. Samtalene våre ble holdt på et nokså enkelt plan. Vi kunne si sånt som : Jeg liker smilet hans. Jeg liker disse fargene.Det får meg til å le. Eller: Det der ser ut til å gjøre vondt. Senere skulle jeg lære meg at det vi egentlig sa, var: Det der SNAKKER til meg . For det er det kunst gjør. Den snakker til oss, og hvis vi snakker samme språk-og hvis vi har lært oss hvordan vi skal lytte- så enten hører vi det eller vi gjør det ikke.

Jeg vil gjemme alle bildene av pappa som henger på veggen. Legge dem i en skuff og aldri se på dem igjen. Men mamma vil ikke det. "Vi kan ikke bare glemme pappa," sier hun. "Han er en stor del av oss." Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av mg ligger på bunnen av havet med vann i lungene.

Jeg har ikke kjent henne lenge i det hele tatt, men bare å se på henne kjennes riktig. Å være sammen med henne er som ... å komme hjem. Det gir kanskje ikke mening for andre, men det gjør det for meg.

Hvis en bok og et hode støter sammen og det klinger hult, kan man da alltid være sikker på at det er i boken?

Kjærligheten måles ikke etter hvor mange ganger vi rører ved hverandre, men hvor mange ganger vi når hverandre.

Det forekommer meg at hvis du eller jeg må velge mellom to måter å tenke eller handle på, da burde vi huske på at vi skal dø, og prøve å leve slik at vår død ikke vekker glede i verden.

Sannheten. En dag skulle jeg si sannheten. Men det var best å begynne på en blank morgen. Da hadde jeg en hel dag foran meg, en blank dag med bare sannhet. I dag var allerede for sent, dagen ble ikke helt sann, ikke en gang halvsann, og da er det juks. Det finnes ikke en halv sannhet. En sannhet er en sannhet. 110 prosent.

En mann som eide alt, men det var også alt han eide.

Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg - når har du følt sterkest at du levde?