Bokelskere.no

Nå fikk jeg litt å tenke på av dette du sier her.
Jeg slukte alle Johan Borgens bøker da jeg var i 15-16-årsalderen, og den gangen husker jeg at jeg var dypt inne i disse bøkene. Har mange ganger tenkt på at jeg skal lese dem på nytt, for nå begynner dette å bli temmelig lenge siden. Jeg burde absolutt ta for meg Johan Borgen på nytt.
Kanskje sliter du litt fordi Johan Borgen skriver på en måte veldig "gammeldags" i forhold til all den nyere litteraturen som vi gjerne er så opptatt av i dag?
Jeg ville jo svært gjerne anbefale deg å holde ut, Viggo, for hvis en 15-16-åring fant bøkene hans lesverdige, så burde vi vel som godt voksne også klare å lese dem?

Jeg er nok ikke rett person å spørre, for jeg har et litt problematisk forhold til Hamsun selv...

Enig i at 6 øyer på terningen ikke er nok... Jeg førte bokliste før og da hadde jeg en skal som gikk fra 1-10, selv om det var sjelden jeg brukte de laveste er det lettere å skille en sterk og en svak 4er slik. Kanskje vi skal spørre om å få + og - til terningene våre?

Gir du bøkene du leser terningkast? Hvorfor / hvorfor ikke? Tenker du igjennom spesielle kriterier ved boken, eller gir du terningkast på hele leseopplevelsen?

Jeg gir ofte terningkast basert på det jeg sitter igjenn med når jeg lukker boka. Hva jeg føler jeg har fått ut av å lese den. Jeg er ikke så interessert i språket og sånne ting, men hvis det er veldig dårlig går som ofte boken tregt og karakterer blir automatisk lavere. Dessuten syntes jeg det er vanskelig å bestemme meg for hvor grensen for en grei, men ikke super bok går. Så gir jeg en 3er så er det nok en dårlig bok og alt under der suger. Gir jeg 4 eller mer er den god til super :)

Hvordan tenker andre om dette? Noen fler som sliter med å gi terningkast?

Vi er fortsatt i krig ja, - og det kommer samtidig til nye mennesker, med "nye" (gamle) ideologier osv, mennesker som ikke har full forståelse for sin egen fortid. Vi har i dag flere som benekter at Holocoust har funnet sted f eks, dette synes jeg er skremmende! Jeg har lest min Bibel (uten å være religiøs), jeg har nettopp lest ferdig Rolf Bergstens "Bare en liten visitt i helvete" og flere biografiske romaner fra krigen. Her leser man om MENNESKER og hvordan og hvorfor tingene skjer, om og om igjen. Nei,jeg tror ikke at det å kjenne vår historie betyr at vi lettere går i samme mønster, jeg tror det er de "uvitende" som går i disse fellene. Ikke alltid uvitende bare på historie, men uvitende og med liten/ingen forståelse for sin egen historie!

Jeg tror kanskje jeg er en litt morbid person. Det er sånn jeg tenker når jeg leser det du skriver. For jeg elsker krim. Jeg elsker innviklede utspekulerte morderiske ting i bøker og film, og ikke minst jeg elsker grøssere. Jeg tar meg selv i å bli fascinert av hvordan forfatteren kan komme på alt dette. Jeg tenker at Stephen King for eksempel må ha en utrolig syk hjerne til tider. Det å klare å finne på så mye som enkelte forfattere gjør når det kommer til det overnaturlige, drap og menneskers ondskap er for meg noe jeg ikke forstår, men som jeg allikevel tiltrekkes av. Jeg leser også mye om krig. Ikke fordi jeg nyter å lese om faktiske drap og sånt. Men fordi menneskers ondskap fascinerer meg. For eksempel hvordan en mann som Hitler klarte å bety så mye for verdensbildet vårt. Til og med i dag betyr han mye for hvordan vi ser på verden.

Krim, krig og kos. Når det gjelder krim så er det for meg en underholdning som jeg slapper av med, på samme måte som en krimfilm. Samtidig synes jeg det er bra med krim med "mening" i, dvs at forfatteren har et budskap utover selve krimhistorien. Det finner vi mer og mer av i krimlitteraturen etter min mening. Noen krimforfattere synes jeg er ganske spekulative, der bestialiteten overgår historien, - disse bøkene faller ikke i smak hos meg.

Krigsromaner: jeg for min del synes det er greit å kjenne min historie og den strekker seg jo utover landets grenser. Ikke fordi at denne type litteratur er underholdende, men fordi jeg mener at vi ikke skal "dulle" oss inn i våre egen verden og stenge alt det vonde ute. For å leve i denne verden er vi nødt til å ta inn over oss hva som skjer utenfor egen stue. Og for å forstå hva som skjer "her og nå" er vi nødt til å kjenne fortiden. Man ser jo at verden og historien gjentar seg på ulike vis. F eks; skal man bekjempe nynazismen og ekstremistene så er man nødt til å vite litt om hvordan verden var før. Her er litteraturen både en historieforteller og en "vekker" for oss lesere.

Stort sett alle bøker er vel kommersielle? Om man med "kommersiell" mener bøker som selger godt (for godt?) så er vel Hamsun også en kommersiell forfatter? :)

Jeg tok meg selv i å gråte allerede fra første side. Boken er gripende og får deg virkelig til å tenke over dine egne problemer og utfordringer. Ida er en sterk ung jente som opplever utfordringer de fleste av oss ikke kan forestille seg.Jeg leste denne boken ut på ett par timer, jeg klarte virkelig ikke å legge den fra meg.

Jeg har anbefalt denne boken til alle mine venner og til dere!

De er mye mer slagferdige i Bergen. En nokså rund dame fra Strilelandet sto litt forvillet midt i trikkesporet, og ropte til en gutt: Kan du seie meg kor eg får trikken til Sandviken? Å, sa gutten, bare stå der du står en stund til, du mor, så får du han midt i ræven.

Det er jo ikke engang spisevogn på toget mellom Bodø og Trondheim.....

Jeg er veldig, veldig enig med deg! Ketil Bjørnstad er dessuten en forfatter som er forunderlig underkjent i Norge - enda jeg knapt vet om noen norsk nålevende forfatter som skriver så følsomt, så estetisk, så litterært, så dypt og klokt som ham!

Veldig bra serie!

Jeg mener.. Går det an å lese en mer absurd og merkelig bok? Jeg bare spør.. Jeg elsket hver eneste setning av denne boka. Jeg blei så revet med av innholdet at jeg glemte tid og sted. FANTASTISK og en smule uvirkelig.. Haha.. LES den om du ikke har gjort det og kom deg til Emmas gård.

Hahaha, herregud for en bok ...

Noe av det snodigste jeg har lest hittil!

Jeg har fulgt Ketil Bjørnstads forfatterskap gjennom snart 30 år, og har også vært på flere konserter med ham for drøyt 20 år siden. Han er temmelig underkjent i Norge, og jeg synes det er pussig at bøkene hans ikke får mer oppmerksomhet enn de gjør. For han skriver dypt og inderlig om kjærligheten, kunsten og livet.

Da er vi to. Jeg leste den boka for noen måneder siden og drømte om å være den mannen som våget å ta den sjansen. Tenk hvor herlig det hadde vært med en hytte i Ingenmannsland med skog og sjø som nærmeste nabo, og masse bøker å kose seg med? Det høres ut som idyll for meg:)

Synes hele Barbarotti serien er glimrende, og Herr Roos er et høydepunkt. Drømmer om å kjøpe meg ei hytte i skogen og drite i jobben.