Bokelskere.no

Leste Victoria på ungdomsskolen, og jeg syntes den var skikkelig teit... Dermed ikke mer Hamsun på meg. Burde kanskje gi ham en ny sjanse?

Jeg er nok ikke rett person å spørre, for jeg har et litt problematisk forhold til Hamsun selv...

Må nesten smile, for Hamsun er også for meg en problematisk forfatter. Er vokst opp i bygda hvor han hadde sitt Nørholm, og er blitt foret med en del negative holdninger om han. Ser absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen. Har prøvd å lese "PÅ GJENGRODDE STIER" flere ganger for å se det fra hans synsvinkel,men det fenger meg ikke. Har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på "MARKENS GRØDE." (og andre av hans verk.) Men til nå har det bare ikke funket. Har lurt på om det kan gjøre noen forskjell å ha disse på lydbok. Er det noen her som vet litt om det?

Nå er vi såpass mange her at jeg tror nesten vi må danne en forening;) Jeg kan dessverre ikke dele noen erfaringer med Hamsun på lydbok, for jeg har aldri riktig fått til å bruke det. Jeg bare lar tankene vandre og glemmer at jeg har en bok på øret jeg kanskje burde fokusere på, og det har absolutt ikke noe med innhold å gjøre, det er bare jeg som er litt rart skrudd sammen.

Jeg må visst få være med i den foreningen, jeg også, Solveig! Jeg har bekjent det før, her på bokelskere.no: jeg får ikke til å lese Hamsun. Prøver av og til (år mellom hver gang), med ulike bøker, og må hver gang konstatere at nei, dette orker jeg ikke. Sommeren 2010 gjorde jeg et forsøk med Mysterier, som Ann Christin forteller at hun kom igjennom - dét gjorde ikke jeg. Jeg så at dette var godt skrevet, men av uforklarlige grunner ble jeg mer og mer irritert mens jeg leste, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hvorfor. Så jeg fant meg noe annet å lese på.

Så, for noen måneder siden, var jeg skikkelig ovenpå: for da var jeg i gang med å lese Hamsun og storkoste meg! Forklaringen var at jeg var satt med Marie Hamsuns erindringer i hendene.

Marie skriver så levende om barndom og oppvekst, så jeg frydet meg (og fniste) over endelig å lese Hamsun og være sikker på å fullføre. Men så. Så blir den unge Marie skuespillerinne i et turnéteater, og havner i et miljø der hun etter hvert blir introdusert for Knut Hamsun. De innleder et forhold, og en korrespondanse. Brevene fra Knut flettes inn i erindringene sammen med beskrivelsen av Knuts gjøren og laden. Og skulle du sett: dermed ble Maries bok ikke til å holde ut. Jeg ergret meg grønn over Knuts brever og adferd (gjenfortalt av Marie) - riktig, den samme irritasjonen som da jeg holdt på med Mysterier. Til slutt orket jeg ikke mer av Knut - og Maries erindringer endte i bunnen av en bokstabel. Jeg vet neimen ikke om jeg klarer å få lest dem ferdige noen gang. Det irriterer meg kraftig at Knut irriterer meg så grenseløst at jeg ikke kommer meg gjennom ham - men siden jeg merker at jeg begynner å hisse meg opp bare ved å skrive dette, så tror jeg ikke jeg skal forsøke meg på Hamsun på en god stund ennå. Heldigvis er jeg ikke i beit for annet lesestoff! ;-P

Var det Regnbuen du leste av Marie Hamsun? Den står på min skal lese-liste, tenkte jeg skulle lese den som en slags kompensasjon for at jeg ikke har fått til å lese Knut Hamsun hittil. Det er jo tross alt Marie jeg er i slekt med, så jeg tenkte jeg kanskje ikke ble utstøtt om jeg leste hennes bøker da...

Du er selvsagt hjertelig velkommen i foreningen, jeg tenkte på tidligere at vi kanskje skulle ansette Eirik som motivator, så at noen av oss kanskje kommer igjennom en bok av Hamsun *og' har utbytte av det.

Jeg er faktisk litt imponert over at Ann Christin klarte å lese ferdig Mysterier, for det klarte ikke jeg heller. Ga meg vel etter snaue hundre sider eller noe sånt. Det bruker å være rett før hundre sider jeg gir opp når jeg forsøker, i Markens grøde er det ett slags magisk punkt som jeg aldri kommer forbi. Om jeg ikke husker helt feil så er det rundt side 90.

Hamsun er for meg en sånn "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Jeg ser det gode språket, og hver gang jeg begynner på en bok så tenker jeg at: Denne gangen skal jeg klare det". Men så gir jeg opp igjen. Historiene har aldri gitt meg noe som helst, dessverre. Nå har jeg fått tips om August-trilogien. Det skal jeg huske på, og neste gang jeg føler for et forsøk så blir det første bok i denne. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe forsøk i nærmeste fremtid, men når jeg en gang får ånden over meg.

Jada - Regnbuen er helt riktig gjettet. Den er kjempebra - helt til altså Knut dukker opp. Du bør absolutt lese den. Mitt eneste møte med Marie på trykk fra tidligere var barneboken "Tina Toppen" - ikke stor kunst, men sjarmerende, og Regnbuen ble en bekreftelse på at din slektning hadde et skarpt blikk og et godt språk. Barneskildringene hennes (jeg er svak for gode barneskildringer) er virkelig fine - hva enten det er barn eller voksne hun henvender seg til.

Deler din "imponasjon" for Ann Christin som jobbet seg gjennom Mysterier - det var visst en ren arbeidsseier, forstår jeg henne rett.

Tror det er et, vanligvis, godt skjult konkurranseinnstinkt som slo inn under lesing av Mysterier,hehe. Tenkte vel at når andre kan, kan jeg også. Jeg prøver å lære meg til å forstå hvorfor enkelte finner noen bøker så gode, når jeg ikke ser dette. Hadde det ikke vært for leseprosjektet vårt om Don Quijote hadde jeg ikke orket å lese den, men nå vet jeg hva andre prater om når de omtaler den.

Hadde det litt sånn når jeg leste Veien (the road) av Cormac McCarthy som jeg hadde det med Mysterier, leste den i utgangspunktet fordi alle hauset den så opp, og endte opp med å like den, men skjønner fortsatt ikke hvorfor den regnes som så storslagen.

Vi har vel allerede funnet ut at vi er på linje m.h.t. Don Quijote: jeg er veldig glad for å lese den boken, men hadde det ikke vært for samlesingen, så hadde jeg mistet gnisten for mange kapitler siden. Cormac McCarthy har jeg ikke prøvd meg på, men av det jeg har hørt om den, så tror jeg ikke det er en bok for meg. Jeg fristes ikke så lett av sånne undergangs- og katastrofe-romaner, kanskje det betyr at jeg må være veldig overfladisk, men da får jeg heller stå ved det. Jeg kan godt lese om "alvorlige" temaer, men er en sterk tilhenger av måtehold i alle ting... ;-P

Tihi - i og med at The Road og Mysterier er blant mine favorittromanar, skjønner eg jo korfor vi krasjar litt i smak :) Du får la vere å lese yndlingsboka mi, Morgon og kveld, då.

Tenkte nok at vi hadde litt forskjellig smak. Nå er det sånn at jeg faktisk likte The road, men synes ikke den var så fantastisk som mange sier. Dessuten er den så dyster at jeg ble i litt dårlig sinnstemning når jeg leste den. Minnet sterkt om noen serier/ filmer jeg har sett om å overleve et atomangrep/ evt et globalt dødelig virus som gjør at jun et fåtall overlever hvorav majoriteten er onde dødlige bander.

Hvis en skal vurdere en bok utfra hvor sterkt den griper en, ville nok denne komme høyt opp på min liste også. Jeg husker ennå den følelsen av nesten å bli kvalt av støv, og hvor håpløst alt var. Sukk,nei jeg sier som annelingua; jeg fristes (rett og slett) ikke så lett av sånne undergangs-og katastrofe-romaner.

Da skal jeg prøve å lese Regnbuen etterhvert, så får jeg håpe at jeg kan leve med Knut Hamsuns tilstedeværelse i boken. Jeg har også lest en en Maries barnebøker, men husker ikke hva den heter. Det var en søt og sjarmerende barnebok, det kan jeg si selv om jeg ikke var helt i målgruppen. Det er jo godt å vite at den av dem jeg har noen gener til felles med skriver bra da i alle fall...

Du fikk en "godt sagt"-stjerne, selv om jeg ikke føler det likedan;) Men på den annen side, - jeg skjønner at han kan virke irriterende, og jeg er nok ikke lenger like hodestups beundrende som jeg var.

Jeg irriterer meg som sagt over at han irriterer meg ;-) - for jeg ser jo, for eksempel i beskrivelsen av Nagels ankomst til den lille byen i nord, at fyren skriver knakende godt. Og dog ikke likevel, altså. Huff. (Jeg har Balzac innestengt i samme båsen, etter et lite vellykket møte med ham på fransk grunnfag; innbiller meg derfor at Balzacs og Hamsuns fortellerstil har endel til felles, men dét kan altså være ren innbilning og lite annet. Balzac skal få en ny sjanse, han også - men du verden som jeg gruer meg til den dagen. :-D )

Å nei! Ikke si at Balzac og Hamsun har noe til felles. Jeg har en bok av Balzac liggende som jeg egentlig gleder meg litt til å lese, selv om jeg ikke har den blekeste anelse om hva den handler om (måtte den trenden som gjorde at alle fjerne smussomslaget på bøkene en gang i tiden aldri mer komme tilbake). Men boken er så fin å se på, også hadde det vært litt fint å ha Balzac på merittlisten liksom:)

Den trenden nådde heldigvis ikke mitt hjem, men ser den har rammet en del hjem hvor interiør er viktigere enn funksjonalitet. Ikke at jeg ikke er opptatt av interiør, men lar det ikke ta overhånd, liksom,hehe. Bokhyllene kan være fine, men bøkene som står i må ha et system jeg forstår.

Jeg har forresten pga riving av noe vegger og en del oppussing, funnet en stor vegg jeg skal dekke med bokhyller og får derfor god plass til alle de bøkene som ligger strødd omkring:) En gledens dag.

Men tilbake til start; smussomslag er fine greier, veldig nyttige og ofte ganske fine.

Du skriver at du pusser opp og har funnet den perfekte(?) bokveggen. Da må jeg si at den gang jeg var på utkikk etter leilighet var det veldig viktig for meg at bokhyllene fikk plass der, og med mulighet for få inn flere hyller. Kunne vel egentlig tenke meg et eget bibliotek, selv om noen mener det allerede er det her. Noe som kan diskuteres. Smak og behag.Lykke til med bokveggen;-))

Jeg bor i et eldre hus. Da jeg flyttet inn tenkte jeg ikke så mye på bøker. Hadde vel ikke så mange heller, fylte opp et framskap i den lille stua i underetasjen. Nå som vi har tatt over hele huset, har slått ut vegger og bygger nytt trappehus, ble det plass til bokhyller i hele trappeoppgangen. Da kan vi bruke trappehuset som bibliotek. Tror det blir fint og veldig tilgjengelig for dem som går forbi, kanskje setter de seg ned på et trinn og leser litt:)

Høres herlig ut med så stor plass til bla. bøker. Bor selv i en passe stor leil, hvor jeg heldigvis har plass til enda noen fler bøker. Men planlegger å gi vekk en del til Fretex så det ikke hoper seg opp med bøker jeg ikke liker, men som andre kanskje vil ha glede av.

Den trenden nådde dessverre mine foreldre, så hos dem finnes det knapt en eneste bok med smussomslag. Den nådde heldigvis aldri mine besteforeldre, så bøkene som her kommet derfra har smussomslag, med mindre de er så gamle at de ble trykket før smussomslagets fødsel. Det er meningen at de bøkene fra bestemor og bestefar skal hjem til meg etterhvert, må bare få litt større plass først. Og det bringer meg over til å jeg misunner deg den veggen du kan dekke med bøker. Jeg kunne også trengte en sånn...

Jeg kan jo røpe at jeg også har Milan Kundera gående i den båsen - det betyr kanskje ikke så mye mer enn at forfattere med bøker jeg ikke har klart å lese ferdig, i alle fall har dét til felles: at jeg ikke klarer å finne tonen med dem. Og så tenker jeg at de er av samme ulla. Gjør et forsøk med Balzac, du - så kanskje du kan overbevise meg om at han ikke har noe til felles med Hamsun?

Og nå minte du meg om at jeg virkelig mislikte Milan Kunderas bok "Latterens og glemselens bok"! Det var noe med hele tonen i boken, - mens Hamsun har jeg jo latt meg forføre av, selv om jeg vet jeg ikke "burde";)

I rettferdighetens navn bør jeg vel tilstå at det er maaange år siden sist jeg prøvde meg på Kunderas bøker. Men jeg syntes i grunnen at han var en lite tiltalende pratmaker, og dem hadde jeg ikke så mye til overs for. Så jeg la ham for hat og har siden aldri gitt ham en fair tjangs... ;-P Det skal tilføyes at jeg hadde en venninne som elsket bøkene hans, så jeg konkluderte bare med at han ikke var noe for meg. Jeg burde sikkert gjøre et nytt forsøk, men problemet er at jeg i grunnen ikke har lyst. Du har det kanskje på samme måten?

Ja, jeg slet meg, litt provosert, gjennom nevnte bok, og har ingen planer om å lese mer av ham! Jeg mener å huske at jeg opplevde ham som kynisk!

Suverent, jeg har en bok av Milan Kundera på lur også... Jeg får håpe de ikke har noe mer til felles enn at du ikke liker dem da. Skal prøve meg på begge to jeg, og så kan jeg gjøre at forsøk på å overbevise deg om at de ikke har noe til felles med Hamsun etterpå.

Avventer rapport! Etter hvert. :-D

En morsom ide med en sånn forening.Har heller ikke den lange erfaringen med lydbøker, men lyttet til "Barnepiken" og den boken klarte i alle fall å holde tankene mine "på rett plass. Men dette er den første lydbok. Men frister til gjentagelse. Er heller ikke ukjent med at tankene flyr lett og ofte når jeg leser ei kjedelig bok.