Romanforfatteren er hverken historiker eller profet: Han utforsker tilværelsen.
Skråsikkerhet er for de dumme. Det kreves en viss begavelse for å forstå hvor lite vi vet.
Den største feilen vi kan begå,er å tro at vi har funnet ut alt.De menneskene jeg kjenner som er mest tvilende,mest usikre på hvordan verden og universet henger sammen, er samtidig de mest begavede. De største geniene.
I utlandet er de redd for å bli skallet. De har så mye penger i utlandet at de har råd til å være redd for alle mulige tåpelige ting.
"Hvordan noen kan være misunnelig på folk som IKKE TROR på det vitenskapen har BEVIST er over min fatteevne.."
Hvor er beviset?
Det eneste vi har bevist er at menneskeheten har kommet videre i sin forståelse av universet fra den gang det gamle og nye testamentet ble skrevet.
Skapte "gud" universet, eller skapte "h*n" de forutsetningene som lå til grunn for at universet oppsto?
Og hvis du leser mitt forrige innlegg så vil du forhåpentligvis se at jeg er misunnelig på dem som HAR EN TRYGGHET.
Du og din fatteevne har tydeligvis en trygghet i at religionen tar feil. Det er deg vel unt.
Selv sitter jeg altså her stille og beskjeden, og misunner dem som mener at de er plassert i verden av en grunn, og ikke som følge av lang rekke tilfeldigheter.
Det er ganske interessant å diskutere noe(n) som visstnok ikke eksisterer. Dersom noe(n) finnes bare i tankene (hodet) hos folk, og ikke i den fysiske verden, eksisterer det/den da? Med andre ord: Hva er eksistens?
(Fra fremmedordboka: "Det ontologiske gudsbevis: forsøk på å bevise Guds eksistens ut fra den forutsetning at eksistens hører med til et begrep." Merkelig.)
Hva er forskjellen på å diskutere om gud finnes eller ikke og å føre bevis for eller i mot guds eksistens?
Det er jo akkurat det som er poenget. Tro, kontra visshet.
Jeg hørte det finnes en sær, kristen sekt borte i USA som har laget sin egen fornøyelsespark. En slags "skapelsespark". Og der løper Adam og Eva rundt blandt dinosaurene.
Hvorfor?
Fordi vitenskapen har bevist, uomtvistelig, at dinosaurer finnes.
Bibelen sier at Adam og Eva ble skapt på "en eller annen av de 6 første dagene, jeg husker aldri hvilken".
Og siden bibelen ikke lyver og dinosaurer er bevist, så må Adam og Eva ha levd samtidig som dinosaurene levde.
Logisk, ikke sant?
Vitenskapen kan bevise vår utvikling.
Men INGENTING av det vitenskapen beviser utelukker et høyere vesen som satte det hele igang.
"Jo, men verden ble skapt av "the big bang". Ja, men hvem satte igang smellet?
"Vi vet når vårt univers ble til". Ja, men hva var før den tid?
"Vitenskapsmennene holder på å finne "gudepartikkelen"". Ja, men hvem laget gudepartikkelen?
Jeg har sagt det tidligere i denne tråden. Jeg anser meg ikke som en religiøs person. Av og til misunner jeg de som har en religion som basis. Som har en trygghet i at de TROR på noe som er større enn dem selv. Som IKKE tror på de tilfeldighetene som vitenskapen har bevist. (Eller som jeg har skissert her, ikke tror på at "tilfeldighetene" er tilfeldige)
Poenget er at i en diskusjon mellom "religiøse" og "ikke-religiøse" så vil de religiøse alltid vinne. Ganske enkelt fordi ingen kan BEVISE at gud ikke finnes.
Hva er forskjellen på religion og vitenskap? Gud vet at vitenskapen finnes.
Først må du vel ta utgangspunkt i hvilken gud/gudinne du vil bevise/motbevise eksistensen til? En del av meg tenker slik at enten har alle religioner rett eller så tar alle religioner feil:)
Finnes gud?
Aner ikke. Men mitt siste besøk i kirken fikk meg til å falle ut av statskirken, iallefall.
Men at jeg ikke tror er ikke det samme som at det ikke finnes noe.
Menneskene har i alle tider hatt behov for beskyttelse. At det da dukker opp ulike "beskyttere" er ikke unaturlig.
Og disse gudene flytter rundt.
Se på den kristne guden. Han som er i himmelen. Som nå er flyttet til "himmelen", for vi har vært i himmelen uten å finne ham.
Så vi tilpasser oss.
Men den enkleste måten å se det på er ved å ta tak i ordet "tro". Hadde vi vært sikre så ville vi kalt det "visshet".
Hele konseptet bygger på at menneskene har evnen til å TRO på noe som ikke er bevist.
Oppegående mennesker har ikke behov for noe å tro på. Men det er ikke det samme som at det ikke finnes noe "der ute".
At det er "naturlig" at vi eksisterer er IKKE det samme som at det ikke finnes en høyere makt.
At vi har hatt mange guder opp igjennom historien er ikke det samme som at det ikke finnes noen.
Det er det som er så spennende med "tro", den kan ikke motbevises.
Diskusjonen blir meningsløs hvis man skal konkludere (siden gudstro er noe personlig og subjektivt). Men selve diskusjonen er ikke nødvendigvis meningsløs.
Den største forskjellen mellom religion og vitenskap er at Gud vet at vitenskapen finnes.
Himmelske samtaler av Neale Donald Walsch burde du lese.
Det var et stoooort tema! Jeg vet ikke hvor omfattende oppgaven din skal være, men jeg har i allefall følgende (åpenbare?) forslag til bøker som argumenterer mot at det finnes en gud. Eller kanskje snarere mot at det trenger å finnes en gud, ofte med fokus på hvorfor mennesker har en hang til å tro:
- The God Delusion av Richard Dawkins
- Egentlig resten av bøkene til Richard Dawkins, også
- The Believing Brain av Michael Shermer
- Why People Believe Weird Things av Michael Shermer
- God is Not Great av Christopher Hitchens
Jeg har ikke peiling på omfang eller nivå på oppgaven din, men vil tro at du kan finne litt av hvert i bøkene jeg nevner. De tar fatt på temaet gjennom vitenskap, ofte biologi og psykologi (altså hvorfor vi tror at det er en eller flere gud(er)). Er ikke bare-bare å oppsummere noen av argumentene med få ord, men jeg kan prøve: Det er ingen solide bevis for at det eksisterer en gud, og det er heller ikke behov for en gud for at verden og universet skal gi mening. Man trenger ikke (kan ikke) bevise at noe ikke finnes (se nullhypotese). Det er altså opp til de som kommer med påstanden ("det finnes en gud") å bevise at det gjør det. Og de bevisene må du spørre noen andre enn meg om, men det finnes helt sikkert velformulerte bøker om det, også. :)
(Kan hende dette blir for avansert eller langt, jeg aner som sagt ikke hvilket nivå du er på.)
Øvrigheten kommer som døden - når en minst venter den.
Mange liker å tro at vi mennesker er de eneste som har fått evnen til å tenke og føle. Og da menes det: tenke fornuftig og virkelig føle. Alle andre skapninger har bare noe som svakt minner om slike ting, heter det. Vi kaller det instinkter. Og instinkter er vel og bra hvis du har labber, klør eller vinger, men egentlig er det noe mindreverdig, et annenklasses psykosystem.
Dette har i flere tusen år vært det offisielle synet - og vi som tror annerledes, vi som mener at dyr kan føle både sorg og glede, vi vet naturligvis ikke hva vi snakker om. For vi er "dyrevenner". Og det er et belastet ord, det kleber liksom noe suspekt og uberegnelig ved det. (Kanskje vi til og med er slike som vil nekte barn å glede seg over sirkuselefanter?). Dessuten er vi følelsesmennesker. Og det skal man visstnok heller ikke være nå for tiden.
-Fra forordet av Tor Åge Bringsværd
Hvis jeg var en bok, ville jeg gjerne bli lest til langt på natt av en som i stillhet kalte meg sin venn.
En mann som har reist mye, har kunnskap om mangt;
han har stor erfaring og kan tale med innsikt.
Jeg kan ikke fordra å bli ropt på. Det skal noen ganske gode grunner til før man roper på noen, stor fare eller strålende nyheter, og jeg liker som sagt ikke overaskelser.
Menneskenes veier er i sannhet merkverdige og rare!
Hovmod fører et menneske til fall, men den ydmyke vinner ære. (Ordspråk 29,23)