Jeg har aldri ønsket å bli noe annet, jeg har aldri ordentlig skjønt spørsmålet. Hva vil du BLI ? Jeg ER jo, og har alltid vært.
Politisk satrie med Erlend Loes tørrvittige humor. Jeg lo godt av metaforene "flinke-Jonas", "de gravide", "epledamen" mfl. og vil absolutt anbefale denne til andre. Vurderer å kjøpe inn i lesesett da jeg faktisk likte denne enda bedre enn Doppler.
For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten.
Skrivekunst er å skape setninger der det enkelte ord vekkes av klisjè-søvnen og får tilbake sin kraft til å utsi hva det nevner.
Helmer: Du er først og fremst hustru og mor.
Nora: Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det.
God bok! en vakker kjærlihetsfortelling som aldri blir flat. Dvelende skildringer av kjærligheten, dvelende fordi kjærligheten kommer fram på så mange måter, den bare er der særlig gjennom skildringene av musikken. Menneskene sitter i en etter lesingen: Kjærligheten, smerten, ondskapen er også med. Fortellingen må da være en allusjon til juleevangeliet. Anbefales på det sterkeste .
For en ny dag er like om hjørnet, men den gamle sleper fortsatt de tunge skjørtene etter seg. Slik saltvann og ferskvann strides om plassen i elvemunningen, kjemper den nye tiden iltert for å løsrive seg fra den gamle. Selv ikke Takahashi klarer helt å bestemme seg for på hvilken side tyngdepunktet hans hører hjemme.
Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte.
De ser bare hverandre.
"Når vår herre kommer med døden, kommer djevelen med arvingene."
Lån hver mann ditt øre, men kun få din stemme; hør hver manns mening, men spar din egen dom.
Hvem kan vite hva som er godt, og hva som er ondt? Hva som er rett og hva som er galt? Hele sannheten er aldri synlig, og fremtiden har alltid dulgte kroker som ingen får se før det er for sent.
Tåpen tror alle andre er tåper.
Bare knitringen i ovnen fortsatte som om ingenting var skjedd.
For slik var det alltid.
Livet gikk videre når det ikke hadde bedre vett.
Han står med hendene i lommen, velkledd og selvsikker, med livet foran seg og en bløt lenestol bak seg. Alt er mulig.
De som sitter midt i smørøyet klager også mest på grøten.
Turen til dusjen og tilbake er muligens en større kraftanstrengelse for henne enn et maratonløp for en topptrent idrettsmann. Jeg ser det, men jeg skjønner at jeg allikevel ikke kan fatte hvor tungt det er. Det må være en utmattelse som vi friske ikke har mulighet til å begripe. Jeg ser på ansiktet hennes at hun forstår at jeg ikke forstår. Det må være frustrerende og ensomt å vite at andre ikke skjønner hvordan du har det.
Håret hadde samme farge som grusen i innkjørselen og krøllene var en kongepuddel verdig.
Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Han går helt akterut på poopen og pisser over rekka. Urinen hans blander seg med tropehavets salte vann. Det føles nesten litt høytidelig å tenke på det, på denne enheten mellom menneske og hav.
Jada (min anm)
Der mange er samlet til fest vil noen kanskje føle en større ensomhet enn ellers og smyge seg vekk for å være i fred, ensomheten alene er bedre enn ensomheten blant andre.