Bokelskere.no

Før du begynner å gjøre noe der, må du grave et hull, sette opp stolper og trekke piggtråd til vern mot deg sjøl, så du ikke rømmer.

Et liv tilbragt i løgn kan ikke reddes ved annet enn mere løgn.

Uten tillit har man ingenting.

Åpenhet gir forståelse. Forståelse gir kunnskap

Takket være bøkene ble alt visket ut, alt glemt, alt tilgitt, og alt gjenopprettet.

Hvorfor skriver jeg? Fordi bøker er større enn livet. De byr på den beste oppreisningen. De vitner om tankens ugjennomtrengelige forsvarsverk

Som jeg sa til en journalist her for en stund siden - ung jente, virket grei nok. Hun prøvde bare å være journalist. Hun sa: Sheriff, åssen har det seg at dere har latt kriminaliteten komme helt ut av kontroll i fylket deres. Hun syntes vel spørsmålet var på sin plass. Det var det kanskje også. Men iallfall så sa jeg til henne: Det starter med at man begynner å overse dårlige manérer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna.

Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet.

Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for.
Kan du huske på det, tror du?

Så kanskje den aller største bekymringen var at det en dag ville gå opp for en at alle bekymringene man hadde hatt i livet, kokte ned til én ting: lengselen etter å slutte å bekymre seg.

Ofte fortsatte folk å prate, så lenge man bare holdt kjeft og ventet. Det var noe med menneskets forpliktelse til samtalen. Et behov for å holde den gående, innfri samtalepartnerens uuttalte forventninger.

Jeg liker ikke disse religiøse folka. Gi meg heller hundre voldspsykotiske sprøytenarkomane på speed, bol og LSD. Det er mer forutsigbart.

Det er jo alltid penger det handler om - og det var lite som sendte et sterkere signal om hva man mente enn en kule i brystet. I Norge hadde kutymen hittil vært å sende en kule i posten. Men tidene forandrer seg jo.

En mann som går raskt gjennom en mørk og ensom gate. Raske skritt og tung pust, undring og forventning. En bjelle over en dør og lyden den lager. En bokhandelmedhjelper, en stige og et varmt, gyllent lys, og til slutt: den riktige boken I det riktige øyeblikket.

Problemet var tida det tok. Og at jeg bare var et lite sandkorn i Guds rike. Om jeg hadde lyst til å dra på søndagsmøte eller ikke, var irrelevant. Herrens ønsker var viktigere enn mine. Der var jeg blant likesinnede. Men utenfor ... Utenfor hadde jeg lite å stille opp med. Ingen naturlig plass. Ingen egen verdi.

Å forlate en religiøs gruppe man har viet store deler av livet til, kan være smertefullt. «Verre enn en skilsmisse» er den svenske psykologen Håkan Järvås karakteristikk av å bryte med religiøse miljøer som bryter grunnleggende menneskerettigheter. For de som skal forlate miljøet, forlater ikke bare sin nærmeste, de forlater ofte alt. Familie, venner, identitet, verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Kanskje har de også fått høre at de havner i helvete om de går ut av menigheten. At verden utenfor er en del av ondskapen. Nå skal de selv bli en del av ondskapen.

Et behov er et svakt punkt.