Bokelskere.no

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Kort, intens, med snikende ubehag!

Mitt første møte med Jon Fosse. Boka har stått i hylla lenge, men av en eller annen grunn har jeg stadig skjøvet den bakover i lesekøen, trolig fordi jeg har fått inntrykk av at Fosse skriver sært og ubegripelig. Og så viser det seg at inntrykket var feil. Sært, kanskje, men ubegripelig? På ingen måte. Språket er lett, alle gjentakelsene suggererende.

Trilogien består av de tre små bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som gir oss fortellingen om Asle og Alida fra de bryter opp fra hjemplassen og reiser til Bjørgvin og fram til ei tid da de begge er halvglemte minner blant etterkommerne. Betagende skildring av ung kjærlighet, delvis gjennom dialog og delvis gjennom en slags bevissthetsstrøm. Underveis avdekkes det, nærmest mellom linjene, at Asle har ofret i meste laget for å berge seg, kjæresten og barnet deres unna den bunnløse nøden de står overfor.

Et øyeblikk så jeg for meg at Jon Fosse har skrevet seg sjøl inn i fortellingen; det er gamle Ales som filosoferer over slekta si:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Det ble raskt klart at en del historiske hendelser det refereres til, skjedde for såpass lenge siden at dette ville vært fysisk umulig.

For andre gang denne uka gir jeg en sekser. Jeg skal lese mer av Fosse!

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk. Boken ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Jeg lar deg gå