Bokelskere.no

Ja. Men du veit, stundom kjennes det som om enkelte erfaringer du gjør som tenåring, kan komme til å bestemme retningen for resten av livet ditt.

Ethvert menneske burde en gang iblant stille seg opp foran speilet, for eksempel en gang i uken, se seg selv inni øynene og spørre sitt eget speilbilde: Er jeg et snilt menneske? Ønsker jeg det beste for mine medmennesker? Eller for kommende generasjoner? Bidrar jeg til å verne om livsmangfoldet på min egen planet?
Og speilet svarer. Så sant vi ikke viker med blikket, stirrer øynene i speilet tilbake på oss selv.

Mangelen på anledning til å velge kan noen ganger nesten ha noe velsignet over seg, noe lett bedøvende, en visshet innerst inne om at man ikke selv er ansvarlig for den situasjonen man er havnet i.

Det meste handler om penger, tenkte Wisting. Follow the money, hadde den anonyme kilden sagt til journalisten i Washington Post da Watergate-skandalen ble rullet opp i 1972 og Nixon måtte gå av som president.

Det var der jeg begynte å fornye ditt indre menneske gjennom å øve deg i ensomhet, stillhet og det å leve i det skjulte.

Hvorfor hadde noen vedtatt at sport var av en sånn viktighet at det fortjente en egen avdeling i nyhetene? Hvorfor ikke ti minutter med kultur? I hvilken verden var håndball og banesykling viktigere enn billedkunst, musikk og litteratur?

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»

Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.

"Sliten? Opptatt? Du kommer sikkert til å argumentere med at du ikke har tid."
"Fordi jeg ikke har det."
"Hvem har vel det? Synes du ikke det er oppskrytt å være voksen?" undret han. "Akkurat i det man har løst ett problem, dukker det opp ti andre."

Doktor Mason hadde advart henne om at det var mye arbeid med et spedbarn, men dette var ikke jobb: Det var tvangsarbeid.

Ikke rart at mennesker ikke forsto dyrene. De forsto jo knapt nok hverandre.

Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.

Han hadde prøvd å være likegyldig til Claras fiolinspill: Han var fast bestemt på at hun ikke skulle vokse opp med det klare inntrykket han hadde av sine egne foreldre, at kjærligheten deres til ham avhang av at han oppfylte ønskene deres. Og kanskje den egentlige grunnen til at han ga opp fiolinen, sa han, var at han ville finne svaret på det spørsmålet, spørsmålet om kjærlighet.

Gleden sitter så langt inne at jeg knapt får tak i den.

Under hele oppveksten hadde menn blandet seg i yrkesvalget, klesvalget og utseendet hennes. Ingenting gjorde henne mer forbanna enn folk som ville påtvinge andre det intolerante verdensbildet sitt med trusler og vold, begrense livet.

Jeg må få møblert de tomme hjørnene i livet.

Det onkel sa, fikk meg til å tenke. Jeg hadde også vært sint på USA. Men ved å lese bøkene deres så jeg den andre siden av dem - menneskeligheten deres. Av og til var jeg sikker på at det ikke ville finnes krig i verden hvis folk var villige til å lese hverandre og se lyset fra andre kulturer.

«Jeg viste nabokona konkylien,» fortsatte oldemor. «Jeg sa jeg skulle gi den til oldebarnet mitt i Norge, men det forstod ikke nabokona noe av. Det fins jo hundrevis av slike på strendene her. For en kjedelig gave, sa hun. Men jeg sa at akkurat denne er helt spesiell. Hvorfor det? ville nabokona vite. Da holdt jeg den opp foran henne og sa: Fordi nettopp denne konkylien skal mitt oldebarn holde i hånden.