Og når den andre, den som blir elska, seier at ho òg elskar han og elskar med han, og
han merkar den totale overgjevinga: då er han lukkeleg, og tida stansar, og
augneblinken blir evig. Og han vil aldri gløyme, aldri. Om han kjenner seg elska, er
det nok for han å vekkje til live dette minnet for å kunne herde ut kva det skal vere,
framføre kva smerte og kva vanske som finst. Der vil han finne ein tilfluktsstad, der
finn han ei kjelde til alle ønske.
Og så legg han armane sine kringom Alida og så held han henne inntil seg og så sit dei
der og kjenner på kvarandre og dei kjenner at dei høyrer det same og dei kjenner at dei
no svever saman og er saman i svevet og Asle kjenner i seg at han bryr seg mykje meir
om Alida enn om seg sjølv og at han vil henne alt godt som i verda finst til.
Den [Mannen uten egenskaper] skulle bli en av bøkene jeg har eid uten å lese den, bøker som finnes i de fleste menneskers hjem som en slags garanti for en morgendag, en fremtid av ro for lesing.
Menneskene er fanget i historien, og historien er fanget i dem.
Jeg har aldri visst på hvilken måte verden ville sett annerledes ut om jeg ikke hadde levd, eller hvilke bredder jeg ville ha drevet den mot om jeg hadde levd mer intenst (..)
Men nu skal jeg også spisse min penn imot dem, så den blir som en syl; jeg skal dyppe den i edder og galle; jeg skal kyle mitt blekkhus like i skallen på dem!
Slik det alltid finnes noe meningfullt i det meningsløse, finnes det alltid noe meningsløst i det meningsfulle
Målet er ikke å finne meningen med livet, men å finne noe viktigere: frihet fra meningspresset
[ . . . ] kvifor sa han ein ting så sikkert medan han heile tida meinte det motsette; dette var då høgst ubegripeleg! Korleis kunne ein i så fall gjere seg håp om å forstå andre menneske?
Det mennesket, anten det er ein herre eller ei dame, som ikkje finn glede i ein god roman, må vere useieleg dum.
Er man frisk nok til å være klar over at man er gal, er man ikke like gal som hvis man tror man er frisk.
Definisjonen av et menneske ville være denne; et utakknemlig vesen på to ben
Ha rett til å ønske seg det aller dummeste, og ikke være forpliktet til å ønske seg bare det fornuftige
Mine herrer, dere må unnskylde at jeg har begynt å filosofere; etter førti år i kjellerkroken må jeg få lov til å fantasere litt
begår mennesker gemenheter bare fordi det ikke kjenner sine virkelige interesser?
Jeg tror det bare er raseri som kan redde oss. Ikke et voldelig raseri, men et rettmessig sinne som gir oss puls. Som får oss opp av sofaen for å stå opp mot urett.
Du tror ikke at du er sterk nå, men når tiden er inne, vil du være det.
At en muslimsk slaveeier i Algier, i samarbeid med jødiske mellommenn, kunne få de katolske myndighetene i Livorno til å holde (norske/danske) protestantiske eks-slaver fengslet i påvente av en pengeutbetaling for fangenes frikjøp, er for øvrig en ganske kuriøs tverreligiøs finansiell konstellasjon fra Algiers gullalder, som helt har gått under våre dagers forskerradar.
Jeg valgte og kjøpe denne boken fordi tittelen provoserte meg. Og med fare for å bli rykket ut av min polstrede god stol, fra mitt lune, varme og trygge rede. Tvunget til å innse at jeg kan og bør engasjere meg mere en det jeg gjør. Tørre og kjenne på urettferdighet og smerte som fins. Takke for friske barn som vokser opp i en trygg kant av verden. Og gi av meg selv, ta litt mere tak, og ikke bare betale avlat når det dukker opp en pengeinnsammling som rammler ned rett forran mine føtter.
Hva vi velger å gjøre i møte med andre mennbeskers lidelse, er avgjørende for hvem vi ønsker å være.