Bokelskere.no

"Maybe one day when I get really scared, I may start believing
the Gospel ..

you never know if God is actually out there"

En utveksling på sommerlig gate, ved Ray Comfort.>

Kan jeg være omsorgsfullt skapt,
eller noe likegyldig gaterusk for vinden hvorsomhelst?
Depressivt liv - så møte en brå død, var det vits i å bli født?

Har lest 41, og har flere på lista.

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.

Den siste gode mann er en virkelig spennende og interessant thriller. Den tar for seg spørsmål det er vanskelig å finne svar på og løser dem på en intelligent måte. Kontrasten mellom astrofysiker Hannah Lund og politimannen Niels Bentzon er stor, og den lager et ekstra spenningsfelt i boken. Jeg slukte denne boken i store jafs og ble revet med av historien og spørsmålene.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Man kan være rykende uenig i sak, men likevel avstå fra personangrep. Denne replikken din synes jeg var ugrei.

Noen ganger savner jeg en "Dårlig sagt"-knapp.

Virker som det ikke er så mange vesentlig ulike varianter
av ikke-trosretning ateisme, så 'bekjennelsen' er nok alt
detaljert kartlagt av faglige tenkere.
Ikke så at personlige betroelser blir helt uinteressante,
men en saklig faglig referanse må bli nyttig, om vi finner en.

Som utøvere av åndelig agenda, må de jo tåle offentlig
granskning.
Men de kan ha tendens til å ønsketenke at de alt eier verden,
i kraft av en umåtelig intelligens de tillegger seg selv
og ikke oss.
Rent nedlatende holdning forekommer, blir vi møtt som likeverdige
skapninger?
Eller er vi bare et foreløpig feilgrep
av den kanskje vise og målrettede Evolusjonen, som likevel ikke
kan ha egen intelligens, og absolutt ikke må ligne en Skaper Gud.

Ateistiske skribenters intellektuelle bidrag vil ofte legge seg
på skjellsord-planet, Gud har de tatt til psykiatrisk pasient.

"Har de kalt husherren Be’elsebul, hvor mye mer da hans husfolk!?"

Virker faktisk som de tror Skaperen aldri har vært til, da er vi
alle bare kosmisk random søppel -- hva skjer da med menneskeverdet?
Evolusjonen må jo bare si Unnskyld for feilgrepet, at vi som omgås
med Gud, ikke ble abortert vekk straks vi eksisterte.
Hvilket fortsatt er aktuell maktpolitisk sak, høyspent.
Det kan hende vi har alt det humane og etiske der, på det nivået:
"Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere."

På den annen side: Gud tror ikke på noen ateist .

Det Kelvin-kalde, intelligensløse Kaos bare har evnen til å
verpe kjekke intelligente ateister, av random rørerundt partikkel-
kaos, som Ingen-Intelligens bare må ha droppet og glemt 'der'.

Ateisten blir 'nesten-takknemlig' for at han er uskapt så ramt
intelligent at han ser [visdommen xxxx] random beslutningskraften?
bakom Altets ikke-nærvær ?

spørs om ikke selv norrøn-hedningene hadde mer forstandige skapelses-
myter..

Det var en overdrevet romantisk måte å se det på, vil jeg si. De som er religiøst hjernevasket/religiøse ekstremister virker om noe som om de har et mye mindre og trangere bilde av virkeligheten, og lukker øynene for mye av den.

Det har hendt noen ganger at jeg har lest en bok, så av ulike grunner blir det ikke match mellom meg og bokens budskap. Så jeg legger den fra meg, halvlest eller verre. Så kan det gå lang tid og den samme boken dukker opp på et loppemarked f.eks. Jeg leser baksiden av boken og finner det interessant, uten å huske at det er den boken jeg har lest før. Så jeg gir faktisk boken en ny sjans med å starte på scratch. Men det hjelper bokens skjebne aldri. Omtrent der jeg ramlet av forrige gang ramler jeg også av her. Der skjedde typisk nok med Øystein Bogens Putin og jeg. 20-30 sider ut i boken merker jeg - nok engang - at dette gidder jeg ikke. Bogen klarer ikke å holde meg fast, fenger meg ikke. Selve øyeblikket da det går opp for meg at denne boken hadde jeg jo lest før skjedde vel rundt side 15 eller deromkring. Neste bok jeg leser er Yngvar Ustvedts Opprørere. For flere år siden var jeg også i gang med den, - men den ble lagt til side - i kjelleren. Og nå tok jeg den frem igjen. Og.......ja, dette likner mye på eksempelet over, bare at denne gangen hadde jeg bare utsatt lesingen. Men det er tydeligvis en grunn til at en tar en pause, for boken fenget ikke helt her heller. Og etter 20 -30 siders lesning blir det STOPP igjen. Sånn er liver som Bokelsker: det er grunner til at det havarerer og det er grunner til at en ikke - noen ganger - ikke klarer å gi slipp på boken.