Bokelskere.no

Men luksuslivet imponerte henne ikke, hun ble rastløs og kjedet seg i stedet. En springmadrass kunne ikke bli bløtere enn bløt, lintøyet hvitere enn hvitt, og aprikossyltetøy deiligere enn deilig. Det måtte da være noe mer enn denne fråtsingen? Og hvordan greide egentlig late, rike mennesker å trives så godt når de nesten ikke gjorde annet enn å kvitte seg med penger?

Isobel var egentlig mye mer av en viking enn sin mann. Hun kom fra Newcastle i nordøst, der nordmennene hadde klort seg fast med vold og makt.

"Om Jesus ikke hadde vært så god til å gjemme seg," sier jeg, "så hadde folk sluppet å lete så mye etter ham."

«Man må bare gjøre så godt man kan,» sier jeg, «og så får noen andre gjøre det bedre.»

Men hva er egentlig rasjonell bruk av tid? Hva ønsker vi å oppnå med all denne rasjonaliteten? Hurtigere, lenger, mer har bragt oss i uføre. Jeg vil gjerne slå et slag for saktere, kortere, mindre og morsommere.

Jeg er overbevist om at å skrive prosa ikke burde være annerledes enn å skrive poesi; i begge tilfeller finner vi en søken etter uttrykket som er nødvendig, unikt, kompakt, nøyaktig og minneverdig.

Gjennom Chagalls glassmalerier er den gjenoppbygde St. Stephan-kirken blitt en forsoningskirke. Dette at en jødisk kunstner ville lage sitt siste store verk i en tysk kirke, er et vitnesbyrd om ønske om forsoning og om tro på kjærlighetens makt. Chagall var alltid overbevist om at menneskets ondskap ikke skal kunne tilintetgjøre kjærligheten og ikke hindre Gud i å nå sitt mål med skaperverket.

Jeg er blitt spurt hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde den dagen. Verden er full av trellfolk, er det blitt sagt meg. Hvilken forskjell gjør det om jeg gir noen få av dem frihet?
Det gjør en forskjell for dem, har jeg svart.

-- Makt kan være godt, sa Vårherre -- men makten over andre er intet, makten over seg selv er alt.

Før de blir bevisste, vil de aldri gjøre opprør, og først når de har gjort opprør, kan de bli bevisste.

I denne moderniserte verden
med betong og asfaltert bakke
er det ikke enkelt
å være
et frø

Onkel Sleipner og tante Victoria har gått seg vill i krangleskogen. Det er trangt mellom trærne...

Varmeflaska
i fotenden av senga
har kald snute.

Døden kan ikke skade meg
mer enn du har gjort meg skade,
mitt elskede liv.

Napoli er et paradis, alle lever i en slags beruset selvforglemmelse. Slik går det også med meg, jeg kjenner knapt meg selv igjen, jeg synes å være et helt annet menneske. I går tenkte jeg: «Enten var du gal før, eller så er du det nå.»

Da jeg om kvelden gikk ned i Palmehaven på Grand traff jeg
på Aksel Sandemose, som jeg ikke hadde sett snurten til
under opplesningen.
Vi fulgtes til Restaurant Blom.
Han så ganske normal ut og var ikke beruset. Det stod
likevel en atmosfære av krig omkring ham.

Purpurneseordenens våpenskjold så dystert ned på oss inne i
den halvmørke restauranten mens vi bestilte hver vår whisky.
Vi hadde ikke vært der lenge før en mørk og pent kledd jente
i tenårene ved et av nabobordene, der hun satt sammen med to
venninner, kom over til oss. Hun hadde som de to andre drukket
limonade og holdt limonadeflasken barnslig gjemt i bakhånden
da hun spurte om hun fikk slå seg ned et øyeblikk.
Jeg tenkte straks at det var autografer hun var ute etter.
Men det ble tydelig at hun hadde villet vise seg overfor
venninnene ved å driste seg til å gå bort og helt åpenlyst
sette seg ved den beryktede Aksel Sandemoses bord.
Det ble ikke sagt noe, bare litt småfjas.

Etter en stund foreslo tenåringen at vi skulle gå hjem til
henne. Der var det masser av whisky, så slapp vi å bruke
mange penger på det på restauranten.
Det var et meget velment forslag. Hun sa at hun bodde i
sentrum og det ville ikke ta mange minuttene å gå dit,
alt var tydelig nok beregnet på å imponere de andre jentene.

Vi sa jatakk. Og jenta nikket nonchalant til venninnene da
vi gikk. Selv betraktet jeg meg bare som en som fulgte med
på kjøpet. Jeg var tross alt litt nysgjerrig.

Mørket la seg over Oslo. Vi sa ikke noe på veien. Det var
bare et kort stykke, Karl Johan og et par sidegater.
Så var vi plutselig fremme.
Det var et pent hus, det så borgerlig tilforlatelig ut.
I heisen opp til øverste etasje virket jenta en smule betenkt
over dristigheten sin. Men hun strammet seg opp og prøvde
igjen å opptre som rutinert vertinne. Hun virket også noe
eldre og mer utviklet enn jeg til å begynne med hadde lagt
merke til. Hun skalv litt på hånden da hun låste opp for oss,
men siden fortsatte hun med å spille rollen som sikker og
verdensvant dame.

Den store leiligheten så ut som en sommerbolig som i noen
tid hadde stått ubrukt av sin rette eier. En lys og flott
dagligstue var møblert som en moderne salong. Jeg festet meg
spesielt ved det honninggule parkettgulvet, et underverk av
lys eik, riktignok litt støvet fordi det nok ikke hadde vært
gjort rent i det siste. Jeg pleide alltid se på gulvet når
jeg kom inn i et fremmed hus. Det store rommet var også
smakfullt innredet. På veggene hang moderne kunst.
Der var mest av litografier, også et par store oljemalerier
som det avgjort var noe ved. En bred åpen peis med peishylle
tronte som midtpunkt i rommet.
Der var høy klasse over alt sammen. Særlig gulvet var praktfullt.

-Jeg bare låner leiligheten av noen slektninger, sa jenta.
Gud nåde meg hvis jeg roter det til her, det er litt uryddig,
men ta det som det er.
Åpningen til den brede peisen var fullpakket med rusk og rask
som hadde ligget der lenge. Ikke nok med at peisåpningen hadde
vært brukt til avfallsplass. Alt rotet bredte seg som en lang
streng utover gulvet. Der var sammenkrøllet innpakningspapir,
skoesker, bølgepapp og annen emballasje, masser av treull,
hauger av gamle aviser, innhold fra tømte askebegere og alt
mulig annet. Avfallsstrengen buktet seg som en orm utover
halve gulvet med den honninggule parketten, nådde helt bort
til et lavt bord med glassplate, der vi ble bedt om å sette oss.

Plutselig bad jenta om assistanse.
-Kan noen av dere hjelpe meg med å lete etter whiskyen?
sa hun. Jeg fulgte henne ut i kjøkkenavdelingen for å hente
whisky, mens Aksel Sandemose slo seg ned i en stol ved glass-
bordet. Det viste seg vanskelig å finne whiskyen. Derimot
var det mange flasker med annet brennevin. Etikettene på
flaskene skjønte ikke jenta seg særlig på.
Vi lå på kne begge to og lette langt inne i et skap der
flaskene stod. En duft av ung jente og en eller annen slags
parfyme blandet med redselen hennes, slo imot meg. Det var
klart at jeg ikke var uberørt av det.

Det gikk en stund før vi merket røyk og skarp lukt av brent
papir, men jeg tenkte ikke med det samme på hvor dette kunne
komme fra. Da slo det ned i oss, plutselig, at det måtte
komme fra leiligheten. Vi glemte flaskene og styrtet bortover
mot salongen. Tettere røyk og brannlukt viste vei for oss.

Det brant langs den lange papiravfallsormen på gulvet, fra
bordet og helt bort til steinplaten foran peisen. Treull,
kartonger og alt det andre stod i full flamme.
Gulvet var svartsvidd langs en gate som begynte ved bordet,
der Aksel Sandemose satt stiv som en statue og stirret på
ilden. I et lynglimt så jeg blikket hans. Det var barnets
blikk, når det har greid å skremme de voksne.

Den unge jenta viste en forbløffende snarrådighet. Hun
visste straks hva som skulle gjøres. Hun tok meg i armen og
vi styrtet inn i et soveværelse. Der tok vi hvert vårt fange
av tepper og ulltepper og fór tilbake til brannstedet.

Røyken sved oss i øynene. Vi fikk hosteanfall. Når vi kom
for nær, sved flammene oss i ansiktet. Vi kastet de blå
silketeppene og ullteppene over varmen. Etter en stund
hadde vi greid å slokke den.

Oppe under taket stod røyken som en kjempesopp. Taket var
blitt gråsvart. Det honninggule gulvet var forkullet langs
en bred gate. Gardinene var ikke engang noe å snakke om.

Stolen ved bordet med glassplate var tom. Aksel Sandemose
var forsvunnet. Da vi så etter var yttertøyet hans også borte.
Sandemose hadde stukket av.

[fra norsk utgave 'Parnass', Tiden 1984, Fulltekst >