Bokelskere.no

Husk at frihet ikke er å kunne si akkurat hva du vil, nøyaktig når du ønsker det, hvor enn det måtte passe deg. Ekte frihet er å aldri føle behov for å si slike ting.

Jeg er ikke det jeg tror jeg er, og jeg er ikke det du tror jeg er. Jeg er det jeg tror at du tror jeg er.

Det er først når du hører hva hjertet ditt lengter etter, at du vet hvor du skal være.

Fantes det ikke noe filtreringssystem? Kan den enkelt låner avgjøre om en bok skal i flammene? – Med sorg å melde, ja, sa Per Bleken. Det er en del av regjeringens utfasing av litteraturen, dette også; en forlengelse av at kulturministeren i 2016 uttalte at det må bli slutt på at noen forteller oss hva som er god og dårlig kultur. Så nå er det folket selv som avgjør.

Så dette er altså livet, dette er altså begynnelsen på den tiden folk senere omtaler som «for lenge siden, da jeg var ung».

Du skal beskytte mennesker mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en idé og setter den over andre idéer, da blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer idéer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si det du vil.

"Å, men tenk Dem om, sir. Blunts Briljante Detektiver! De lar seg aldri slå ut. Og hvis De unnskylder at jeg sier det, så hørte jeg tilfeldigvis hva De og frua tøyset om i morges. Mr. Poirot og hans små, grå celler. Hvorfor ikke bruke de små grå cellene Deres og finne ut hva De kan gjøre?» «Det er lettere å bruke sine små, grå celler i bøkene enn det er i virkeligheten, gutten min.»

Medisinsk er vi ikke lenger like hjelpeløse, men i språket- i våre tanker, forestillinger og følelser - er vi det fortsatt. Hiv handler om de unevnelige ting, det vi ikke tør å nærme oss. Denne hjelpeløsheten lever i beste velgående. Angsten og fordommene ligger igjen som et stort, stumt tomrom og danner en effektiv barriere mot det eneste vi kan overkomme hjelpeløshet med: kunnskap

Kanskje er det som Sam sier, at hun har vært så opptatt med å være perfekt at hun har mistet evnen til å være ekte.

Hun tedde seg som hun pleide, som om jorden var rundt og at det var noe alle var enige om, selv om jeg visste utmerket godt at jorden var flat og at hvis jeg nådde kanten, kom jeg til å falle utfor.

«Lov meg, denne tid du er her på jorden, at du løper i gresset, synger, elsker, hører vakker musikk. At du ikke er redd. Nei, åpne døren, tenn lys, grip kjærligheten om du finner den. […] Gjør verden litt vakrere. Bare en millimeter. På din helt egen måte.»

Livet var som vanlig fullt av malplasserte objekter.

Gutten tenker at bygningen er fin, at navnet Stai er fint, at her kunne han gjerne tenke seg å komme tilbake en gang det falt seg sånn. Men når faller ting seg sånn? Etter hvert som han blir eldre, vil gutten oppdage og erkjenne at det er tusenvis av steder han gjerne skulle ha besøkt, men som han aldri kommer til å besøke. Verden er for stor, og han er altfor liten.

Jeg skal si deg en ting, og det er at å hate musikk er som å hate sine egne hjerteslag. Det er som å hate kjærlighet!

Alt blir til noe annet, blir til en versjon av det det var før.

Jeg vil si at jeg er redd, men jeg er for redd til å si det.

Her og nå kan jeg verken være det jeg alltid er eller bli det jeg kan være.

Ironisk nok hadde vi ved å vinne et slag som så meningsfullt ut, lært at det var meningsløst.

Jeg gråter over min tapte barnlighet
Jeg takker for min nye viten
Jeg ber om hjelp
til å gjenvinne min barnlighet
beholde min viten
og gå videre
som et helt Menneske