Bokelskere.no

Sitter her og blar litt i et forfatterhefte om Arne Garborg utgitt av Biblioteksentralen i 2001 i forbindelse med 150års-jubileet for hans fødsel. Der siteres et stykke av av Garborg som illustrerer at han kunne være en temmelig skarp meningsmotstander: Tri ting må eg læ åt: når grisen vil læra hesten å tråva, når sauen held fyredrag um det sanne mod, og når Bjørnstjerne Bjørnson taler um - tolerance.

Spennede prosjekt: Jorda rundt på 196 bøker.

Nydelige lydeffekter og fantastisk stemmeskuespill. Skulle jo bare mangle med de store navnene som er med: Christopher Lee, Benedict Cumberbatch, Natalie Dormer, Bernard Cribbins, David Harewood, James McAvoy og selveste Giles fra Buffy (Anthony Head) bare for å nevne noen. Fant denne på audible og har kost meg med den i løpet av påskens to første trim-turer. Jeg har ikke lest boken, men har lest tegneserien så visste at det var en god historie. Den er jo skrevet av Gaiman. Det handler om Richard Mayhew som en dag finner jenta Door skadet på gaten, og når han hjelper henne med å komme unna de to morderne (de stjeler showet spør du meg), blir han dratt inn i den magiske og farlige verdenen kalt London Below. Dette er en herlig forestilling full av humor, spenning og overraskelser. Kan du engelsk og liker gode historier vil du garantert like denne.

det her!

et bilde til

Mitt drømmebibliotek har belle i "beauty and the beast"

Takk for tilbakemeldinga!

Jeg kan presisere at jeg startet å lese samlinga i midten av november 2013, så jeg har brukt en del måneder på å lese alt, selvfølgelig. Man merker fort når man får for mye når man leser lyrikk.

Jeg likte faktisk de første samlingene bedre enn de siste. Det ble verre og verre totalt sett, etter min mening. Jeg liker den unge Hauge fordi han kun skildrer natur (direkte) og ikke kommer med banale påstander, som blir symptomatisk lengre ut. La oss se på et konkret eksempel fra første diktsamling «Glør i oska», hans første strofe i ei bok, faktisk:

Eg er berre ein gneiste
av den store eld.
Og som ein kveiktest i myrkret,
skal eg slokna ein kveld.

Her får vi presentert klare bilder med god rim og rytme. Diktet sikter til store temaer, som å være en del av en større eller høyere enhet, og forgjengelighet. Det er spesifikt og direkte, ja, godt!

Så vil jeg illustrere med et par strofer fra et dikt jeg mener er svakt:

Vinden har so
   mykje
        å fortelja

i vår, eg har ikkje
    høyrt han
         på mange år,
         (…)

Dette er åpninga fra diktet med samme tittel som de åtte første ordene fra «Dropar i austavind» (1966). Først vil jeg nevne hvordan spesielt motiv som vind går igjen til det blir trettende (en av flere). Han fornyer seg ikke ofte nok til at alt blir like spennende. Det kan hende slike motiv var mindre oppbrukte på hans tid, men akkurat det har ikke holdt seg til i dag.

At vinden har så mye å fortelle, sier oss veldig lite. Det er en bildeløs påstand. Vinden i seg selv kan vi ikke se for oss, og at den har mye å fortelle er så generelt at det i hvert fall ikke får meg til å tenke på noe spesielt. Hva med å være mer spesifikk? Dette står i stor kontrast til det første eksempelet som ikke kommer med påstander, men skarpe bilder. I tillegg er linjedelingen rar. Hver linje under ett har lite innhold, og til sammen fragmenterer det en allerede billedfattig setning. Jeg mener dette eksempelet er illustrerende for mange av Hauges dikt, som ofte blir veldig enkle og spede.

Jeg vil gjerne møte Hauges tid, og kanskje jeg får et annet forhold til ham om ti år. For, tross min unge alder, vet jeg at smak kan forandre seg ganske mye. Men jeg tviler på at jeg en gang vil like de diktene jeg synes er svake i dag. Kanskje jeg vil se annerledes på de gode diktene. Men akkurat nå er Hauge for meg en poet av vilje og ikke kvalitet. Og jeg mener den beste samtidspoesien trumfer Hauge en høy gang.

Norsk ungdom og lyrikk er kanskje en litt annen debatt. Men hvis en gjennomsnittlig videregåendeelev hadde bladd gjennom hans samlede verker, tror jeg vedkommende ville blitt overrasket over hvor lette enkelte av diktene hans kan være. Så enkle at de hadde tenkt at de kunne skrevet det selv. Det er imidlertid stor forskjell på de beste og dårligste diktene. Jeg husker bare svakt Hauge fra skoleverket, men totalt sett husker jeg godt hvordan Hauge og resten av de gode, gamle lyrikerne ikke fenget meg noe særlig. Jeg ville heller lest mer moderne lyrikk og blitt interessert i sjangeren den veien, for så å komme til Hauge. Og det er faktisk slik jeg kom til ham også. Et annet aspekt ved norsk ungdom og lyrikk, er analysen. Men det er en annen diskusjon.

Jeg håper på flere innspill.

Et lite dikt til alle lærerne på Bokelskere, for jeg tror det er mange av dem her. Dere som ikke er lærere kan jo også lese diktet og forsøke å få et lite inntrykk av hemmeligheten med å være lærer.

Skolan

Skolan i det första vinterljuset.
Drömmande varma ansikten
på innsidan av världen
och på utsidan allt det kalla
som nyfikenheten riktas mot.

Min första fröken regerar världen,
tung, vänlig, rösten som den gamla
tramporgel hon spelar på.
Klassrummet glider fram som en
båt genom vinterlandskapet.

Jag sitter där, rädd för nästen allt.
Vågar inte ens berätta för fröken
att jag tappat bort den gule kritan
så att jag måste rita min
sol alldeles brandgul.
Och fröken stannar vid min bänk
inför den nästan-gula solen
och tycker den ser bra ut.

Fra Jakobsbrevet av Göran Greider.

Jon Fosse blir oversatt til flere språk - deriblant bokmål.

Jeg var en stor fan av tv-serien Gilmore girls. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville lage en liste over hvilke bøker de nevner i serien. Det er en lang liste, som jeg fant på en nettside som ikke finnes lengre.
Jeg har ikke tatt med bøkene bak de filmene som også nevnes.
Si gjerne ifra, hvis du vet om bøker jeg ikke har i lista.

Neil Gaiman er langt på vei til å bli min nye favoritt forfatter. "Neverwhere" er den tredje boka jeg har lest av denne forfatteren, og jeg har elsket hver eneste en av dem. Men Neverwhere er min favoritt så langt! Gaiman har skapt en utrolig verden, og beskriver karakterene i boka si så levende at det er nesten så de kommer ut fra sidene. Har også funnet ut at det lønner seg å lese Neil Gaiman`s bøker på engelske...den fantastiske tørre humoren hans har en tendens til å bli borte i de norske oversettelsene. Men dette er en fantastisk bok, og jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde til gode å lese den for første gang!

Skal ein først reflektere over leseåret som har gått, så vil eg helst nytte talmateriale som underlag heller enn å gi meg ut på rein synsing. Derfor har eg telt opp bøkene eg har lest, gruppert på ulike måtar, og oppdaga eit par tendensar som eg ikkje hadde reflektert over før eg gjorde denne øvinga.

Først; eg har lest 62 bøker i år. Dette er mykje meir enn eg hadde reikna med å lese ved inngangen til året, og det er nok først og fremst deltakinga på desse sidene som har gjort at eg har lest, etter min målestokk, såpass mykje. Tusen takk til alle de som bidrar til desse sidene, og til administratoren som held dei i sving. Tre av bøkene eg har lest var lydbøker. Eg fekk også uvurderleg starthjelp til å kome i gang med lydbøker her på desse sidene.

Terningkast
Ingen av bøkene eg har lest har vært direkte dårlege, eg har ikkje delt ut terningkast 1 eller 2 i 2013, og det er ikkje for å vere grei. Det handlar meir om at eg har undersøkt bøkene litt på førehand før eg vel å lese dei (eller å ikkje lese dei). Dette er noko eg kjem til å halde fram med i 2014. Gjennomsnittleg terningkast i 2013 var 4,32, og 4 var det vanlegaste terningkastet.

Språk
49 av bøkene har eg lest på norsk, 7 på portugisisk og 6 på engelsk. Det vil vere naturleg å sikte på eit liknande antal framandspråklege bøker til neste år.

Lengde
Bøkene fordeler seg på 15 784 sider (lydbøker ikkje medreikna).Gjennomsnittslengda på bøkene eg har lest er 268 sider. Nesten alle bøkene eg har lest er på mellom 100 og 400 sider. Det kan sjå ut som eg har skrekk for lengre (eller kortare, for den saks skuld) bøker. Men leseplanen for neste år inneheld alt fleire verk på godt over 400 sider, så det er mogleg at fordelinga på sideantal vil sjå litt annleis ut neste år.

Årstal
Eg har lagt vinn på å lese både ny og eldre litteratur i året som gjekk, og eg er særs nøgd med fordelinga som gjeng fram av figuren nedanfor. Som ein kuriositet nevner eg at 3 av bøkene var frå 1966, året eg vart fødd. Den eldste boka eg las var ei japansk reiseskildring frå år 935.

Bok-kategori
Eg var klar over at eg har lest mest romanar, men eg trudde ikkje denne kategorien var slett så dominerende. Og eg trudde eg hadde lest fleire krim-bøker enn 8. Her er det rom for å variere litt meir til neste år.

Nasjonaliteten til forfattaren
Dette var den største overraskinga eg fekk frå denne øvinga. Så godt som halvparten av bøkene er skrivne av norske forfattarar. Sjølv om eg har lagt vinn på å lese variert i året som gjekk, så har eg ikkje tenkt over nasjonalitet når eg har lagt leseplan. Berre 2 forfattarar frå Asia, og ingen frå Afrika eller Oseania i 2013. Dette er heilt klart noko ein kan ta omsyn til når ein skal legge inn variasjon i leseplanen for 2014.

Apropos variasjon, så har eg prøvd å avgrense omfanget av å lese 2 eller fleire bøker av same forfattar i 2013;
John Steinbeck: 7 bøker (dette på grunn av felleslesing av Steinbeck sine verk)
Jo Nesbø 3 bøker
Machado de Assis, Kjell Aukrust, Jørgen Brekke, Kjartan Fløgstad, Erlend Loe og Arvid Møller: 2 bøker av kvar.

Då trur eg at eg har tværa lenge nok på talmaterialet frå leseåret 2013, og eg kjenner meg godt rusta til å take fatt på 2014.

Jeg er veldig enig med deg.... Også lei av alle som i sosiale medier foraktelig snakker om hvordan folk stresser med å kjøpe mer gaver til folk som har alt, drive hysterisk husvask og få til et perfekt pyntet hus. Selv ligger de liksom på sofaen med rødvinen og stresser ikke.
Jeg tror ikke de fleste stresser vettet av seg med å lage jul, jeg. Noen, kanskje...
Men å forberede seg til jul med å vaske litt og rydde ordentlig (noe som skjer sjelden her i huset), kjøpe gaver til familien og noen venner (liten familie, så det blir ikke så mye), få tak i et passe skjeivt juletre (bør være litt glissent på ene sida så det kan settes inntil veggen og ikke ta for stor plass) og pynte med julepynten som er samlet opp gjennom livet - det synes jeg er veldig koselig!!! Jeg blir litt sliten av juleforakten.
Men når det er sagt, ser jeg at mye av den kommer fra mennesker jeg vet har dårlige minner fra barndommen, og sikkert dårlige juleminner. Dermed oppfatter de nok jula mye som en overfladisk tid for å vise fram en flott fasade, mens man dekker over vonde ting og konflikt. For meg som er så ufattelig heldig å ha gode minner fra barndommens jul, bringer jo jula bare gode assosiasjoner....men det er nok viktig å innse at det slett ikke gjelder alle.

Er det lov med et sært bidrag fra en bok som garantert hverken har vært, er eller vil bli noen kioskvelter?

Drammen er ein uvanleg vakker by, kransa av åsar og fjell, og Dramselva som renn breid og tung kløyver byen i to. Her bur eit greidt og tiltaksamt folk som er glad i byen sin og gjer alt for at ferdamannen skal få mest mogleg att for eit upphald der. Frå alle kantar av landet er det lett å koma til Drammen, og det er like festleg å vitja byen til alle tider av året.
Norske ungdomstiltak, s. 45.

Jeg har en forkjærlighet for bøker av typen "Slik lever dei der" (noen som husker denne programtittelen fra NRKs skolefjernsyn på 1970-tallet? det hører vel med til historien at jeg den gangen syntes de programmene var ubegripelig kjedelige...) - og det gjelder også bøker (og tidsskrifter!) som beskriver Norge i forgangne tider. Så da jeg kom over dette plettfrie eksemplaret av en oversikt fra 1935 over norske kaffistover og overnattingssteder drevet av bondeungdomslag og/eller målrøyrsla i det ganske land, måtte jeg bare slå til. Vel verdt sine 30 kroner - etter min mening... ;)

Åh, du Brynjulf. Du skriver så godt. Du trenger ikke så mange ord, men innholdet er stort, også i denne boka.

Henrik er midt i den prosessen det er å gå fra å være barn til å bli voksen, en tid som i seg selv er ganske utfordrende med hormoner og kropper som gjør som de vil. Kjersti er den peneste jenta i verden, og han venter spent på at hun skal komme tilbake fra ferie i Italia. Da skal han gjøre det han skrøt på seg at han allerede hadde gjort: kysse henne. Han bor med mamma, pappa er ute av bildet for lenge siden. Istedenfor har han onkel Simon. Men Simon er syk. Alvorlig syk. Han visner bort foran øynene til Henrik samtidig som så mye positivt skjer ellers, og den indre konflikten er åpenbar.

Det er rart, sa eg.
Kva då? spurte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på same tid, svara eg.

Jeg lot meg både fenge og imponere av det snikende ubehaget som befinner seg mellom permene på den også relativt slanke boka Lyden av noen som dør. Jeg merket meg da hvor mye Tjønn får sagt med få ord, og jeg må bare skrive det samme i denne ungdomsromanen. Språket er knapt, men det er så rikt! Følelseslivet til Henrik er så levende og så troverdig. Vi får også glimtvis innsikt i følelsene til mamma, og til og med bestevennen hans, mye gjennom antydelsens kunst – som Tjønn behersker fullstendig.

Tjønn er noe for seg selv i det språklige, og jeg liker det. Hele boka ser ut som ei diktbok ved første øyekast, der knappe setninger deles raust utover siden. Samtaler og betraktninger glir i hverandre i at det ikke markeres hvor dialogen begynner og slutter. Det blir fri flyt av hendelser og følelser, og det engasjerer. Karakterene har klare og tydelige stemmer.

Ho bare jabbar og snakkar visvas.
Klart eg skal dø.
Eg skal dø!
Og veit du kva det verste er.
At eg bare går rundt og ventar.
Det er det som er livet mitt nå.
Eit liv der eg ventar på å dø.
Veit du korleis det kjennes?
Eg rista på hodet.
Eg hadde mest lyst til å gå.
Ut av leilegheita til Simon.
Langt bort.

Det er ganske langt mellom bøker som klarer å få tårene mine til å trille, enten det er av glede eller sorg, men det fikset Tjønn lett som bare det med den her. Denne lille, slanke boka gjør ikke mye ut av seg, men du verden for et innhold. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den varmt videre. Dersom du prøver å få elevene dine til å lese mer nynorsk, så er det bare å fylle opp skolebiblioteket med denne her. Lettlest, lett gjenkjennelig og dypt rørende. Dette er helt i toppsjiktet blant de beste norske ungdomsbøkene jeg har lest.

Eg fekk ikkje sove.
Ho måtte vel like meg nå?
Så vakker ho var.
Enda vakrare enn eg kunne hugse.
Huda så stram over det vesle ansiktet.
Dei kvite tennene når ho smilte.
Leppene som eg ville smake på.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg fikk boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av fra sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…

Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.

Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.

: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/08/14/michael-ende-momo-eller-kampen-om-tiden/

Å, men Sayers er i en helt annen klasse enn George, - ikke så detaljert utmalende!

På hytta har vi stående noen av Dorothy L. Sayers kriminalromaner fra mellomkrigstiden, og jeg har akkurat storkost meg med gjenlesing av "Cloud of Witness". Alle elskere av engelsk krim som ikke har lest hennes bøker om gentleman-detektiven Lord Peter Wimsey, har her en uoppdaget gullgruve, - språket, plottet og personskildringene er eminente.
Sayers er en av de største engelske krimforfatterne og både P.D. James og Elizabeth George har latt seg påvirke av henne. Her kan man lese mer om henne og bøkene hennes.