Bokelskere.no

For det fyrste meinar eg dikt sjeldan skal lesast i samling, det bør smakast på og nippast til i små dosar slik at ein får tid og rom til å fordøya - viss ein då ikkje ynskjer ein overdose, det kan jo vera ei oppleving det òg.

Eg likar Olav H. Hauge. Me kan jo byrja med å få den saken ut av verda. Så det seier seg kanskje sjølv at eg ikkje er einig med deg i at han representerer kjedeleg, urelevant og dårleg lyrikk. Derimot meinar eg han skriv om allmenngyldige ting, om idear og tankar som aldri går av moten. Joda, den tidlege diktinga hans er noko tradisjonell, og kan verka traust. Og nokre av ting-dikta frå 60-talet verkar framande for mange - kva er greia med katten? Kven er denne Kupper'n som skrid på skøyter i eit OL me knapt har høyrt om, og Wang Wu i Kina er vel ikkje aktuell? Nei, men ein må gå på baksida. Ein må ta seg tid, finna seg rom, til å lata dikta finna ein klangbotn i ein sjølv, og i si eiga samtid. "Her må då orda komma" - kva for ein norsk ungdom har ikkje opplevd å tenkja nett den tanken, framfor ein blank dataskjerm? Er det ikkje ei lukke å vita at ein av våre største diktarar - i kvantitet eller kvalitet - har tenkt nett det same?

Og nokre gonger, nokre få gonger, må ein utfordra seg sjølv til å møta ei anna tid, ein annan røyndom. Olav H. i Ulvik kan vera fjern for oss, me lever i storbyar og bryr oss ikkje om Ogmund som rir heim over fjella i Hardanger. Men me får lova å møta han og hans verd gjennom diktinga, og det er berre slik me veks. Me må møta Den Andre og gjennom det møta våre eigne tankar, våre eigne for(-)dommar, oss sjølve. I motsetjing til romanen som kanskje tek lang tid å lesa og kort tid å oppleva, gir lyrikken oss både kortversjonen og den versjonen som malar rundt i oss i åresvis i ettertid. "Her er òg eit midtpunkt", skriv Olav H. Pila, vegen, er nokre gonger vel så viktig som målskiva.

Takk for eit provoserande innlegg, Armal!

Takk for tilbakemeldinga!

Jeg kan presisere at jeg startet å lese samlinga i midten av november 2013, så jeg har brukt en del måneder på å lese alt, selvfølgelig. Man merker fort når man får for mye når man leser lyrikk.

Jeg likte faktisk de første samlingene bedre enn de siste. Det ble verre og verre totalt sett, etter min mening. Jeg liker den unge Hauge fordi han kun skildrer natur (direkte) og ikke kommer med banale påstander, som blir symptomatisk lengre ut. La oss se på et konkret eksempel fra første diktsamling «Glør i oska», hans første strofe i ei bok, faktisk:

Eg er berre ein gneiste
av den store eld.
Og som ein kveiktest i myrkret,
skal eg slokna ein kveld.

Her får vi presentert klare bilder med god rim og rytme. Diktet sikter til store temaer, som å være en del av en større eller høyere enhet, og forgjengelighet. Det er spesifikt og direkte, ja, godt!

Så vil jeg illustrere med et par strofer fra et dikt jeg mener er svakt:

Vinden har so
   mykje
        å fortelja

i vår, eg har ikkje
    høyrt han
         på mange år,
         (…)

Dette er åpninga fra diktet med samme tittel som de åtte første ordene fra «Dropar i austavind» (1966). Først vil jeg nevne hvordan spesielt motiv som vind går igjen til det blir trettende (en av flere). Han fornyer seg ikke ofte nok til at alt blir like spennende. Det kan hende slike motiv var mindre oppbrukte på hans tid, men akkurat det har ikke holdt seg til i dag.

At vinden har så mye å fortelle, sier oss veldig lite. Det er en bildeløs påstand. Vinden i seg selv kan vi ikke se for oss, og at den har mye å fortelle er så generelt at det i hvert fall ikke får meg til å tenke på noe spesielt. Hva med å være mer spesifikk? Dette står i stor kontrast til det første eksempelet som ikke kommer med påstander, men skarpe bilder. I tillegg er linjedelingen rar. Hver linje under ett har lite innhold, og til sammen fragmenterer det en allerede billedfattig setning. Jeg mener dette eksempelet er illustrerende for mange av Hauges dikt, som ofte blir veldig enkle og spede.

Jeg vil gjerne møte Hauges tid, og kanskje jeg får et annet forhold til ham om ti år. For, tross min unge alder, vet jeg at smak kan forandre seg ganske mye. Men jeg tviler på at jeg en gang vil like de diktene jeg synes er svake i dag. Kanskje jeg vil se annerledes på de gode diktene. Men akkurat nå er Hauge for meg en poet av vilje og ikke kvalitet. Og jeg mener den beste samtidspoesien trumfer Hauge en høy gang.

Norsk ungdom og lyrikk er kanskje en litt annen debatt. Men hvis en gjennomsnittlig videregåendeelev hadde bladd gjennom hans samlede verker, tror jeg vedkommende ville blitt overrasket over hvor lette enkelte av diktene hans kan være. Så enkle at de hadde tenkt at de kunne skrevet det selv. Det er imidlertid stor forskjell på de beste og dårligste diktene. Jeg husker bare svakt Hauge fra skoleverket, men totalt sett husker jeg godt hvordan Hauge og resten av de gode, gamle lyrikerne ikke fenget meg noe særlig. Jeg ville heller lest mer moderne lyrikk og blitt interessert i sjangeren den veien, for så å komme til Hauge. Og det er faktisk slik jeg kom til ham også. Et annet aspekt ved norsk ungdom og lyrikk, er analysen. Men det er en annen diskusjon.

Jeg håper på flere innspill.

Ei total avsporing;
Kva gjer du for å få til innrykka i teksta, slik du har gjort for det andre diktet?

Det er harde mellomrom. Jeg bruker mac, men jeg tror det er det samme på alle pc-er. Hold inne ALT mens du trykker SPACE. Da deles ikke mellomrommene fordi de regnes som «usynlige tegn».

Takk for tips. Det funker dessverre ikkje på Windows-PC, i alle fall ikkje på min. Har også prøvd diverse varianter av å skrive inn "no break space", f. eks. & nbsp; og Alt + 0160, men med like lite hell. Fungerer i forhåndsvisninga, men innrykket forsvinn i det ein lagrer.

Håper da denne er til hjelp: http://www.korrekturavdelingen.no/Word-tips/K4WordHardtMellom.htm

Eg kan ikkje anna enn lika og beundra at du er så gjennomtenkt i høve dette. Og at du let deg engasjera, slik som meg - trass i at me er ueinige. "Eg er berre ein gneiste" er jo ei strålande opning, men er det ikkje for openlyst? (Nei, meinar eg, eg likar det òg direkte i dikt, men kritikken kan ligga der). Setningsdelinga i "Vinden..." derimot, viser jo - nettopp - vinden. Enno meir slåande er det t.d. i "Elvi bortanum fjorden". På denne tida tida, som både før og seinare, var utsjånad på dikt ein viktig del av diktinga.

Eg skulle ynskja fleire unge folk (og no verkar eg svært gamal, men det er ikkje mange år som skil oss) ynskte seg meir moderne lyrikk som innfallsvinkel. Eg skulle ynskja eg ynskte meg meir moderne lyrikk, men eg må innrømma det alltid har vore romantikarane og modernistane som treff meg best. Det nyaste skjønnar eg lite av. Det som derimot har hjelpt meg til å skjønna er nettopp analysen, og det er litt av det eg tenkjer på når eg snakkar om tid i høve lyrikken. Mykje av lyrikklesinga handlar om oppleving, men ein må ha opplæring òg, for å gjera opplevinga enno sterkare. Som student og lærar har eg derimot skjønt, og prøver å respektera so sant det er mogleg innan læreplan og eige samvit, at det er ikkje alle som ser slik på lyrikken, som vil ha den i eit system, slik eg vil. Men som du seier: det er ein annan diskusjon.

I «Eg er berre ein gneiste» er det veldig tydelig hva han vil si. Noen ganger trenger det ikke fungere, men selv synes jeg at det gjør det her. Det blir i alle fall sagt på en billedlig måte, og man ser for seg disse bildene godt samtidig som man ser meningsinnholdet i det. Sistnevnte er heller ikke banalt etter min mening, men det ville kanskje vært det om linjene ble skrevet kun ut ifra meningsinnholdet.

Når det gjelder samtidslyrikken er det mye rart der, og mye er rett og slett dårlig. Jeg er tidligere skrivekunstelev og har blitt bedre på å formulere hvorfor noe er bra eller dårlig, samt å skille ut overflødige eller forstyrrende elementer. Tidligere satt jeg bare igjen med en følelse for hvorfor det var bra eller dårlig (eller midt imellom), men nå kan jeg peke på ting. (Den negative siden her er at bøker jevnt over blir dårligere siden man er mer kritisk.) Det har gitt meg som leser større selvsikkerhet, men jeg forstår at litteratur ikke er en objektiv vitenskap. Likevel kan vi ikke tippe hvordan andre ville ha lest det, men stole på følelsene om man da ikke har et begrepsapparat for å tolke teksten. Jeg prøver bare å få fram at det er lov å ikke være taus.

Analysen kan være til hjelp for å forstå diktet, men analysen kommer til kort om diktet ikke trenger å analyseres, men oppleves. Hvor ofte ser man opp på natthimmelen og spør seg hva disse stjernene egentlig vil si deg? Hvis ungdom møter lyrikken gjennom analysen, vil de tro at alle dikt skal si noe, og når de støter på det som bare skal oppleves, vil de heller ikke forstå det.

Hvis jeg hadde vært min egen lærer, ville jeg ventet med analysen og prøvd å gi leselyst. Jeg oppdaget ikke hvor allsidig lyrikk kunne være før jeg begynte på skrivekunstskolen som 18-åring, hvor vi hadde en poet som bare viste oss mange forskjellige dikt. De leste vi bare i en gruppe og snakket om etterpå, blandet med egen skriving.

Skoleverket legger føringer på hvordan det skal gjøres, så jeg vet ikke hvordan det er mulig å operere innenfor dette, men da trengs det i alle fall systemendringer. Lærerne burde bestemme mer, og lyst bør gå foran skjematisk analyse.