Bokelskere.no

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

I denne boken blir du tatt med inn i hodet og tankene til Arnhild. Jeg syns hun formidler det indre kaoset på en god måte, med god, mener jeg at det til en viss grad er mulig å forstå sykdommen og dens kompleksitet uten å ha erfart den.
Det som festet seg best etter å ha lest historien hennes, er hvor vanskelig det er å få riktig hjelp. Dette gjelder nok ikke bare denne diagnosen. Det er opprørende å høre om at hun ikke blir sett som seg, men blir møtt med fordommer og stigmatiseringen knyttet til diagnosen, som så åpenbart ikke er lik hos alle.
Det gjorde særlig inntrykk at hun faktisk måtte bruke diagnosen for å få det som hun ønsket. Hun fikk for eksempel ikke dusje bare fordi hun følte behov for det, men om «kapteinen» befalte det, var det ok.
Det som gjør at boken ikke bare blir sørgelig, er at Arnhild er sterk og klok og hun vet hva hun trenger, hun gir aldri opp, og hun finner de rette som kan hjelpe henne når hun ikke evner å hjelpe seg selv helt og holdent. Hun klarer det utrolige fordi noen er der og ser henne, tror på henne og løfter henne.
Dette er en gripende og svært personlig beretning.

En lærerik bok som er verdt å lese, og som gir større forståelse av det USA vi ser i dag. Seltzer har god fortellerstil som gjør det lett å lese. Mye alvor, men også personlige betraktninger, et rikt språk og mange sidesprang som gjør fortellingen enda mer interessant.

Etter å ha lest Iver Mysteruds: "Håp ved demens og Alzheimers sykdom" så kastet jeg meg nå over Dale Bredesens "Stopp Alzheimer", boken som Mysterud også bygger mye av sitt marteriale på. Bredesen går sterkt imot dagens paradigme som hevder at det ikke finnes noen kur mot Alzheimers. Bredesen er enig i at det ikke finnes en enkelt pille som kan kurere denne grusomme sykdommen, men Bredesen ber oss også om å se det store bildet, at Alzheimer er så mye mer enn en enkelt sykdom, det er et resultat av det han kaller for mange "hull i taket" (nærmere sagt 36 hull), der hver enkelt bør tettes. Det finnes ingen "one size fits all" løsning, men man må gå grundig til verks og tilpasse hver enkelt pasient veien ut av sykdommen.
Her kommer Bredesens ReCode program inn som løsningen, et program som er skreddersydd for å tette disse hullene, som til og med har vist seg å kunne reversere Alzheimer. Motstanden mot hans fremgangsmåte har heller ikke latt vente på seg, og noe av dette svarer han på i siste del av boken. Forskningen hans er absolutt relevant til vår tid og har allerede gitt håp til flere hundre pasienter, og han viser også til flere pasienthistorier av pasienter som har fått reversert sykdommen eller at de kognitive funksjonene har blitt betraktelig bedre.

Boken er kanskje spesielt rettet mot de som sliter med kognitiv svikt eller alzheimer. Spesielt siste del av boken blir noe detaljert med tanke på kosttilskudd, mengder og lignende, og noe mer irrelevant for en utenforstående som kun ønsker å lese boken for å få et litt bredere kunnskapsbilde av sykdommen. Men dette er absolutt en bok for alle som er interessert i helse og alzheimers. Og lider man ikke av det, så kan man ihvertfal llese denne for å forebygge og bli bevisst symptomene hvis man en gang skulle utviklet sykdommen. Ikke minst er dette en bok man kan anbefale andre som befinner seg i en Alzheimer situasjon. Et godt stykke arbeid dette her.

Eg liker å lese mange bøker samtidig. Blir fort 4 stk.
Ein klassikar som eg (ofte) les over litt tid (gjerne 2-4 månadar), ei sakprosabok, ein roman frå samtida. Og så ei essaybok - helst om litteratur.
Det er forskjell på kva eg les på senga og kva eg les i godstolen på biblioteket mitt med eit glas vin til. Forskjellig stemning gjer at eg har lyst å lese forskjellige bøker.

Ella vokser opp i Tana, og tror at alle i Norge snakker samisk, som hun og familien. Hun er stolt av sin herkomst, men skjønner etterhvert at det å være same kan være problematisk. En del nordmenn blir provosert fordi samene vil ha skilt, power pointer, etc, oversatt til samisk. Hun blir kalt hårsår og masete.
Ella får høre om familiens møte med fornorskningen, og spesielt tantens opplevelser fra internat-tiden, berører.
Nå bor Ella i hovedstaden, og tar seg stadig oftere i å tenke og sende meldinger på norsk i stedet for samisk. Det tar en liten uke hjemme i Finnmark for å få tilbake flyten i språket.
Etter deltagelsen i «Stjernekamp», blir Ella plutselig ambassadør for den samiske befolkningen. Andre samer forteller henne sine sterke historier, og selv om det ble litt i meste laget for 20-åringen, valgte hun til slutt å dele både sin og andres historier. Håpet er at nye generasjoner av samer skal stå rakrygget og være stolte av herkomsten sin.

En skikkelig god, lærerik, tankevekkende, og vond bok. Den fortjener mange lesere!

Denne burde alle lese!
God blanding av kultur, historie og privatliv. Hætta Isaksen tar opp store samfunnsspørsmål som rasisme, undertrykkelse og miljø med mer. Jeg følte jeg fikk en «rask innføring» i noe av samisk kultur og historie som jeg kunne ønske at var noe jeg allerede visste. Det var det dessverre ikke og det er nok også noe av poenget med denne boka. Uvitenheten, mangel på kunnskap. Fordommer, rasisme, undertrykkelse, strukturelle problemer. Koblet sammen med samhold, stolthet, trygghet, tradisjon, formidling og ivaretakelse. Dette var virkelig bra. Jeg håper at mange velger å lese denne , for her er det mye viktig!

Ikke "serie" akkurat, men Erik Fosnes Hansen kom for noen år siden med ei bok som het Beretninger om beskyttelse 1. Jeg fant den ganske fascinerende, men sørgelig ufullendt. Venta i noen år på oppfølgeren, men forfatteren har visst gitt opp prosjektet. Jeg skulle gjerne fått festet alle de løse trådene jeg satt igjen med etter denne leseopplevelsen. Men sånn er det av og til, man går høyt ut på banen og havner til slutt på benken. Det er vel sånn med forfattere også.

Wikipediatet vitner om lignende skepsis her:i 'Tinget'

Sitat:
Mindre bruk av ordet "kontroversiell"
Svært ofte dukker ordet «kontroversiell» opp i våre artikler,
ofte i et innledende avsnitt til en artikkel, der det ikke fungererer som
nøytralt og leksikalsk informasjonsbærende,
men fortrinnsvis fungerer som et signal om wikipedianeren / brukeren
om hvor han/hun står.

I og med at vi ikke skriver artikler for å definere oss selv,
og moderne bruk av ordet «kontroversiell» ofte betyr "dette er jeg selv imot" /
"hint: dette er ikke stuerene saker",
tror jeg vi gjørt klokt å sky det ordet i de fleste sammenhenger.

Vel kan det av og til forsvares. Men også der det er nøytralt meningsbærende,
tror jeg vi likevel vil være tjent med å bestrebe oss på å omformulere.

Ordet er hva man på engelsk, og på engelsk wikipedia, med rette kaller et "weasel word"

Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.

Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.

Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.

Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...

En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.

En klar sekser på terningen!

Kunne ikke sagt meg mer enig! Hadde også store forhåpninger, men falt litt ut etterhvert.... så nå ligger den halvlest, mens jeg venter på ny inspirasjon.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forfatterens historiske og geografiske kunnskaper er enorme, og han deler med oss på en pedagogisk måte. Han gjør stoffet interessant på en slik måte at enhver historieforeleser på et hvilket som helst universitet vil kunne rødme av misunnelse. Når jeg har en ballast som består av stor interesse både for tidsepoken, historie og geografi resulterer dette i at boka for meg blir en midtskips fulltreffer.