Bokelskere.no

Dette var absolutt en lesverdig bok. En bisarr, merkelig historie som fascinerte meg veldig. Anbefales.

En spenningsroman fra New Zealand, slett ikke dårlig. For en skandinav var det en overraskelse at en av hovedpersonene var svensk, og boka inneholder derfor mange referanser til Sverige.

Very touching story about amazing courage and spirit.

Recommended!

Mika lever i en lykkelig treenighet med moren og bestefaren i Warsawa. Da bestefaren blir professor i matematikk, bestiller han en skreddersydd frakk. I 1939 kommer tyskerne, og bestefaren til Mika starter arbeidet med å "utvide" frakken. Han syr innvendige lommer og hulrom, og til slutt blir frakken en liten labyrint. Da Mika overtar frakken, skal den vise seg å redde liv på mystisk vis sammen med bestefarens dukker.
En mannsalder senere får Mikas barnebarn, Danny, høre bestefarens historie, og en tysk dukketeatertrupp kommer til byen...

En nydelig, trist og rørende historie om 2. verdenskrig.

Et stort sett hyggelig gjensyn med Torunn og familien Neshov, tre år siden Torunn reiste fra odelsgården og ble samboer med den notoriske utro hundekjøreren og aksjespekulanten Christer i skogen i Maridalen. Forholdet deres knirker og knaker - og Torunn kommer til et veiskille.
I København er det stor lykke hos Erlend og Krumme, med de tre barna Ellen, Nora og Leon, som de har sammen med Jytte og LIzzi.
Noen ganger underveis følte jeg at jeg burde ta fram de tre foregående bøkene for å lese i dem på nytt. Men klarte meg uten. Husker jo handlingen i de tre bøkene i store trekk.
At det kunne bli litt vel detaljerte rydde- og vaskehandlinger mot slutten er så sin sak. Men jeg liker dårligere alle røykepausene til Torunn ... (Ja, jeg vet at Anne B. Ragde selv visstnok er en uforbederlig storrøyker, og at det derfor blir sannsynlig å gjøre en av sine hovedpersoner til storrøyker også. Hun, Torunn altså, står i tillegg midt oppi store forandringer og nye avgjørelser i livet sitt, og er nærmest i en krisesituasjon. Hva skal hun gjøre resten av livet?)
Mot slutten skjønte jeg hvor det bar.
Og jeg fikk rett.
:)

Årets 24. bok: "Size zero", av Victoire Dauxer

Denne ble utgitt i år, og for meg som ikke er særlig mote-interessert var verken modellens eller forfatterens navn noe jeg kjente igjen. Men det er altså den franske supermodellen Victoire Dauxerre som har skrevet denne boka. En selvbiografisk roman om hvordan hun som 17-åring oppdages av en modellspeider og får en lynkjapp start på karrieren. Like lynkjappt utvikler hun alvorlige spiseforstyrrelser. Hårreisende å lese om hvordan ingen griper inn, og hvordan hun nærmest roses for sin "disiplin" og "profesjonalitet". Dette er en rå, gripende og ærlig bok som handler om langt mer enn moteindustrien.

Forfatteren er ærlig, og modig som faktisk tørr å stå frem med det hun gjør... Motebransjen er neppe den letteste å omtale såpass ærlig og brutalt som det hun gjør. Hun lykkes også i å vise flere aspekter ved sykdommen, om alt den stjeler, om hvor mye den koster og hvor umulig den er å komme seg fra. Jeg har imidlertid to ting å rette pekefingeren på:
1)det burde komme tydeligere frem at motebransjen alene ikke er nok til at noen utvikler anoreksi. Forfatteren nevner veldig kort at hun hele livet hadde en slags udefinert uro og angst, og et ekstremt behov for å være best i de tingene hun valgte seg ut. Dette står svært sentralt i en spiseforstyrrelsesproblematikk. At hennes tilværelse som modell utløste sykdommen er det ingen tvil om, men det lå allerede noe der som nok gjorde henne mer utsatt enn enkelte andre.
2) det beskrives ganske nøyaktig hva hun spiste, hva hun utgikk, og vekten nevnes ganske ofte med tall. Dette kan, dessverre, virke veldig uheldig på enkelte lesere... Det er selvsagt ikke hensikten å skull påvirke noen i feil retning, men innblikk i akkurat slike ting som antall kilo og hva måltider bestå av er verken nødvendig eller heldig i denne forbindelsen fordi folk er veldig lettpåvirkelige, særlig "de typiske" leserne av en slik bok som gjerne har eller har hatt liknende problemer selv

Jeg hørte denne på storytel, lest på engelsk. Meget solid lydbok. At det ikke blir mer enn 3 stjerner skyldes ikke at boka er dårlig mtp innhold og handling, for jeg ble veldig revet med her og hørte ut denne boka på bare 2 dager (nesten 10 timer lydfil...!). Det som hindrer høyere rating er den litterære kvaliteten som ikke er all verdens, og dessverre trekker det ned da språk, formuleringsevne og den slags har mye å si for hvordan jeg bedømmer bøker. Men her er det heller ikke en "profesjonell forfatter" som skriver så å forvente noe mer er heller ikke riktig. Likevel må det tas med i en vurdering av boka. De tre stjernene er altså sterke og skinnende..

Jeg likte denne boka utrolig godt. Språket, tilhørende en ung gutt, var behagelig og lett å lese og bidro til et komisk skjær over hele fortellingen. Samtidig er det et alvor i bakgrunnen og slutten syntes jeg var sterk.

Menneskerettighetsforkjemperen

Mohammad Mostafaei, fattiggutten som vokste opp i sin humørsyke fars restaurant sør i Teheran, der han var ryddegutt, oppvasker og oppvarter - ja, en travel altmuligperson, som knapt nok fikk tid til å gå på skolen, og slett ikke hadde tid til å gjøre lekser, - men som likevel begynte å studere da han ble voksen - og han ble det han hadde bestemt seg for allerede da han var 14 år gammel; han ble advokat.
Han ble vitne til en henrettelse den gangen, en gutt omtrent på alder med ham selv, som ble hengt fra en heisekran på torget i Teheran. Denne hengningen gjorde et slikt voldsomt inntrykk på ham at han aldri glemmer det. Den hengte guttens fortvilte øyne forfulgte ham. Da bestemte han seg for at han skulle bli advokat, til tross for at han nesten ikke hadde tid til skolearbeid, og slett ikke gjorde det nevneverdig godt på skolen.

Etter harde og flittige studieår ble Mohammad Mostafaei en svært vellykket forretningsadvokat. Men ved siden av sin vellykkede advokatpraksis, jobbet han gratis som menneskerettighetsaktivist og skrev blogginnlegg der han tok opp kritikkverdige forhold der mennesker ble fengslet, torturert og dømt til døden, uten lov og dom.

Han kjempet, sammen med andre uredde og frivillige advokater som gikk sammen i et nettverk, en menneskerettighetsorganisasjon som ønsket å se nærmere på forholdene i fengslene og som ville jobbe for rettferdighet og nåde for mange av de svakeste i samfunnet, som var dødsdømte, etter prestestyrets shariaregler i Iran. Noen klarte han å redde unna dødsdommene, mens andre dødsdommer ble fullført.
Prestediktaturet i Iran er nådeløst. Særlig går shariareglene ut over unge - og fattige mennesker, og selvsagt kvinner, som nærmest blir henrettet (og steinet) av prinsipp og som avskrekkende eksempler, for å holde oppsetsige kvinner på plass i underdanighet og frykt. Justismordene er mange og så grusomme og ondskapsfulle at det gjør vondt å lese om, - og det er vanskelig å fatte at et land kan behandle sine innbyggere på en slik måte.

I Iran trumfer sharialovene det vanlige rettssystemet. Dette gjør advokaters arbeid svært vanskelig. Det iranske diktaturet likte selvsagt ikke å bli kritisert for sine shariadommer og at advokater jobbet aktivt for å få hindret dem i å utføre dødsdommene mot personer som ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Da han fikk en hel verden til å protestere på steiningen av Sakineh Mohammadi Ashtiani ble han svartelistet for alvor. Han var blitt for farlig, en trussel mot diktaturet. Mohammad Mostafaei måtte flykte fra Iran.

Jeg anbefaler alle å få med seg denne boka. Les denne viktige historien om advokaten og menneskerettighetsforkjemperen som ikke hadde samvittighet til å se på alle de urettferdige domsavsigelsene i Iran, uten å gjøre alt han kunne for om mulig å redde dem - fra galgen og fra steiningstorturen og døden.

I dag bor Mohammad Mostafaei i Norge med sin kone og barn. Jeg tror vi trygt kan si at vi kan være stolte over å ha fått denne iranske familien til Norge.

The Storyteller

Temaet i denne boka er alvorlig, tungt og vanskelig.
Jodi Picoult tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det.
Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt.
Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så ekstremt vonde og traumatiske handlinger og opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene? 

Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk.
Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slapp meg så lett etter at den var ferdiglest. Det er tre år siden jeg leste boka, men den sitter i meg fremdeles.

En far dør, en mor blir syk av sorg, en tynn og streng tante flytter inn og en en ung gutt preges sterkt av livet som har tatt en uventet endring, eller, flere endringer kan en vel si. Vi følger hovedpersonen gjennom barne-og ungdomsårene.

Saabye leverer igjen. Denne gang sitter jeg imidlertid igjen med mange ubesvarte spørsmål etter å ha lagt den bort. Ting er ikke krystallklart her angående flere hendelser, hva hendte egentlig?? Er minnene hans uklare, dikter han ting opp med vilje, er enkelte ting for vanskelige å snakke om? Kanskje en kombinasjon?

At ting til tider må tolkes, eller forbli ubesvart, er ikke noe jeg anser som negativt. Av og til trenger man slike bøker også, bøker med åpne muligheter, bøker som lar leserens egen fantasi og tanker spille en rolle. Dette er en bok jeg kommer til å lese igjen senere, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil oppleve den annerledes ved en ny gjennomlesing. Med andre ord er det mange lag i denne boka.

Enn så lenge gleder jeg meg til å se filmatiseringen av denne ganske så snart!

En fantastisk bok fantastisk lest av forfatteren. Jeg tenker denne både kan gi innsikt og klarhet for dem som har levd i en mer eller mindre dysfunksjonell familie, og forståelse til dem som har levd i en harmonisk en. Klok og varm bok.

Historien og flyten i denne første "vikingserien" er veldig bra. Man kan raskt kjenne seg igjen i hovedkarakteren med hvordan det er å bli sett ned på som "annerledes". Det er god ytre og indre dialog og det ligger også en kjærlighetshistorie der. Hvis du liker fantasi vikingtid, runer og litt magi så er denne boken noe for deg.

I fortidens England, har biologen William en plan om å lage en ny type bikube, som skal gi ham og familien ære og berømmelse.
I nåtidens USA, kjemper birøkter George for å holde hodet over vannet når tidene endrer seg.
I framtidens Kina følger vi Tao som jobber med håndpollinering, nå da biene har forsvunnet, og hun prøver å lære sønnen mest mulig om tall og bokstaver, så han skal få en bedre framtid.

Lærerik, interessant og et tema som er brennhett!

«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»

Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.

Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.

Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen.

Romanen begynner slik:

«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.
Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:

«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»

Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Igjen en vakker bok om livet på Barrøy, denne gang under krigen, da Ingrid vender tilbake til Barrøy, mens Lars har funnet kjærligheten på Lofotfiske, og ikke har kommet tilbake. Igjen må Ingrid streve med livets daglige gjøremål på den karrige øya, men hun møter kjærligheten også her... Oppfølgeren til "De usynlige" - anbefales på det varmeste.

Er redd dette ble den første - og siste Lalum- boken for meg. Ikke at den var direkte dårlig, men når man nærmer seg slutten av boken, - og bare skumleser for å bli ferdig; da er boken for lang og hele historien blitt en smule kjedelig. Men den var veldig lite blodig, og DET var positivt for meg, da.

Vi er vant til å forbinde finske filmer og finsk litteratur med noe tungt, mørkt og tragisk. Slik er det også i denne boka der vi følger en finsk familie gjennom hundre år (fra 1895 til 1995) og gjennom fire generasjoner. Vi møter sterke personligheter med mye godhet i seg, likevel blir utfallet ikke annet enn tragisk. Måten boka er bygd opp på, er noe spesiell. Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Før vi føres inn i en hendelse, blir vi presentert for et årstall. (Slikt krever oppmerksomhet fra leserens side, især er det krevende å få med seg hvis man har den som lydbok.) Tidsrommet boka spenner over, rommet mye dramatikk for finnene, men det hører vi for det meste bare indirekte om her.. Episodene vi føres inn i, er gjerne hentet fra familiens dagligliv, men ikke desto mindre har forfatteren klart å gjøre dem fascinerende og spennende.

Handlingen foregår på et lite sted nordøst i Finland. Første generasjon vi hører om her, utgjøres ene og alene av kinnen Maria, Hun har gjort noe som ikke var vanlig for en kvinne den gang, hun har skaffet seg en yrkesutdannelse, en jordmor utdannelse. Etterpå viser det seg at det likevel ikke blir lett å få mulighet til å utøve yrket. Folk, og da særlig mennene, ser med skepsis på jordmora og kvier seg for å tilkalle henne. Maria må kjempe en tung kamp for å få aksept. Hun leier rom hos en apoteker, og trolig er det med ham hun får en datter. Men hos apotekerens to strikse søstre møter hun stor motstand. Senere får Maria bygd eget hus til seg og datteren Lahja. Også Lahja får barn utenfor ekteskap, datteren Anna. Men i motsetning til mora vil hun ikke leve alene, så hun får mannen Onni til å gifte seg med henne.

Utover i boka kan vi nesten si at det er Onni som er hovedpersonen. Onni er en farende håndverker. Han er dyktig og vennlig, men utover i boka forstår vi at han bærer på en stor hemmelighet. Onni blir en god far for Anna. Han og Lahja får to barn til, Helena som er blind og sønnen Johannes. Liksom mora har også Lahja skaffet seg en utdannelse. Hun ender opp med å bli fotograf, etter å ha blitt avvist ved flere andre utdanningsinstitusjoner.

Krigen kommer og med den evakuering fra hjemplassen. Onni må dra til fronten, og det tar mange år før han er tilbake igjen. Da er hjemmet deres brent ned, og familien må bo i en gamme. Onni går i gang med å bygge opp huset som nå blir enda mye større enn før. Men Onni er rastløs og ofte blir han borte fra hjemmet. Forholdet mellom ektefellene blir vanskelig. Lahja lengter hele tiden etter kroppslig kontakt med Onni. Men forgjeves. Etter som årene går, blir dette misforholdet verre og verre. Jentene forlater hjemmet, bare Johannes blir værende. Han gifter seg med Kaarina. De får flere barn. Kaarina er en tålmodig, godhjertet person. Men selv ikke hun klarer å skape en god stemning i huset. Lahja som ønsker å bli tatt inn i varmen, opplever bare at alle skyr henne. Så finner Lahja bortgjemte kjærlighetsbrev skrevet til Onni fra en mann. Men dette blir fortiet. Onni har det vondt og kommer til det punktet at han ikke klarer å leve lenger. Han tar sitt eget liv.

Bokas siste del er viet Onni. Han har truffet en mann som har tiltrukket ham sterkt. Dette var i en tid da homoseksualitet var forbudt. Han har kjempet imot, men ikke klart det. Hos denne mannen har Onni funnet kjærligheten som han har savnet hjemme. Men så griper Lahja inn. Hun har skrevet et brev til politiet og forteller hva som foregår og ber dem ordne opp slik at hun kan få igjen mannen sin. Politiet dukker opp og tar mennene på fersk gjerning. Dette blir Onnis endelikt. Etter at Lahja er død, finner familien brevet. De river det i stykker.
Det som fascinerer mest ved boka, er hvor godt forfatteren klarer å gjenskape stemningen i de små episodene som boka består av. Som leser føler man på kroppen uhyggen og maktesløsheten som brer seg mellom disse familiemedlemmene.

Jeg hører til blant dem som ble rørt av forgjengeren ”Et helt halvt år”. I tillegg til å fortelle en gripende historie var den også et innlegg i samfunnsdebatten om hvorvidt vi mennesker skal kunne bestemme over egen død. Noen slike dimensjoner er det ikke over ”Etter deg”. For meg var det en pludrende, småskravlende bok, uten annet særlig budskap enn at man må være snill og grei.

Det har nå gått mer enn et år siden Wills død. I denne tiden har drevet rundt ganske formålsløst i frankrike og Italia. Nå er hun tilbake i London der hun jobber på en bar på flyplassen. Båndene til Will er der hele tiden. Når hun står overfor et valg, tenker hun alltid på hva han hadde ment. En dag skjer det noe dramatisk. Leiligheten hennes har adkomst til en takterrasse. I en ganske ruset tilstand trår Lou feil og faller utfor kanten. Heldigvis treffer hun en markise noen etasjer under Dette redderv livet hennes. Hun er ganske forslått da ambulansen ankommer med en svært snill og trøstende ambulansemann som bringer henne til sykehuset der hun bl.a. opereres i hoften.
En ny person dukker opp i livet hennes. Det er Lily, ei jente på 16 år som en dag står foran døra til Lou og forteller at hun er Wills datter. Lilys mor, Tanya Houghton-Miller hadde som student et kortvarig forhold til Will. Han fikk aldri vite at det resulterte i graviditet. Om Lou nå føler seg rotløs og ulykkelig, er Lily det i enda større grad. Hun har rømt hjemmefra, fra en mor og en stefar som nærmest har gitt henne opp. Nå får Lou føle at det ikke er lett å ha en trassig og opprørsk tenåring boende hjemme hos seg. Det går så langt at hun i et ubesindig øyeblikk jager Lily på dør, noe hun angrer bittert på i dagene som følger da går gatelangs og leter etter sekstenåringen. Heldigvis blir Lily til slutt funnet i god behold, og nå begynner tingene å gå bedre for dem begge. Manifesteringen av Lily kom som et sjokk på Wills foreldre. Han som er farfaren hennes, er i og for seg imøtekommende, men han har etablert seg med ny familie og da Lily foreslår at hun kan bo hos dem, er reaksjonen heller negativ. Wills mor har trukket seg helt tilbake som en ensom, bitter kvinne, men etter litt betenkningstid forstår hun at kontakten med et barnebarn er et stort gode.
Lou er med i en sorggruppe. Her går også en tenåringsgutt. Lou kommer i samtale med en mann på en motorsykkel som kommer for å hente gutten. Det viser seg at dette er ambulansemannen som tok seg så godt av Lou da hun hadde falt fra taket. Lou og Sam møtes flere ganger, og etter hvert oppstår det et forhold mellom dem. Men Lou har problemer med å engasjere seg for fullt, noe i henne vil ikke gi slipp på den døde Will. Så skjer det at Sam blir skutt mens han er ute på et farlig oppdrag. Lou som også var til stede da skuddene falt, forstår endelig hvor mye Sam betyr for henne, og hvor forferdelig det ville ha vært å miste ham.
Mye i boka handler nettopp om mennesker eller forhold mellom mennesker som forandrer seg. At den først så utålelige Lily etter hvert viser seg fra en helt annen side når hun møter mennesker som virkelig bryr seg om henne, kan vi forstå og lett godta. Derimot synes jeg bildet som tegnes av sjefen til Lou er ganske uforståelig. På et blunk forandrer han seg fra å være en totalt usympatisk, kravstor mann til å bli både raus og omgjengelig. Lous mor er grepet av feministiske ideer. Måten ektemannen reagerer på virker svært overdreven og urealistisk, bare totalt latterlig.

En vakker bok om livet og strevet på ei lita øy tidlig på 1900 tallet, og om hvor tidlig voksen man må bli når omstendighetene krever det

Jeg har endelig begynt på videregående (eller, det begynner å bli en stund siden nå, et halvt år faktisk), og i engelsk ble vi bedt om å lese The Help, en bok som handler om byen Jackson i Mississippi på 60-tallet, altså da the Civil Rights Movement var på sitt høyeste, og diskusjoner rundt likestilling blant fargede og hvite var mer omstridt enn noen sinne. Jeg har lest en bok tidligere som tar utgangspunkt i samme tema, nemlig To Kill a Mockingbird av Harper Lee, som jeg elsket med hele mi corazon (har vært i Cuba, så jeg har fortsatt litt spansk på hjernen.) Uansett, jeg synes 60-tallet er en veldig spennende tidsperiode å lese om, og det er en av grunnene til at jeg likte denne boka såpass godt.

Vanglivis liker jeg ikke særlig godt bøker som man må lese på grunn av skolen, fordi da føles det mer ut som lesker enn noe jeg faktisk har lyst til å gjøre. Lesing er jo en av hobbyene mine, så når jeg plutselig må lese, da blir det ikke like gøy. Men dette skjedde ikke med The Help. Med en gang jeg begynte å lese boka visste jeg at jeg kom til å like den, og jeg synes virkelig det var en fryd å lese. Je hadde jo lest boka uansett om jeg hadde likt den eller ei, men jeg gledet meg faktisk til å sette meg ned å lese, og det sier jo noe om hvor god boka var!

I tillegg til at jeg likte veldig godt problemstillingen som ble diskutert i boka, elsket jeg de ulike karakterene som ble introdusert, spesielt Aibileen og Minny. Alle virket ekte og komplekse, og det var kjempegøy å lese om livene deres, for livene deres var alt annet enn kjedelige. Samtidig kan man veldig lett se at karakterene gjennomgår forandringer ettersom handlingen utvikler seg. Dette viser at karakterene er veldig komplekse og tredimensjonale, og derfor var det såpass interessant å lese om dem. Spesielt Minny. Hun er skikkelig sassy og sta, og hun takler ikke at noen snakker dritt om henne. Hun gjennomgår virkelig en forandring i løpet av boka. Eller, kanskje ikke en forandring, men heller en avdekkelse av hvordan hun virkelig er.

Som sagt, jeg har vært på Cuba, og jeg leste litt av boka der også. Det var utrolig hyggelig, og det gjorde bare boka bedre i mine øyne, fordi hver gang jeg tenker på denne bok nå, som blir jeg mint på hvor gøy jeg hadde det i Cuba. Derfor har jeg veldig lyst til å kjøpe en egen kopi av The Help, slik at jeg kan ha den på hylla mi. The Help er virkelig en ny favoritt, og anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på her, bloggen min!