Bokelskere.no

Jeg ble skuffet da man fikk vite plottet. Da var det ikke spennende lenger og for meg ble det tydelig tidlig i boken hva som muligens kom til å skje. Men jeg liker jo Fossum kjempe godt så det kan være at jeg ikke var i den "rette stemingen" da jeg leste boken. Jeg likte slutten veldig godt, den siste setningen. Den tenkte jeg lenge på og man kan analysere den i evigheter. Gode, veldig gode skildringer. Anderledes bok fordi det starter med avhører, etter at den (kriminelle) handlingen er begått.

Ragde kan skrive godt og ho kan vere middelmådig. Denne gongen er ho det. Homseparet i Køben blir ein parodi og livet i Trøndelag er i sirup. Det blei meir gjesp enn driv framover, men eg ser at ho legg opp til ei fortsetjing i fleire bøker. Og eg las heile boka for eg har jo blitt glad i desse folka.

Siden jeg ikke har blitt bitt av Jojo Moyes-basillen slik - tilsynelatende - "alle" andre har, ville jeg gi henne ett siste forsøk. Språket har trukket ned opplevelsen av de andre bøkene jeg har lest av henne, og jeg bestemte meg derfor for å lese denne på originalspråket. Ei lita stund trodde jeg at det løste problemet, men så, etter omtrent 60 sider, fant jeg ut at nei, det er rett og slett bare slik at jeg ikke liker skrivemåten hennes. Det blir for mange klisjéer, litt for forutsigbart, litt for lite uventet handling, og litt for enkle fremstillinger av både tanker, følelser, og dybde. I alle bøkene har jeg tenkt at mye tekst med fordel kunne vært kuttet ut da ting ofte over-forklares. Ting som kunne blitt formidlet på 1-2 setninger får ofte et helt avsnitt, og akkurat dette er enda verre i denne boka enn i de andre. Kort sagt burde redigeringen vært betydelig strengere.

Særlig i denne boka savner jeg originalitet og nye elementer. Jeg mener - hvor mange ganger før har jeg ikke lest om hvordan hun traff ham: Han - en kunstner. Hun - en vakker kvinner han bare må male. Og vips! LOVE. Nå virker jeg kanskje kald og kynisk, det er ikke meningen. Jeg står likevel på mitt når jeg sier at dette er mer enn oppbrukt. Om en først skal ha med en maler som maler en kvinne og blir forelsket, så kan en iallfall finne på NOE nytt.

Vurderte flere ganger å legge bort boka da jeg har hylla full av bøker jeg vil sluke. Men så får jeg det liksom ikke til, så noe har engasjert meg nok til å fullføre (om enn så vidt). At jeg fullførte har nok også sammenheng med at jeg føler meg forpliktet til å lese ferdig da jeg er vandt til å fullføre før jeg starter på noe nytt - uansett om det er snakk om bok eller andre prosjekter. Dette var min fjerde bok, og meget sannsynlig også den siste, av Jojo Moyes.

Fin sommerlektyre, halter litt noen steder men er full av sjarm og ablegøyer, som en norsk Paasilinna.
Før hvert kapittel er det en ørliten oversikt som gjør boka enda mer fornøyelig og sjarmerende.

Spennende psykologisk thriller, men en smule forutsigbar

Verket Ondskan er nok mer emosjonelt, enn eksplisitt
fagfilosofisk - men det mener jeg ikke reduserende.

I metodisk intensitet gir det hint om ganske dyp
tenkning uansett:
Tåler du noen doser detaljert brutalitet, er opuset
høyst lesverdig.

Jeg klarer nok ikke lese det uten endel vemmelse, over den
skarpe innsikten i brutalitetens vesen -- i nærmest full
detalj, for alt jeg idag vet om temaet dævelskapens essens.
Såpass pysete jeg er overfor brutal vold - men her vitner
jo et medmenneske som har levd under stadig voldstrykk
fra barnealder av - han har vært nødt til å utarbeide en
gjennomtenkt systematisk metode for å komme ut av det,
gjennom egen psykisk og fysisk styrke, briste eller bære.

Dette kan ikke være bare egoskryt, såpass faglig står det -
og dette oppnådd i gymnasiast-alder.

Her finnes nok til og med hint om militærets tankemessige
grunnlag. Med all respekt det ellers er grunn til å yte
en gjennomtenkt religiøs pasifisme -- så løser ikke den
alle problemer i 'realpolitikken', som kong David var så
fullt klar over: "Han lærer mine føtter opp til krig"..

Guillous Arn-serie og Hamilton-suiten har ikke så lite å
si om militærets plass gjennom 'makt og avmakt'.
_

Guillou kaller seg journalist, ikke tenker av fag - men en
kan nå få øye på en vedholdende systematikk han har holdt
fast på fra skolealder. Det holdt både til kaleidoskopisk
og historie-interessert forfatterskap, og noen uavhengige
politiske meninger iblant.

'Ondskan' blir en nøkkel til Guillous forfatterskap og
engasjementet for ærlighet og rettferd i verden, mot
psykopatisk maktbygging i små og store forhold.
Slik leses Ondskan gjerne tett sammenholdt med
'Det stora avslöjandet' (1974) og
'Ordets makt och vanmakt – mitt skrivande liv' 2009
der han leverer endel presse- og samfunnshistorie, leseren
får pakke ut fakta av 35 års sammenpressede erfaringer.

Guillou hos eget forlag

Ondskan, svensk utgave

Virkelig god og tankevekkende slektsroman. Fra ulke personers ståsted. En god påmminnelse om at det ikke er sååå lenge siden vi var ganske så trangsynt og strenge her i norden også, og at det er hverdt å ta vare på våre ervervede rettigheter, åpenhet og aksept, enten det gjelder alenemødre, homofili eller annet. Også om hva livets åk gjør med det enkelte mennesket. Gripende

Jeg tror ikke jeg veit om en forfatter som er flinkere til å formidle via tekst enn Roy Jacobsen. Det er så lite som står skrevet, men så mye som sies.

Denne boka ble bare bedre og bedre dess mer jeg leste. En litt annerledes bok fra det j eg normalt velger, og det visste seg å være en god type annerledes. Oppfølgeren ligger allerede klar på nattbordet

Likte godt språket her, fargerikt og ikke fullt av "overfladiske" /unødvendige skildringer. Likte også at vi om lesere fikk følge to av karakterene ikke bare en. Å i tillegg lære mer om livet på slutten av 1800-tallet gav meg også veldig mye glede da boka er lærerik uten å være belærende.

Fouten historie, slekt, kjærlighet, og forhold, anser jeg skam som et ganske sentralt tema, eller følelse, i denne boka. Skam knytta til familie, penger og selvet

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

Njei. Begynner bra, men blir både masete, skravlete og lite troverdig mot slutten. Jeg tenkte at hvis noen hadde brukt navnet mitt så ofte som hovedpersonene gjør til hverandre, halvparten av dialogen består av "Hannah?" og "Niels!", hadde jeg blitt voldelig.

Reagerer også på Hannah-karakteren. Jada, hun har psykiske problemer pga sorg, men hun framstår som noe på grensen mellom dum og evneveik. Og hun skal være atrofysiker? Synes ikke det er greit å omtale voksne damer som "flink jente" heller.

Fin bok, men veldig lett og skjønne hvem som er den slemme.

En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.

Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Har lest alle Fossums kriminalromaner. Dette er favoritten! :-)

En hjerteskjærende historie om en fortapt barndom. En historie som er vanskelig å ta inn, som gjør så vondt at det kjennes fysisk mens jeg leser.
Det er helt ubegripelig at misbruk og mishandling kan ha foregått i så mange år, og med en hel søskenflokk, i så mange år, uten at noen slo full alarm.
Vold, mishandling, voldtekt og omsorgssvikt. Og ikke minst det store sviket, fra mor først og fremst, men også av samfunnet rundt, som burde har reagert mye før og mye tydeligere på det som foregikk.
Noen barn er løvetannbarn; de klarer seg selv om alle odds er imot dem. Men det har kostet. Og hva det har kostet, vet bare de som har kjent all den grusomme ondskapen og volden på kroppen, i år etter år etter år.
Jeg håper virkelig at saken i Alvdal og Gjerdrum kan lære oss noe. Ha øynene åpne for hva som foregår med barn i vår nærhet, slik at disse barna kan reddes og få et bedre liv enn hva bokas "Eline" har vært så modig å fortelle åpent om.
Det må være bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite, hvis man har mistanke om at barn lider under omsorgssvikt og mishandling.