Bokelskere.no

Klokka er 10 på kvelden, det er ikke sikkert det er så mange som har sett ditt rop om hjelp. Det er heller ikke sikkert at de som har sett det mente at det var så prekært at de følte behov for å svare på det rett før leggetid. Jeg ser heller ikke hvordan det har noe med janteloven å gjøre. Det kan du gjerne utdype om du ønsker det.

For min del synes jeg bokelskerene er utrolig snille og hjelpsomme når det gjelder, men man må nok regne med at folk tar ting i sitt tempo. Dette innlegget synes jeg rett og slett var ufint.

For å svare på ditt opprinnelige problem, jeg har ingen problemer med å komme inn på min profil og heller ikke din.

Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave av Sin egen herre. Jeg har allerede lest det innledende essayet, og jeg mener at det gir en fin introduksjon til forfatteren og romanen. Jeg kan ikke se at essayet røper noe om innhold og handling i romanen. I alle fall ikke nok til at det kan kalles spoilere.
Jeg har forstått det slik at flere av dere har VBs utgave, men jeg siterer likevel noen avsnitt fra essayet som fikk meg til å se fram til å lese denne romanen. Essayet er skrevet av den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson:

Folk trenger verken titler eller uniformer for at deres indre menneske skal komme i lys. Hvor de bor og hvor mange penger de har, er heller ingen målestokk på hvordan folk er.
Det er mange slike strenger i Sin egen herre. Medlidenhet er et av bokens hovedmotiver, og lengselen etter skjønnhet ligger der som en rød tråd, selv om scenen er rå på overflaten og det er denne virkeligheten som er fremtredende i verket. Samtidig har få fortellinger blitt et slikt speil på et lands eget sjelsliv som nettopp Sin egen herre.
(s. VI)

Hva skjer når en nasjon forvandler seg til et enkeltindivid som aldri gir seg, samme hva som dukker opp i form av motvind og uansett hvor lite fornuftig det er? Jo, i situasjonen finnes alltid muligheten for at David seirer over Goliat. Et eller annet sted dypt nede i sjelen lovpriser vi denne bonden som driver gården uten hjelp, og når vi går våre egne veier, sammenligner vi oss med Bjartur i Sumarhús. Det er dessuten også blitt sagt at Bjartur er den eneste islendingen som alle forstår, for han finnes i alle land.
(s. VII)

"Romanforfattere er krønikeskrivere i sitt hjerte og eventyrsmeder av ferdighet," skriver Halldór Laxness i sitt essay Personlige erindringsskrifter om romaner og skuespill. "For dem er sannhet et begrep fra metafysikken. Ordet sannhet inneholder i seg selv ubehagelige ortodokse begreper, som krever anerkjennelse en gang for alle i form av en slags monopolisering. I de tilfellene der sannhet ikke betegner en myte om kjensgjerninger, betegner den en myte uten kjensgjerninger. Begreper i det hele tatt, og da særlig ferdiggjorte definisjoner, er for gode romanforfattere lite maktpåliggende."
(s. VIII)

Bjartur i Sumarhús er ofte blitt sammenlignet med Don Quijote som person, selv om Gerpla er det verket av Halldór Laxness som er mest beslektet med tankegangen i Don Quijote.
(s. IX)

Men når jeg nå skriver om Halldór Laxness' fortellinger, må jeg også nevne at hans eget liv ikke var så ulikt er fortelling. Et eventyr. Sønn av en bonde og veiinspektør, og hans hustru, oppfostret ved sin bestemors fotskammel, en gutt som verken festet seg ved utdannelse eller jobb, men dro ung ut i verden, flakket rundt blant krigsruiner i et oppløst Europa, inntil han slo seg ned hos munker, konverterte til katolsk tro og tok helgennavnet Kiljan, skrev noen verk i denne troens ånd før han tok tak i den i et moderne oppgjør og skrev - da han var bosatt på Sicilia - Den store veveren fra Kashmir, som kom ut i 1927 og ofte regnes som en markering av starten på den islandske samtidslitteraturen, tilbrakte nesten to år i Hollywood med det for øye å rydde seg plass i filmbransjen, men vendte så hjem derfra som sosialist, og startet sin omflakkende reise rundt på Island, tok så en avstikker til Sovjet og gikk dem til hånde, som er så viden kjent, men det lyktes ham aldri å følge denne rettroenheten i romanene sine, til det var han altfor mye forfatter.
(s. XI)

I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot framskrittet som kjennetegner Hamsuns begrepsverden.
(s. XII f.)

Den bibelske landnåmsscenen er riktignok den samme hos Halldór Laxness og Knut Hamsun, men den peker også fremover mot verk som Hundre års ensomhet av Gabriel García Marques.
[ . . . ]
Det skal ha vært Hamsun som var den første forfatteren som kledde denne myten i nåtidsdrakt og fikk den ned på jorden i en roman, da han ledet sitt folk over fjell og heier på jakt etter markens grøde i et eller annet nybrott. Senere reiste det seg et lite bruk på dette forjettede landet, noen sommerhus som legges øde etter oppgangstider og blodskam og syndefloder i menneskenes sjeler. Diverse forfattere har gjentatt dett temaet fra Det gamle testamente med utallige variasjoner og ujevnt resultat. Fortellertemaet har vært spesielt kjært for land som en gang var en ny verden, men som nå er blitt fordervet. Dette er familiehistorier fylt med ren luthersk ånd eller kommunisme, som på spesielt, degenerert vis fikler med synden og på samme tid har som mål å være et nasjonalt symbol, et ris bak speilet og en kjærlighetserklæring til fedrelandet. De mest kjente forfatterne av slike kjærlighet-hat-historier er Hamsun, Faulkner, Laxness, Rulfo og García Marques.
(s. XIII)

Jeg vil nå gjøre en lang historie kort og fortelle at med de tre romanene som her nevnes, som sagt Salka Valka, Sin egen herre og Olafur Karason, starter Halldór Laxness sin inntreden i det store fortellertradisjonens kloster. Han som på en måte begynte sin forfatterbane med å gjøre opprør mot , banket nå på dets dør, rede til å legge seg på kne for de gamle mestere, men uten å glemme sin egen samtid. Modernismen føyer seg sammen med sin episke sammenheng eller den episke sammenhengen sluker modernismen.
Eller - det må man også spørre seg - var tradisjonen så sterk at den slukte opprøret og passet det inn etter sine behov? I dag leser vi Halldór Laxness' romaner som en fornyelse av en fortellertradisjon istedenfor et forsøk på å bryte den ned. Tradisjon og fornyelse er noe som må gå hånd i hånd, og de verkene av Halldór Laxness som han hadde til gode å skrive, og som jeg ikke har nevnt her, slike som Islandsklokke, Gerpla, Land til salgs, Brekkukotkrønike, Det gjenfunne paradis, Kristenrøkt under jøkel, Bygdekrønike og Guds gode gaver, beveger seg ikke mindre i den retning.
(s. XV)

Gabriel García Marques har beskrevet hvordan han gikk deprimert rundt i gatene i byen Bogotá. Da han leste Forvandlingen av Franz Kafka, den første setningen, der Gregor Samsa våkner som en bille, tenkte han: Det er mulig.
For samtidens islandske forfattere er Halldór Laxness et slikt eksempel: Det er mulig. Ingenting behøver å være til hinder: ikke språket, ikke det lave folketallet og fortellertemaene, de befinner seg i luften, eller du kan grave dem opp med en ordspade, i evig lære, i evig søken.
(s. XVI)

En interessant artikkel fra Klassekampen - Å skrive etter Laxness der Einar Már Gudmundsson forteller om Laxness og hans forfatterskap. Gudmundsson ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for boka Universets engler (Englar alheimsins). Har lest den, det er en bok jeg hadde stor glede av å lese, den anbefales
Boka som vi skal lese heter Sjálfstætt fólk (Frie menn)1934–36 "Sin egen herre" er en nyere tittel på boka.
Laxness ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1955. I tillegg var han den første mottageren av Stalinprisen i 1949.
.

Romanen ble avsluttet i helgen og det har vært mer slitsomt enn forventet å fullføre dette leseprosjektet.
Etter å ha lest gjennom innlegg og omtaler som er fulle av begeistring så blir jeg nesten litt lei meg over at jeg ikke klarer å være like positiv.

Dette var mitt første møte med forfatteren og jeg syntes han skriver utrolig godt. Elsker hvordan han har bygget opp fortellingen og hvordan han lar historien veksle mellom hovedpersonene. Humoren i boken er fantastisk.

At boken ikke ble noen favoritt hos meg er nok at jeg fant den lite spennende og med alt for mye tekst i forhold til handling, samt at jeg aldri klarte å like Florentino Ariza helt.
Gir allikevel boken terningkast 4 fordi jeg likte, historien, språket, humoren og personskildringene.

Jeg har lånt filmen på biblioteket og gleder meg til å se den.

Gled deg til Tusen Strålende Soler, den er bare helt fantastisk, den beste av de tre bøkene!
Må også få lov til å skryte av deg, du er så flink til å skrive og leser så mange bøker, det er ikke så mange på din alder som gjør det! Dette er noe du har igjen for resten av livet, så fortsett å stå på:-)

Det har bokkilden også;-)

Takk for det, det lille jeg fikk lest i går virket lovende, så denne gleder jeg meg til!

Var veldig i tvil om jeg skulle være med , jeg har en egen avtale om å lese ferdig flere av bøkene mine før jeg kjøper noen nye. Jeg er av den typen som dessverre må eie bøkene jeg blir anbefalt å lese. Nettopp nå var jeg inne på Bokkilden og brøt avtalen min, boken er bestilt, den virket så spennende, og jeg tror ikke at jeg har lest noen bøker fra Island før, så har ikke så veldig dårlig samvittighet! Forresten så kostet den jo bare 99,-, og da kan bokkjøpet ihvertfall forsvares;-)

Nå er det ikke min mening å rote til i lesesirkelen. Jeg legger likevel inn et innlegg her om forslag til en felleslesing utenom lesesirkelen.

Da jeg leste Mrs. Dalloway (som ikke nådde opp i lesesirkelen), oppfattet jeg en viss interesse for en felleslesing av Virginia Woolfs Til fyret. Jeg regner med at vi har rom for flere felleslesinger, men ser likevel «problemet» med at det er mange av de samme bokelskerne som deltar i slike felles prosjekter.

Jeg kunne tenke meg å starte en felleslesing av Til fyret omkring 10. august. (Den er nok ikke så godt egnet som ferielektyre.) Hvis vi regner ca. tre uker på den, skulle vi gå sånn nogen lunde klar av lesesirkelens oppstart. Ev. kunne kanskje lesesirkelen starte uke senere, ca. 27. august.

Felleslesingen av Til fyret vil være åpen for alle, ikke bare lesesirkelens medlemmer. Jeg legger ut en egen tråd om den når det nærmer seg.

Hører gjerne om dere har synspunkter på dette.

Jeg foreslår at vi leser og diskuterer Sin egen herre i tidsrommet 8. juni - 28. juni (tre uker).
Gjennomsnittlig ca. fire kapitler pr. dag.

Holder det med én diskusjonstråd, eller må vi ha to?
Det kunne forresten vært spennende med litt diskusjon om forfatteren også, men det kan gjøres i samme tråden, ikke sant?

Denne boka gleder jeg meg til å lese. Har lest flere av Laxness sine bøker men ikke denne, så det passet bra. Han skriver godt, skriver om det harde livet på Island, om menneskene og livet.. Så dette blir bra, gleder meg.

Takk skal du ha. Får ikke til å bestille fra bokklubben uten å melde meg inn (og det vil jeg ikke). Kjører meg en tur til "min" bruktbutikk mandag (uten bil i morgen). Alternativt bestiller jeg fra Bokkilden. Antikvariatnet.no har den også, men til noe høyere pris.

Slet med Laxness' Islands klokke, så dette skal bli spennende :-)

Du bør absolutt berike bokhylla med Pan.

Det er den utgaven jeg har. 519 sider.
Teksten virker mer luftig enn teksten i "Kjærlighet i koleraens tid", og den har ganske korte kapitler, ialt 76.

Torsdag 28. mai 2015, kl. 21.02:

Da er sesongens siste avstemning unnagjort, med et uhyre jevnt resultat.

Boken vi skal lese sammen i løpet av juni er:

Halldór Kiljan Laxness: Sin egen herre (1934-35).

Gratulerer til vinneren.

Skal komme tilbake med forslag til leseopplegg i morgen.

Enig. Det er for øvrig enkelt for alle å se hvem som stemmer på hvilke bøker. Bare å gå inn på Kjells profil, klikke på «Stjerner mottatt», og se hvem som gir stjerner til de ulike forslagene.

(Like enkelt er det forresten å se hvem som gir stjerner til hvem, og for hvilke innlegg, om noen er så nysgjerrige :-))

Nå nærmer jeg meg halvferdig og ser ikke ut som jeg kommer i mål til 24. mai, men det går greit. Jeg ser det er flere enn meg som har slitt litt med fremdriften. Jeg syns det er slitsomt at det ikke er avsnitt og kapitler.... Nesten så jeg blir andpusten av å lese. Tok en liten pause fra den, men er igang igjen. Syns forsåvidt at boka er god, liker språket, humoren og hovedpersonene, det er bare det at det går så veldig i ett at jeg syns den er litt krevende å komme gjennom.

Selv om jeg for tiden har det temmelig travelt med diverse andre gjøremål enn romanlesing, vil jeg nok lese ut Kjærlighet i koleraens tid i løpet av uka. Har etthundreognoen sider igjen. Dessverre blir det ikke tid til så mye nærlesing og kommentarer, men heldigvis er det andre her inne som stadig poster innlegg, som både er interessante og lærerike. Takk til dere.

Denne romanen er stor. En handling med mye driv og en skrivestil som nesten tar pusten fra en.
Magisk realisme, ja. Det er det nok. Overdrivelsene ligner litt på nordnorsk humor. Det blir litt søkt å sammenligne med Vett og uvett, men jeg kom til å tenke på den av og til under lesingen.

Er det mulig å elske noen så høyt at man kjøper et speil der man engang har sett speilbildet av den man elsker?

Litt på den kuriøse sida: Jeg leste nylig at Gabriel Garcia Marquez alltid la mye omtanke i valgene av navn på personene sine. Fermina betyr sterk. "Vår" Fermina var dessuten ei vakker og omsvermet jente. Kan det tenkes at forfatteren har lest dette og blitt inspirert?

Boken handler om en eviglang forelskelse, en gammel kjærlighet som ikke ruster. Et ungt par forelsker seg, han, Florentino Ariza og hun, Fermina Daza. Faren til Fermina synes ikke at Florentino er et "godt parti" for datteren, så han klarer å skille dem. For Fermina går livet videre, hun gifter seg med den anerkjente legen Juvenal Urbino, og får to barn. Florentino klarer aldri å glemme Fermina, han forblir" trofast" mot henne i sitt hjerte, mens den ene kvinnen etter den andre kommer og går i livet hans. Boken ender som mange andre kjærlighet historier at han får sin hjertets utkårede til slutt.

Denne historien kunne fort blitt kjedelig, fordi den på mange måter er en klassisk kjærlighetshistorie. Men forfatteren har brukt så mange flotte virkemidler slik at det ikke et øyeblikk føles gjenkjent. Boken er så rik på sanser, tanker og følelser. Og det at fortellingen mangler avsnitt og kapitler var et virkemiddel som for meg var ukjent i en bok før, men for en genial måte å formidle en historie på, jeg lot meg rytmisk rive med inn i en vakker kjærlighetsroman! Jeg følte at hver side danset avsted, jeg kjente lukten av menneskene, maten, atmosfæren, ja, jeg var virkelig tilstede i omgivelsene.
Ventetiden kunne fort hatt blitt lang, det tok jo over 50 år før de fikk hverandre, men ventetiden var fylt med historien fra livet til de to, Florentino og Fermina. To liv hver for seg, men også livene sammen. Og livene ble skildret med mange humoristiske sitater, litt komedie preget, men akkurat nok til at det ikke ble for useriøst.
Jeg synes også at det var så bra å lese om hvordan kjærligheten kan blomstre i alle aldere, det viser at livene våre er ganske fattige uten å oppleve kjærlighet. Her viser også forfatteren litt moralske tendenser,:." sann kjærlighet kan overleve alt til og med i en tid fylt med sykdom og elendighet".
Jeg gir boka en femmer, ikke toppscore, fordi forfatteren til tider brukte litt for mange ord, slik at historien stod litt på vent av og til.