Bokelskere.no

ok, 'hvorfor ikke' ble egentlig besvart her,

for den som vet vitsen med at noen tekstbiter iblant er lysblå -
og detaljer kan dere få her, så det skulle holde..

fenomenet er ikke så anerkjent alment sett, i alle fall.

Hvis matematikk ikke bare er hodepine, så fremgår det at
'forretnings'modellen er typisk nødt til å gi overveiende tap
for nyrekrutterte, kun de få som starter kan regne med vinst

dvs. her, bruktbokhandlerne som startet spillet, blir
søkkrike på 'gave'bøker
og ikke så beskjedne verdier blir tappet ut av
de troskyldige lettvervede -

sånne spill er en 150 år gamle og har alment vært kjent
lovstridige, se Josteins lenke

Det er en stund siden jeg leste ut boken, og jeg strever litt med å finne ut hvorfor jeg likte den så godt. Mye ligger vel i selve skrivestilen og at det skifter mellom fortellerstemme, samtaler og tanker hele tiden slik at det ikke føles kompakt selvom historien i seg selv er tung materie.
Til tross for sine mange feil og mangler var det lett å like personene i historien. Jeg hørte denne uken at et par var i retten, tiltalt for mishandling av sitt barn. Fyllefanter er det overalt. Historien er nok dessverre evig aktuell.
Det var også fint å få litt mer kjennskap til maoriene og New Zealand og det frister med mer lesestoff fra den delen av verden.

Men var det whisky de drakk Jostein, eller var det whiskey?
Hilsen whiskY fan.

If it ain't broken, why fix it?

Jo Nesbø massakrere Macbeth? Voldsomme mengder overtro knyttet til Macbeth i teaterverdenen, forresten, som at navnet ikke må nevnes backstage og sånt. Nei, jeg tror den største makten ligger i eldste pennen. Eller blekkskriveren. Har veldig lyst til å avfeie det hele, men jeg blir nysgjerrig også. Kanskje jeg blir nødt til å ta en titt, om ikke for noe annet, se hvor mye dårligere (eller mot formodning bedre) Nesbøs versjon blir. Uff, hvis jeg ikke liker det blir jeg vel nødt til å lese originalen - igjen. Holder faktisk på med Macbeth nå, men er helt i starten.

Guillou gjør vel en slags "Forrest Gump" i denne serien om brødrene fra Vestlandet. Leste første boka om bygging av broer og afrikanske eventyr forrige måned og har også bestilt tredje boka på biblioteket. Som alle Guillous helter er Lauritzen-brødrene nesten overmennesker, men de skal jo rekke mye i løpet av ei bok! Og de er til stede, eller nesten til stede ved mange store begivenheter i verdenshistorien. Og slik må det kanskje bli siden bøkene skal handle om et begivenhetsrikt århundre. Jeg ble fascinert av hvordan menneskene før den store krigen ikke kunne forestille seg at det noensinne skulle bli krig igjen(?) Samtidig er det til troendes for undertegnede den nesten romantiske bevegelsen i saueflokken som søkte til slagmarken, og som ikke hadde en sjanse til å returnere.
Kunsten, homofobien, den engelske overklassen som vakler og er i ferd med å bli en anakronisme... Selv om Guillou hopper raskt fra av og til, og noen løsninger er lettvinte så griper han leseren, og lager selvsagt en cliffhanger til neste bok!

Jeg ser det slik at menneskeheten bør fortsette å skaffe seg mest mulig viten og kunnskap, for å gjøre "det overnaturlige" minst mulig.
Å lese ei bok som denne kan være et skritt på veien.
Sitatet gir etter min mening en langt bedre forklaring på at to eneggede tvillinger oppvokst i samme miljø kan utvikle forskjellig personlighet - enn at det skyldes noe overnaturlig.

En perle av en roman, eller er det heller en novellesamling? Tja, hvem vet? Fasitsvar på livets store spørsmål er det lite av i Jon Kalmans forfatterskap. Personene i boka er noen raringer, omtrent like rare som de fleste av oss. Denne boka var innstilt til Nordisk råds litteratur pris, men det er underlig at den aldri er oversatt til norsk.

Ja, jeg er i gang med Hoem jeg da. Litt i samme gate ja, men hos Hoem er det igjen ei grein av slekta i Norge, som man fortsatt følger. Veldig bra bøker altså, anbefaler virkelig :-)

I høst etter at jeg hadde lest boken, var jeg på en ukes tur i Irland. Sauer overalt der det ikke var kyr. Vi besøkte en sauebonde som fortalte om de ulike rasene han hadde, forskjellene, Noen for kjøttet, noen for ulla osv. Og så hadde han oppvisning med noen sauer og hundene sine. Det jeg har bitt meg merke i er at mye av ulla brennes. Det sa bonden og det skriver Rebanks om. Noe av ulla er for grov. Men brennes ? Istedenfor kjøper vi fleeceklær og jeg hørte på radioen at når man vasker fleece kommer det ut av den plastpartikler som til syvende og sist havner i havet. For meg er det jeg hørte en tankevekker og nå er det kun ulklær på meg :)

Forfatteren er sauebonde i England, og gjennom hans fortelling, får vi et innblikk i hans hverdag og gamle tradisjoner.
Rebanks går mot strømmen i dagens statssamfunn. Han er odelsgutt, og vil fortsette å forvalte familiens arv, som har røtter tilbake til vikingtiden.

Interessant og lærerikt om sauehold og samhold.

Boka er utgitt i 2016, og bygger på den nyeste hjerneforskninga. Forordet er laget av Maj-Britt Moser, som sammen med Edvard Moser og John O’Keef mottok Nobelprisen i Medisin for sin hjerneforskning i 2014.
Det er altså ikke en slags selvhjelpsbok eller synsebok.

Diskusjonen om det er arv eller miljø som former oss er gammel, og er nylig popularisert i ”født sånn eller blitt sånn”.

Sitatet jeg trakk fram viser hvordan arv og miljø spiller sammen i utforming av personligheten.

Boka sier at man fram til begynnelsen av forrige århundre ikke forsto at personligheten satt i hjernen. Tidligere trodde man den satt i hjertet.
Nå mener forskerne å dokumentere at den sitter i frontallappen. Skader man frontallappen, for eksempel ved lobotomi, endrer personen personlighet.

Jeg har bare lest de første femti sidene, men boka kan anbefales så langt. En annen bok som også kan anbefales på samme tema er Vår fantastiske hjerne av Espen Dietrichs og Leif Gjerstad som kom i 2007.

Å, nå fikk jeg også lyst til å lese Moberg igjen. Jeg har lest Utvandrerne og Innvandrerne1 en gang for mange år siden, men har ikke lest alle bøkene i serien. En gang må jeg lese dem igjen, kjenner jeg, og lese hele serien :-)

Denne gjorde vondt. Virkelig vondt. Spennende som en thriller, grusom som en horror og vakker som en sart kjærlighetsroman. Herlig gjenkjennelig i hverdagsbeskrivelser og -kommunikasjon. Gjenkjennelig også i sjokkbobla. Tore Renberg skriver historier jeg tror på og kan relatere til. Tettpakket og brutalt enkelt og direkte om opptil flere tabutema. Denne romanen er etter min mening et høydepunkt.

Denne helgen har jeg begynt på Jojo Moyes Paris for to,en virker veldig morsom og jeg ler mye,men allikevel de første bøkene var best:) ellers har det vært litt julebakst i heimen.og bursdagsfeiring:),når en blir eldre så går bursdager litt bort i "koken",he,he...,men litt feiring ble det:):)

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Kjøpte boka "Katalysatormordet" av Hans Olav Lahlum. Hadde ikkje de heilt store forhåpninger til denne boka, da eg reknet med det ville være "tunge" setninger og begreper fra ein person som Lahlum.

Men her blei eg virkelig tatt på senga! Han skriver rett og slett fantastisk bra! Det er god gammeldags krim, der du faktisk kan resonnere deg frem til morderen gjennom historien i boka. Eg blei rett og slett lykkelig over å finne ein forfatter som bringer tilbake den gode gamle måten å skrive krimbøker på!

Så nå må eg ut å skaffe meg de første bøkene av "K2", siden det er ein viss fortsettelse i bøkene.

Syns alltid det er like hyggelig å oppdage "nye" forfattere!

He-he, det fins verre skandaler! I Pelsjegerliv har du ei perfekt julelektyre. Underveis fikk jeg en idè om at dette er Hjortefot for viderekommende :-) God reise, og Jostein, husk å kle deg godt ;-)