Bokelskere.no

Hvorfor jeg leser? Fordi jeg bare MÅ. Klarer ikke å la være :-)

Helt siden jeg lærte meg å lese som 5-åring har jeg bare elsket det. Om liten leste jeg alt jeg kom over, og lærte tidlig å bruke biblioteket. Før jeg var gammel nok til å få lånekort selv (man måtte være åtte år), pleide min far å ta med hjem bøker til meg. Når bøkene ikke var nok leste jeg mormors ukeblader, baksiden av cornflakespakken og melkekartongen, og alt annet som det overhodet sto noe på.

I perioder får jeg nok ikke lest så mye som jeg ønsker meg - livet mitt og verdenen min må leves og gjøres før jeg kan dykke inn i andre verdener. Og jeg må, og ønsker også, å være tilstede for menneskene i mitt liv. Så er det viktig også - at man lever sitt eget liv til fulle, og ikke bare lever gjennom bøkene og andres liv.

Men det å leve seg inn i en annen verden er for meg den utlimate avkobling.
Borte er alt stress og alle utfordringer, samtidig som jeg får utvidet min horisont når jeg leser om andre liv, andre tider, andre land ... Ja, i det hele tatt. Jeg koser meg enormt med lesingen, og klarer ikke helt å forstå at det finnes mennesker som aldri åpner en bok.

Heldigvis har jeg klart å få ungene mine glade i å lese også. Her i huset har vi gjennom deres oppvekst hatt daglig høytlesning, lånt hundrevis av barnebøker på biblioteket, og eier utrolig mange også. For meg er leseglede så verdifullt, og jeg ønsket så gjerne at de også skulle få det med seg. Viktig for alt av skolearbeid, og godt som fritidsaktivitet. Jeg synes også det er greit som en motvekt til vår digitale hverdag.

Denne helga lar jeg meg underholde av Yrsa Sigurdardottirs 'Løgnen'. Har ikke kommet så veldig langt, men den virker lovende.
Skirenn på tv skal jeg se, og ut på en liten skitur skal jeg selv også. Det ser ut til å bli en strålende søndag! Ønsker alle dere andre også en fin fortsettelse på helga :-)

Jeg vet hvorfor jeg leser og det er fordi uten bøker blir jeg rastløs og mister gleden i ting jeg gjør. Det kan kanskje argumenteres med perspektiv hvor en kan se at ting kan alltids bli verre eller at ting ser helt annerledes ut fra en annen vinkel. Jeg tror på at jeg ser klarere detaljer i eget liv når jeg har samlet fokus på detaljer i noe helt annet ei stund. Som å kjøre bil... man trenger å øve jevnlig. Selv som yrkessjåfør sa jeg det, at jeg jobbet med saken... var ute og øvde, stadig. Hver dag man kommer helskinnet frem har man lykkes, ikke sant?
Vel, djevelen ligger i detaljene, og det er da virkelig alle de små bitene som har innhold og dagene som er det viktige. Det var visst noen som sa at "ingen fortalte meg at dagene, ja, de var selve livet"! Bedre å være klar over det hele tida enn å plutselig finne ut at livet nesten har gått en forbi. Det tror jeg det lesende befolkning er flinkere til enn de som ikke leser. Og vi kan snakkes med om ALT! Hehe

I helga går det i familien, et større prosjekt i Lego, jakten på snooker fra Gibraltar innimellom alt annet møl, jeg holder på å samle avisføljetongen Taterjenta av Sigurd Lybeck, for jeg oppdaget i januar da den begynte i distriktsavisen Østlendingen at den ikke er å få i bokform (jeg tenker å lime litt og lage ei bok etter "Arne & Carlos-metoden" når jeg har hele klippet ut av avisene) og leser også Tore Skeies Alv Erlingsson, lånt fra biblioteket, og Ayn Rands Anthem på Oodles-appen, og et par til, men jeg bytter etter humør og akkurat nå er det disse to. For noen timer siden hadde jeg et miniforedrag for sønnen på 12 om hvorfor jeg ikke vil kjøpe E-bøker og foretrekker fysiske bøker... Ute ramler det ned en haug med skiføre, uten at jeg skal gjøre noe med det, det er meldt upassende vind. Det passer i hvert fall ikke meg å være ute i den. Kan nøde meg ut til vedskjulet, men da får det holde. Skal fikse noe god mat og holde oss inne...

Med det ønsker jeg god, analog helg. Kjør pent!

Lesehelg!

Jeg elsker god skjønnlitteratur! Men mine ønsker om å lese blir avbrutt av selve livet (heldigvis helt greit, men jeg ønsker jeg fikk lest mer). Balansen familieliv/jobb/fritid gjør seg sterkt gjeldende nå. Den siste uken har jeg ofte valgt bok fremfor skjerm etter jobb og etter at mann og barn var ivaretatt :-) Bok fremfor skjerm var ikke vanskelig siden min favorittforfatter, Paul Auster, er ute med en ny roman på godt over 800 sider (den heter 4 3 2 1).

Jeg vet hvorfor jeg leser og leser. Eller vet jeg egentlig det?

Hvorfor leser du? Del gjerne med oss her på tråden hva som opptar deg og hvor du er i din leseverden.

Lev vel i og utenfor litteraturen!

Verden er full av merkverdige sammentreff! Jeg har akkurat fullført Napolikvartetten av Elena Ferrante, vel vitende at navnet er et pseudonym og uten interesse for å finne ut hvem hun egentlig er. Så kommer jeg plutselig over en filmsnutt på facebook om øya Capri (utenfor Napoli) og San Michelle, Axel Munthes fascinerende hjem der, - jeg var der i fjor. Filmsnutten glir over i en annen som også dreier seg om Munthe, men er på italiensk, men der dukker sannelig navnet Ferrante opp, - det var en italiensk lege, venn av Munthe! Og det føltes jo litt snodig, - kanskje det var der hun hentet navnet sitt? Eller, kanskje Ferrante er som Hansen på italiensk, - hvem vet?

Her er lenken for avstemming: http://doodle.com/poll/wt3deqmxzfb7hs9p

Det er mange kjente bøker som vi har hatt med i avstemming tidligere:
-Alt etter havet, Lasse W. Fosshaug
-Web: Betroelser om en truet art, Tor Åge Bringsværd
-I morgen er alt mørkt, Sigbjørn Mostue
-Der skyene begynner, Ranveig Leite Molven
-Fluenes Herre/Lord of the Flies, William Golding
-We/ Vi, Jevgenij Zamjatin/ Evgenij Zamjatin
-Never let me go/Gå aldri fra meg, Kazuo Ishiguro

Alle som vil kan være med å stemme. Vær anonym om du ønsker det! Det er ikke forpliktende å bli med å lese en bok. Og kom gjerne med forslag på dystopier som vi kan stemme over neste gang!

For kommentarer om lesesirkelen, forslag ++, se denne tråden: https://bokelskere.no/tekst/288884/

Eg gjekk nett gjennom nettsidene til Samlaget. Bortsett frå dei to mestseljande forfattarane (Gavalda og Ferrante) fann eg romanar av to amerikanarar (Seebold og Fox). Eg synest det er fint når populære bøker blir omsett til nynorsk i staden for til bokmål. Aller finast er det når desse bøkene finst som lydbøker (fin språkleg klang) Det artige er at mange som trur at det er så tungt å lese nynorsk, lokkast til å kjøpe bøker av di dei er populære. Så snart dei vert gripne av innhaldet i boka, gløymer dei heilt at det er nynorsk dei les.

En far dør, en mor blir syk av sorg, en tynn og streng tante flytter inn og en en ung gutt preges sterkt av livet som har tatt en uventet endring, eller, flere endringer kan en vel si. Vi følger hovedpersonen gjennom barne-og ungdomsårene.

Saabye leverer igjen. Denne gang sitter jeg imidlertid igjen med mange ubesvarte spørsmål etter å ha lagt den bort. Ting er ikke krystallklart her angående flere hendelser, hva hendte egentlig?? Er minnene hans uklare, dikter han ting opp med vilje, er enkelte ting for vanskelige å snakke om? Kanskje en kombinasjon?

At ting til tider må tolkes, eller forbli ubesvart, er ikke noe jeg anser som negativt. Av og til trenger man slike bøker også, bøker med åpne muligheter, bøker som lar leserens egen fantasi og tanker spille en rolle. Dette er en bok jeg kommer til å lese igjen senere, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil oppleve den annerledes ved en ny gjennomlesing. Med andre ord er det mange lag i denne boka.

Enn så lenge gleder jeg meg til å se filmatiseringen av denne ganske så snart!

Godt observert og forklart.

Jeg la også merke til den spesielle måten hendelsene formidles til leseren på. Interessant.
Og jeg stusset på opplysningen om at medborgerne "elsker kvinner".
Betyr det at kvinnene ikke er medborgere?

Om fortelleren

Vi nærmer oss fortelleren gjennom det generelle, slik det gjerne er ved det meste i Pesten.

Når vi presenteres for noe, så er det ved sammenligningen med det allmenne. Det er i det meste en vekselvirkning mellom det partikulære og det generelle. Som introduksjonen til byen: "Ved første øyekast synes Oran i virkeligheten å være en høyst alminnelig by..." (1971:5) eller "Vil en bli kjent med en by forholdsvis lett, bør en studere hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør der." (1971:5)
Eller når pesten introduseres for første gang: "Ordet pest var blitt uttalt for første gang. Her må beretteren få lov til å rettferdiggjøre legens usikkerhet og overraskelse, for hans reaksjon var, med visse avskygninger lik de fleste av våre medborgeres. Landeplager, "svøper", har alltid forekommet, men det er vanskelig å akseptere dem når de rammer en selv. Pest har vært like hyppig i verden som krig." (1971:36)

Men altså, fortelleren, han (for det er en han, det er tydelig allerede i starten der menneske=mannen, våre medborgere "de elsker kvinner") er tilstede i historien, som en del av det store vi - men samtidig klart definert som beretteren/historiefortelleren.

Først sies det noe om fortellerens rolle: "Beretningen vil forekomme noen naturlig, andre derimot usannsynlig. Men historieskriveren kan ikke ta hensyn til det. Hans oppgave er bare å si: "Dette hendte" - når han vet at det i virkeligheten skjedde og at det angikk en hel bys befolkning."(1971:8)

Så kommer det spesielle: "For øvrig ville ikke beretteren, som en tidsnok lærer å kjenne, ha rett til å påta seg dette arbeidet, hvis ikke tilfellet hadde gitt ham anledning til å få tak i en rekke dokumenter og uttalelser, og hvis ikke omstendighetene hadde brakt ham i kontakt med det han akter å fortelle om. Han har derfor rett til å opptre som historiker. En historiker har selvfølgelig sine kilder, selv om han er amatør. Han som forteller denne historien, har også sine: For det første sine egne opplevelser og dernest andres. På grunn av sin stilling kom han til å få betroelser fra personene i denne krøniken. Og endelig fikk han tak i visse notater som han akter å støtte seg til når det passer og benytter slik det faller ham inn. Dessuten akter han...Men det er kanskje på tide å slutte med kommentarer og språklige forbehold for å komme til selve beretningen."(1971:8)
På den ene siden er han altså å betrakte som historiker (dog amatør), men på den annen side så er fortelleren suveren i forhold til fremstillingen.

Fortelleren kommer til stede i teksten, ofte ved å forklare og alminneliggjøre karakterenes handlinger, som vi ser i sitatet om pesten (1971:36) der beretteren forsvarer legens posisjon.

Denne grafiske fortellinga er heilt utan eit ord, men den vakraste boka eg har lest. Den gjorde stort inntrykk, har aldri sett maken. Ei stor kunstoppleving og ein usedvanleg sterk historie. Vart så glad då eg oppdaga at den var plukka ut som 1 av 100 i kjernesamlinga til Bergen Offentlege Bibliotek. Vil legge til at eg ikkje les teikneseriar til vanleg, men denne er heilt unik. Kvart kunstverk pokar deg i hjartet.

Eg skulle til å sette opp oversikt over personane, men det var altså alt gjort! Fin! Også eg beit meg merke i at forteljaren lèt Tarrou karakterisere Rieux for oss - lurt grep.

Den triste skildringa av byen og omgivnadene blir utdjupa: "La mer elle-même avait perdu son bleu profond et, sous le ciel brumeux, elle prenait des éclats d'argent ou de fer, douloureux pour la vue."

Slik vi før gjekk frå den fyrste rotta til det fyrste dødsfallet, går vi nå til neste steg, kjensgjerninga: «Il semble bien que ce soit la peste.» Og så blir ordet peste uttalt for fyrste gong.

Litteraturen er full av allegoriar som La peste; badeanstalten i En folkefiende er vel den som ligg næmast for oss, saman med bøker av Vesaas og Duun.

Dette var spennende, og godt skrevet.

Har allerede lest første del (av fem), t.o.m. side 61 i Bokklubbutgaven (1971).

Dr. Bernard Rieux er nok hovedpersonen her, men det er også mange andre interessante personer som opptrer i løpet av første del av romanen ("medborgere").
Og fortelleren (amatørhistoriker) får hjelp av Jean Tarrous notater som "utgjør en slags krønike om denne vanskelige tiden" (s. 23). Og Tarrous portrett av dr. Rieux (s. 27 f.) fikk meg til å se hovedpersonen ytre kjennetegn ganske tydelig for meg.

Noen andre personer:

Portneren, den gamle Monsieur Michel,
Forhørsdommeren Monsieur Othon,
Journalisten Raymond Rambert,
Mercier, sjef på det kommunale kontor for utryddelse av rotter (viktig kontor, spør dere meg),
Kontoristen Joseph Grand,
Dr. Richard, en av byens mest kjente leger,
Dr. Castel, en meget eldre kollega av Rieux

Og den merkelige personen Cottard, som mislykkes med å begå selvmord ved henging.
Kontoristen Joseph Grand redder ham, etter å ha funnet en lapp på døren med påskriften
"Kom inn, jeg har hengt meg."

Da jeg leste om dette selvmordforsøket kom jeg til å tenke på en liten bok Albert Camus ga ut i 1942:
Myten om Sisyfos

Jeg har en svensk utgave. Bak på boken står følgende:

ÄR LIVET VÄRT ATT LEVA? Detta är enligt Albert Camus filosofins grundläggande fråga.
Allt annat är tidsfördriv...
Myten om Sisyfos tolkar Albert Camus som en revoltens filosofi, en lidelsefull protest mot det fundamentalt förtvivlade i människans livssituation: i en värld utan gud och utan mening vinner vi vårt värde i en medveten livsduglig hållning mot hopplösheten och en paradoxal kärlek till livet.
I Myten om Sisyfos framlägger Camus den filosofiska grundvalen för sitt författarskap. Sisyfos inser tillvarons meningslöshet men accepterar dess villkor med bibehållen mänslig värdighet.

I denne romanen er det vel i grunnen selve Pesten som har hovedrollen. (biroller: rottene)

Då har eg leita fram mi utgåve av "Pesten", bokklubb-bok frå 1971 - inndelt i fem deler og med illustrasjonar.
Det første som skjedde var at boka var så porøs i permen at eg måtte fram med teipen.
Når eg starta på lesinga vart eg nesten heilt "satt ut"! Byen Oran framstod som så stygg og utriveleg at ein nesten ikkje kan tru det finst folk der. Når så hovudpersonen, lege Bernard Rieux, oppdagar først ei rotte, og så ei til, og så endå fleire .......kom uhyggen verkeleg krypande!
Rottene er eit frampeik på pesten som dukkar opp i all si gru. ( Har lese til s 36)

Eg opplevde skrivestilen som spesiell, konservativt språk i mi utgåve, og med setningar som skildrar direkte og utan omsvøp. Ser også at forfattaren går inn i romanen, som allvitande: Før beretteren går i detaljer i de nye begivenhetene, tror han det kan være nyttig å gjengi et annet vitnes oppfatning.....

Skal prøve å ikkje lese boka for fort, vi har god tid på oss. Og, skal iallfall lese resten av del 1 på dagtid!

Det er alltid litt spennende hvordan en gjen-lesing vil være. Vil det bringe deg tilbake til følelsene og tankene (og luktene og stemningen) fra den første lesningen av boken? Og i såfall med en rødme eller nostalgi? Eller er det nye erfaringer som bringes opp i dagen?

Jeg leste hele Camus forfatterskap i min tidlige ungdom, sugen på Det franske, eksistensialisme, dybde og dannelse. Det var ikke Pesten som satt tyngst i magen, hjernen eller hjertet, den gangen.

Jeg har fått fornemmelsen av lesingen en vakker sommerdag på mine foreldres terasse, men så langt har den ikke revet meg med. Hverken inn i boka eller tilbake til første lesing.

Men jeg ser det er passasjer som er fantastiske - og som gir mat for tanken.

"I denne henseende var våre medborgere som alle andre, de tenker på seg selv, og var med andre ord humanister: De trodde ikke på landeplager. [...] De fortsatte å handle, planla reiser og hadde meninger." (1971:36)

For meg griper dette den allegoriske lesningen av historien; og bringer tankene til at dette kunne omhandle dagsaktuelle temaer som klimakrisen eller flyktningekrisen.

En annen perle handler om kjærlighet og elskede som blir skilt når bymurene stenges:
"De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterberdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.Men denne brutale og langvarige atskillelse hadde gitt dem anledning til å bli sikre på at de ikke kunne leve borte fra hverandre..."(1971:65)

Ellers er måten fortelleren etableres på spennende.