Bokelskere.no

Om fortelleren

Vi nærmer oss fortelleren gjennom det generelle, slik det gjerne er ved det meste i Pesten.

Når vi presenteres for noe, så er det ved sammenligningen med det allmenne. Det er i det meste en vekselvirkning mellom det partikulære og det generelle. Som introduksjonen til byen: "Ved første øyekast synes Oran i virkeligheten å være en høyst alminnelig by..." (1971:5) eller "Vil en bli kjent med en by forholdsvis lett, bør en studere hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør der." (1971:5)
Eller når pesten introduseres for første gang: "Ordet pest var blitt uttalt for første gang. Her må beretteren få lov til å rettferdiggjøre legens usikkerhet og overraskelse, for hans reaksjon var, med visse avskygninger lik de fleste av våre medborgeres. Landeplager, "svøper", har alltid forekommet, men det er vanskelig å akseptere dem når de rammer en selv. Pest har vært like hyppig i verden som krig." (1971:36)

Men altså, fortelleren, han (for det er en han, det er tydelig allerede i starten der menneske=mannen, våre medborgere "de elsker kvinner") er tilstede i historien, som en del av det store vi - men samtidig klart definert som beretteren/historiefortelleren.

Først sies det noe om fortellerens rolle: "Beretningen vil forekomme noen naturlig, andre derimot usannsynlig. Men historieskriveren kan ikke ta hensyn til det. Hans oppgave er bare å si: "Dette hendte" - når han vet at det i virkeligheten skjedde og at det angikk en hel bys befolkning."(1971:8)

Så kommer det spesielle: "For øvrig ville ikke beretteren, som en tidsnok lærer å kjenne, ha rett til å påta seg dette arbeidet, hvis ikke tilfellet hadde gitt ham anledning til å få tak i en rekke dokumenter og uttalelser, og hvis ikke omstendighetene hadde brakt ham i kontakt med det han akter å fortelle om. Han har derfor rett til å opptre som historiker. En historiker har selvfølgelig sine kilder, selv om han er amatør. Han som forteller denne historien, har også sine: For det første sine egne opplevelser og dernest andres. På grunn av sin stilling kom han til å få betroelser fra personene i denne krøniken. Og endelig fikk han tak i visse notater som han akter å støtte seg til når det passer og benytter slik det faller ham inn. Dessuten akter han...Men det er kanskje på tide å slutte med kommentarer og språklige forbehold for å komme til selve beretningen."(1971:8)
På den ene siden er han altså å betrakte som historiker (dog amatør), men på den annen side så er fortelleren suveren i forhold til fremstillingen.

Fortelleren kommer til stede i teksten, ofte ved å forklare og alminneliggjøre karakterenes handlinger, som vi ser i sitatet om pesten (1971:36) der beretteren forsvarer legens posisjon.

Godt observert og forklart.

Jeg la også merke til den spesielle måten hendelsene formidles til leseren på. Interessant.
Og jeg stusset på opplysningen om at medborgerne "elsker kvinner".
Betyr det at kvinnene ikke er medborgere?

I andre samanhengar er jo concitoyens hankjønn fleirtal og dekker begge kjønna, "medborgarar". Når det er snakk om kvinner og ingen menn, er forma hokjønn fleirtal: concitoyennes. Men det er nok karane som er dei handlande her; eksemplet ditt viser at concitoyens er einstydande med dei mannlege innbyggarane i byen.