Bokelskere.no

Nå ble jeg ferdig med Den røde vargen, så nå skal jeg kaste meg over Barbara. Håper på sol og fint vær i morgen også, så det kan bli noen timer lesing ute☺️

Jeg er i hvert fall godt igang. Ser godt boken kan ha vært inspirasjon for 1984.

Hei, savnet helgen tråden i dag dermed tenkte jeg å legge denne ut. Håper at dette er i orden. Ser at mange andre også vært med aktiv med helgetråden i helger før dette. Denne helg skal Conn Iggulden Ulven fra steppene, den virker spennende, frisk og fengende.

Håper alle får en bra lesehelg og solfylt helg også.

Så hva leser dere denne helga :D?

If a man does not keep pace with his companions, perhaps it is because he hears a different drummer. Let him step to the music which he hears, however measured or far away.

Eller som det heter i den norske oversettelsen:
Hvis en mann ikke holder tritt med sine ledsagere, kommer det kanskje av at han hører en annen trommeslager. La ham gå i takt til den musikken han hører, uansett tempoet eller hvor langt borte den er. (side 372)

Dette sitatet var en hovedgrunn til at jeg leser Walden. Omskrivingen, som vist på bildet, hørte jeg først av min nå avdøde venn Tron Øgrim. Han brukte det da han blei forsøkt trakassert i forbindelse med Aschehougs hagefest i 2003, såvidt jeg husker. Det gikk mange år før jeg fant ut at det stammet fra Thoreau.

Du får følge godt med på lydboka og se om det dukker opp Jostein.

I denne tråden savner jeg en klarere avgrensing av hva kristelig litteratur er.

Jeg antar at dine lånere, Mariar er ute etter bøker med et visst forkynnende preg, i hvert fall der kristen tro er et hovedtema. Se for eksempel denne artikkelen fra Vårt land. Her defineres kristne bøker som bøker som «(.... ) formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier».

Du har fått et bredt utvalg av tips. Bra! Men går alle disse under betegnelsen kristen litteratur? For eksempel er Johan Falkberget nevnt. Jeg vet at kirken, i hvert fall i Falkbergets hjemtrakter, streber etter å gjøre han sin til «sin» forfatter. Etter mitt syn er det feil. Falkberget skriver om mennesket, om alle sider ved det å være menneske. Tro og tvil er ett element i dette. Det samme gjelder i varierende grad flere av de forslåtte bøkene.

Hører gjerne andre synspunkter.

Nå har ikkje eg lest gjennom alle svarene, men boka "Nicky Cruz" av samme Nicky Cruz kan så absolutt anbefales!

Jeg spekulerte lenge på hva benevnelsen "enke på kallet" egentlig innebar. Før herr Poul tar imot kallet, blir han gjort oppmerksom på at det sitter ei enke der, og han tar det til etterretning. Betyr det at han påtar seg noen slags forpliktelse? Visst gjør det så: Ved kongelige forordninger allerede på 1600-tallet var en ny prest forpliktet til å betale en del av "pensjonen" til presteenka. Ikke rart, kanskje, at noen av prestene heller giftet seg med henne - sikkert mye billigere!
(Det skal ha vært påfallende mange prestefruer som var atskillig eldre enn mennene sine på denne tida. Og vice versa: Når "gamlefruen" døde, fikk presten seg ei atskillig yngre kone!)

Apostlenes gjerninger som roman av Walter Wangerin.

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Hvis du googler "kristne romaner" kan du få fram bøker som hos bokelskere er plassert i bokylle med denne tittelen. Der finner du de mest solgte romanene fra kristne forlag av Francine Rivers, Janette Oke o.a.
Går du noen år tilbake var Ben Hur og Quo Vadis kanskje de mest leste spesifikt kristne bøkene.
Ellers er det jo en rekke klassikere som kan nevnes, Undset, Falkberget, Tolstoi, Dostojevski. I tillegg vil jeg trekke fram Vera Henriksen, Gabriel Scott, Alfred Hauge.
Graham Greene bør med, kanskje spesielt Makten og æren, Den dypeste grunn og Slutten på leken.
Don Camillo- bøkene fortjener å bli lest fortsatt.
Av nåværende norske forfattere bør Edvard Hoem og Hanne Ørstavik nevnes.

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

" Maria, Maria" , av Anne K Elstad.

Matilda, Av Roald Dahl må med :-)
Atig liste, liker idéen

Remind me again: var det slik at dere bare leser på engelsk, siden dere opererer med engelske navn på nasjonene? I så fall legger det begrensninger på mulige forslag både på F og på G...

Hvis dere kan lese på andre språk, vil jeg for bokstaven F også foreslå:
Fra Finland: Tove Janson (f.eks. Sommerboken), Arto Paasilinna (mine favoritter er Kollektivt självmord, De hängde rävarnas skog og Harens år - jeg har bare lest dem i svensk oversettelse - Paasilinna er lesning blott til lyst, milevidt fra f.eks. Oksanen), Kjell Westö (nok en vinner av Nordisk Råds litteraturpris der, altså).

Fra Frankrike: Min franske favoritt er dramatikeren Samuel Beckett, med stykket "Mens vi venter på Godot". Og sviende god er også Jean-Paul Sartre med kammerspillet Huis Clos - For lukkede dører er vel den norske tittelen. Men om dere ikke vil lese skuespill, så er spennvidden stor, fra Flauberts Madame Bovary via far og sønn Dumas med Greven av Monte Cristo, De tre musketerer, Kameliadamen, til Anna Gavalda med bl.a. Saman er ein mindre aleine. Patrick Modigliano vant jo Nobelprisen for et par år siden, men de romanene jeg har lest av ham, nøler jeg med å anbefale.... kanskje det bare er meg som ikke er dyp nok. Første bind av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid nøler jeg derimot ikke med å anbefale varmt!

Fra Færøyene: William Heinesen - jeg elsker hans De fortapte spillemenn. Men fra Færøyene kommer også Heinesens gode venn Jørgen-Franz Jacobsen - lesesirkelen her inne leser akkurat nå hans roman Barbara.

Jeg leser også nynorsk utgave, den er nok ikke enklere.

Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.

Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?

"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."

Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)

Men elg med stum h kjenner du vel til.