Bokelskere.no

Jeg leser Luftslottet som sprengtes av Stieg Larsson. Jeg skal også lese Brev til Marie av Knut Hamsun.

Jeg leser Ruba'iyat av Omar Khayyam. Gjendiktningen er ved Johannes Gjerdåker.

Det finnes enda en gruppe på FB for oss leseglade; Leselyst
Gruppa har hatt en litt slow start, men nå har jeg sett at flere og flere legger inn kommentarer.

Det som er spennende med denne boka er at den ikke bare er en vampyrroman, det er også en sosialrealistisk oppvekstroman. Den skildrer virkelig godt livet i drabantbyene, og menneskene som bor der; som bl.a. alkisene på den lokale kroa. Livet til hovedpersonen Oskar er også spennende skildret, særlig hans møte med mobbere på skolen. Ikke ulikt hvordan det faktisk kan være i virkeligheten.

Jeg har ikke sett filmen, bare den svenske filmatiseringen. Men mitt inntrykk er at folk er veldig varierende i synspunktene sine på hvorvidt Let Me In er en god filmatisering eller ei. Noen elsker den, andre ikke. Selv vil jeg si at boka er verdt å lese uansett - rett og slett fordi det er en fantastisk bok. Tror du vil få mye ut av å lese den - persongalleriet er utrolig godt. Samtidig synes jeg språket var gripende.

Jeg er kommet til s. 80 og merker at det nok kommer til å gå greit unna å lese hele romanen. "Sår og søt" - ja, sier meg enig, det merker jeg godt allerede. Foer forteller jo godt (nesten litt i overkant med kreative assosiasjoner? - men jeg liker det). Jeg stusset imidlertid helt fra starten på om det er troverdig at en niåring har alle disse assosiasjonene og kunnskapene. Men jeg bestemte meg for at om det eventuelt ikke er helt troverdig, så skulle ikke det ødelegge leseopplevelsen! Og jeg koser meg :-)

En niårig gutt funderer over følgende:

"What about a teakettle? What if the spout opened and closed when the steam came out, so it would become a mouth, and it could whistle pretty melodies, or do Shakespeare, or just crack up with me? I could invent a teakettle that reads in Dad's voice, so I could fall asleep, or maybe a set of kettles that sings the chorus of "Yellow Submarine", which is a song by the Beatles, who I love, because entomology is one of my raisons d'être, which is a French expression that I know. Another good thing is that I could train my anus to talk when I farted. If I wanted to be extremely hilarious, I'd train it to say, "Wasn't me!" every time I made an incredibly bad fart. And if I ever made an incredibly bad fart in the Hall of Mirrors, which is in Versailles, which is outside of Paris, which is in France, obviously, my anus would say, "Ce n'étais pas moi!"

Åpningsscenen i "Extremely loud & incredibly close" av Jonathan Safran Foer (2005).

Dette er en kjempeflott side som jeg ble svært glad for å finne, og som gir god inspirasjon og leselyst til mange nye bøker.

Men jeg savner en blogg. Men mulighet for å "sludre" en setning eller to, uten å måtte diskutere konkrete ting i diskusjonstrådene.

Noe slikt som å kunne ønske god morgen, eller å si at i dag koser jeg meg med en kopp te og boken Lykksalighet av Marita Fossum, som jeg "fant" akkurat her inne på denne siden.

Små blikk av leseglede.

Ønsker alle bokelskere en fin dag videre :)

Så lenge boka blir lest som det den er, underholdning, så er det en helt grei bok. Leste den på en lang togtur selv, og den underholdt meg.

Men det jeg ikke likte med boka var den hypen med at den kom med avsløringer om det ene og det andre. Jeg hadde flere diskusjoner med "de troende" og det ble fort slitsomt når de ikke var interessert i motargumenter, sannheten stod jo tross alt i boka...

En bok jeg hadde hørt mye om - og utgaven jeg lånte på biblioteket vitnet om at den har vært mye utlånt. Men jeg sleit med den - måtte fornye lånet for å komme igang. For jeg hadde lyst til å gi den en sjanse, og ikke la den være en av de bøkene jeg kun kom halvveis gjennom. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje fordi jeg gjerne ville gi den en sjanse, for det var jo noe innimellom som jeg likte godt - og som sikkert er det som gjør at dette har blitt favoritt boka til mange. Men altså ikke til meg...

Irritert på Murakami! For de som ser dette og mister lysten til å lese 1Q84: den er absolutt leseverdig! Jeg likte å lese den, men jeg har lest mange bøker av ham nå, og dette var boken som gjorde at jeg ble irritert gang på gang. Den er både fin, spennende, tankevekkende og mye annet positivt. Aomame er en interessant romanfigur, og jeg lo godt flere ganger av ting som stod om henne; grimasene (tok av), hennes indignasjoner og til tider rørende sider. Problemet mitt med Murakami denne gang, eller det som har toppet seg litt, er:

• Hans mannlige hovedpersoner. Tengo er i likhet med Kafka, Toru-ene (N. Wood og Trekkoppfulgen) og han i Wild Sheep Chase, veldig like i det at de liksom er så trauste og blodfattige. Jeg skjønner at forfatteren vil få frem hvor dyp grunn stille vann kan ha, og det er fint dét; man minnes på at selv den mest anonymes liv kan være verdt en stor roman. Men jeg skulle ønske han en gang skrev om en mannlig hovedperson som skilte seg litt fra "alle de andre" han har skrevet om. Jeg elsket Komatsu! Skikkelig festlig fyr. Håper han en dag velger en slik hovedperson.

• Menstruajon... Jeg er ganske sikker på at han nevner mensen minst én gang per bok, og det bare byr meg litt i mot, da jeg får inntrykk av at han er fascinert av det, og det synes jeg er blæh.

• Fukaeri. Hun høres riktignok ut som mange menns drøm utseendemessig, med sine bedårende trekk, vakre øyne, fine ører, slanke kropp og selvsagt de STOOORE puppene som attpåtil har PERFEKT form og bla bla. Mange lesere synes kanskje også det er besnærende at hun virker så mystisk og rar. Men jeg ble bare irritert. Hun virker som en robot, og det at hun ikke svarer og at hun snakker på den spesielle, tonløse måten, knapt nok har temperament eller viser følelser; det gir meg en uro fordi jeg mistenker Murakami for å digge slike damer. Selv om den langt mer artige Aomame er mer av en hovedperson enn Fukaeri med store pupper, så får jeg på følelsen at Fukaeri er Murakamis muse i denne romanen, og det gjør at jeg tenker litt stygge tanker om ham.

Derfor ble jeg irritert på Murakami under lesningen av 1Q84. Jeg gleder meg likevel selvfølgelig til å lese bok 3 og alt annet han gir ut i fremtiden :)

En underlig forfatter, denne Murakami! Mesteparten av boka er ren hverdagsrealisme, fortalt på en ganske så fascinerende måte. Men plutselig er handlingen over i det overnaturlige, i det uforklarlige. (bl.a. Mius oopplevelse i pariserhjulet, den siste telefonen fra Sumire). Ikke nok med det, da jeg mot slutten av boka kommer til hendelsen i varehuset, forventer jeg at nå vil det komme en nærmere forklaring på det underlige som har skjedd. Men nei! For hva i alle dager har episoden med butikknasking å gjøre med historien om Sumire og Miu? For meg virket det som en total avsporing fra den ellers så sammenhengende handlingen.
Jeg "leste" boka som lydbok. En stor opplevelse! Jeg satt som fjetret mesteparten av tiden.

Gratulerer Natalie :) Løp å kjøp VG i dag, stor repotasje over 2 sider om Natalie og hennes nye roman-serie " Skjebnesøsterene".
Så flink du er Natalie, jeg ønsker deg lykke til med boksalget. helt supert altså :)

Da var lidelsen kortvarig! Tror ikke jeg hadde orket mer enn 1-2 sider før jeg hadde smekken boken sammen. ;)

Denne gangen blir Robert Langdon kalt til Washington D.C. av sin venn og frimurer Peter Solomon. Men når han kommer dit oppdager han at han er blitt lurt, Solomon er kidnappet og noen har lagt igjen en svært spesiell invitasjon. Dette er starten på en reise gjennom ny og gammel kunnskap mot en sannhet og en løsning som kanskje er langt nærmere enn man først tror.

Det ser ut til at Dan Brown har funnet ”vinner-oppskrifta”, dvs en oppskrift han kan skrive etter og som selger. Han tar utgangspunkt i noen spekulative teorier, legger på litt for de fleste ukjent forskning, har i en dasj action og en dasj mysterier og voila. Nå er dette riktignok bare tredje av bøkene hans jeg leser, men jeg synes det er akkurat det samme. Og for all del, for meg funker det for det meste, jeg lar meg rive med og synes det er underholdende og det gir meg faktisk også noen nye tanker. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva denne noetikken er for noe for eksempel.

Boka er forholdsvis lettlest, det vil si språket er ikke veldig utfordrende (selv om det stedvis kan bli litt mye detaljer for min smak) og kapitlene er svært korte. De korte kapitlene bidrar også til spenningen i boken, det er mange situasjoner som selvsagt forlates med en cliffhanger, noen litt for klisje sådan. Totalt sett vil jeg si at ja det er god underholdning, mot slutten var det til og med nesten litt vanskelig å legge den fra seg, men vil den sette dype spor i leserhjertet? Neppe.

Da styrer jeg unna. Takk!

Gertrude Stein kjenner jeg bare som opphavskvinne til det berømte sitatet "En rose er en rose er en rose". Hvis skrivestilen hennes generelt sett er som i sitatet ditt, tror jeg jeg skal la det være med det.

Sorry Haruki, men dette ble for kjedelig. Selv med Nicolai Cleve Brochs mystiske stemme som oppleser, klarte jeg ikke å finne grunn til å avslutte denne endeløse oppleksingen i småproblemer. Tror rett og slett Roman-kategorien ikke er noe for meg, for jeg forventer mer av en bok enn at folk bare sitter rundt om kring og prater om problemene sine. At handlingen var lagt til Japan var sågar det eneste som appelerte til meg.

Men for all del Haruki, jeg legger inn forbehold om at det faktisk kan være meg... ikke deg.

Mange takk, Kirsten! Du kan også høyre eit langdikt her: http://lydpoesi.wordpress.com/2012/02/07/stem-stem-vinn-vinn/ (du ser ein avspelar nede på sida)

Diktet treng litt drahjelp, så del gjerne! øystein