Else er 16 år i 1974. Hun er forelsket i Lars som er sønnen til skipsverftseieren. Forholdet må skjules for alle, men prosten virker å være overalt...
Da sirkuset kommer til den lille sørlandsbyen, forandrer det Elses liv for alltid.
I 2009 møter vi Else igjen, som nå både er mor og mormor.
Else bærer på en hemmelighet, og den blir hun konfrontert med da en person fra fortiden flytter tilbake.
Dette ble etterhvert en pageturner for meg. Nysgjerrig på hva Elses hemmelighet kunne være fikk sidene til å fly av gårde, og da avsløringen kom var jeg ikke forberedt. LES!!!
Jeg er helt enig med deg i denne beskrivelsen av boka. Den er alt for lang, ikke egentlig så spennende, og helt enig i at innslagene med italiensk ikke fungerer - de er også for lange, og det er skjemmende når man ikke forstår italiensk.
Det er jo heller ikke grenser for hvordan Havers framstilles her, og hvordan den italienske politimannen skal se hennes vakre blå øyne inni all roping og sjuskete bekledning, det er ei gåte.
Jeg måtte sjekke opp omtalen min å se om jeg var like missfornøyd, og det husker jeg nå at jeg var. Denne strevde jeg litt med å komme gjennom også. Synd, for disse bøkene har jo vært kjekke før. :)
Leser - og denne boken er for lang! Over 700 sider og forfatteren beskriver alle bipersoner og deres liv i detaljer, hun har med absolutt alt hun har researchet om bokens forskjellige temaer, og hun har åpenbart lært en masse italiensk som hun også får luftet. Mord - eller mistenkelig dødsfall opptrer først rundt side 500, og siste del handler mye om Lynleys forsøk på å redde Barbara fra seg selv. Nå får vi se hvordan hun drar det hele i land, jeg kommenterer når jeg har fullført!
Andre krimforfattere må bøye seg i støvet, Harry Hole er virkelig tilbake. Jo Nesbø har igjen vist seg som kongen av spenningsbøker og krim. Trodde etter "Gjenferd" at Nesbø hadde mistet grepet, men med "Politi" er Nesbø igjen krim favoritten. Denne boken er umulig å legge fra seg.
I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.
The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.
Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.
Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.
Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.
Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.
The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.
The twelve tribes of Hattie er historien om Hattie og August Shepherds voksenliv fortalt igjennom deres 11 barn og 1 barnebarn. Historiens sentrum er Hattie, en fattig, sint og alltid kjempende afro-amerikansk mor som opplevde The great migration med hva det innebar av håp og skuffelser. The great migration er utvandringen av afro-amerikanere i fra sørstatene til nord i mellom 1910-1970. En 6-7 millioner dro og en stor bondebefolkning ble urban. Det forandret både dem og stedene de kom til.
Hatties vesen avdekkes gradvis igjennom det som nærmest er frittstående fortellinger om hennes barn og altså dette ene barnebarnet som forøvrig med sin historie symboliserer en ukuelig vilje i Hattie og en slags konklusjon eller avslutning på romanen. Åpningskapittelet setter på samme vis tonen for historien, det sitter som en klump i magen og gjør den harde Hattie enklere å forstå. Barnas historie er fortalt i nåtid og med tilbakeblikk noe som gjør at en både ser Hattie som mor, August som far, oppveksten og konsekvensene den har for barna senere i livet.
Hele romanens oppbygging er svært elegant og historiene er knallgodt skrevet. Uten å legge alt for mye i sammenligningen minnet den meg litt om Per Pettersons Jeg nekter. Har antagelig noe med oppveksttematikken å gjøre og en usentimental tone i begge. Noen bokelskere har hatt litt trøbbel med å forstå Pettersons tittel på en ellers glimrende bok. Også jeg har det. The twelve tribes of Hattie kunne lånt Pettersons tittel. For Hattie nekter og hun er så til de grader et jeg! I midten av sin gigantiske familie er hun likevel alltid alene og ensom. Barna har et sammensatt forhold til moren som holdt liv i dem. Samtidig tror jeg det er umulig og ikke få sympati og respekt for Hattie. Hattie er så god fiksjon at du tror hun har levd. Hun er både heltinne og brutal. Kanskje det er fordi hun er så godt skildret at forfatteren i forordet understreker at alle karakterene er fiksjon.
I USA er The twelve tribes of Hattie også blitt tolket som en stor fortelling om en viktig periode i USAs historie. Jeg håper mange bokelskere vil lese denne korte romanen som jeg mener er stor på innhold. Hadde vært gøy å høre hva andre lesere synes om den.
The twelve tribes of Hattie kom jeg over på The New York Times sine boknettsider. Den ble nevnt av anmeldere som en av de beste bøkene i 2012. Den er skrevet av debutanten Mathis og har fått masse oppmerksomhet som utvalgt i Oprah Winfreys bokklubb. Jeg tror The twelve tribes of Hattie har fortjent oppmerksomheten og blir populær også i Norge dersom folk får vite om den.
Er ferdig med boken og er veldig skuffet over denne. Må innrømme at jeg skumleste deler av boken. Heseblesende krim uten det drivet som har preget flere av Lindell's bøker, massevis av unødvendig og intetsigende prat - samt dårlig språk. Lindell skulle ha ventet med sin neste bok inntil hun var klar med et troverdig plott. Det er ikke nødvendig å utgi en bok hvert år. Vi lesere venter heller 3 år på en skikkelig og spennende krim. Dette var skuffende. Tror jeg kan påstå at denne, så langt, er hennes dårligste.
“I never win anything,” Dolorous Edd complained. “The gods always smiled on Watt, though. When the wildlings knocked him off the Bridge of Skulls, somehow he landed in a nice deep pool of water. How lucky was that, missing all those rocks?” “Was it a long fall?” Grenn wanted to know. “Did landing in the pool of water save his life?” “No,” said Dolorous Edd. “He was dead already, from that axe in his head. Still, it was pretty lucky, missing the rocks.”
Meget skuffet over denne. Altfor søkt historie og hovedpersoner jeg ikke føler noe som helst for og dermed heller ikke bryr meg om hvordan det går med. Tamt språk også. Skal man lese noe bra av Theorin så gå tilbake til Skumringstimen og Nattefokk
Jeg er nettop ferdig med Sankta Psyko.
Jeg mener jeg har lest alle Theorin sine bøker, og må vel si at han ikke er en av favorittene mine.
Dene boka ble noe for urealistisk for meg. Jeg satt hele tiden med tanker om at dette er umulig å få til i virkeligheten... (Da tenker jeg i forhold til sikkerhet på sykehuset.) Et minstekrav er at mennesker som har adgang, blir sjekket.
Jeg synes også slutten ble altfor sær og oppkonstruert.
Jeg liker bøker som er i krim-sjangeren - hvordan en nu enn skal definere DEN sjangeren... Men takk for at vi lesere har ulik smak.
Jeg syntes denne var veldig bra - spennende som en krim skal være og for det meste godt skrevet. Og så liker jeg når en krim bygges så godt rundt sjangerens grunnpilarer:
Forbrytelsen: I dette tilfellet myrdede og stygt skjendede kvinner.
Etterforskeren: En karakter som heldigvis ikke er endimensjonal. Han har flere sider, og han har sine egne problemer han må håndtere samtidig med etterforskningen. Denne historien i historien - skjebnen til hans biologiske mor - synes jeg fungerer fint.
Etterforskning og oppklaring: Dette synes jeg Tvedt gjør godt. Det er små spor underveis (selv om ikke jeg oppfattet dem før etterpå), og det er ledetråder som viser seg å være blindgater. Men det blir aldri kjedelig. Selve oppklaringen kan man jo sette spørsmålstegn ved. Seriemorderen blir tatt, men håndteringen av dette er alt annet enn etter boken. Samtidig sitter i hvert fall jeg igjen med den oppfatning at en morder fortsatt går fri - at ett av drapene ikke var seriemorderens verk. Jeg håper og tror at det kommer en fortsettelse av denne, og den skal jeg i så fall garantert lese.
Liker DeLillo, liker denne boka. Troverdighet er ikke for meg noe som er avhengig av virkelighetens referanserammer, den etableres i bokas univers. Tror på DeLillo. Vanskelig å fange opp hva han vil, men kanskje det er litt av poenget, at dette er en roman i postmodernismens ånd, som har latt seg oppsluke av kaoset heller enn å forsøke å forstå strukturen og sammenhengene (slik hovedpersonen i boka mislykkes i). Cyberpunk med bakkekontakt. Selvdreven rasjonalisme ute av kontroll. Grådighet uten grenser. Ingen andre sperrer enn regler man lett forserer. Ei bok man kan plukke opp og lese bruddstykker av dette, og få et lite drypp av tidens takt og manglende tone.
Jeg synes også dette er en fin bok. Det er jo en samling med noveller som alle kan leses hver for seg. Hovedpersonen, Olive Kitteridge, er bar så vidt med i noen av dem, i andre er hun hovedperson. Til sammen blir det en intrikat og interessant vev (quiot, kanskje?) om livet i en liten by. He er livet ofte ganske trist og vanskelig, Olive Kitteridge er heller ikke akkurat noen lett personlighet. Men så kommer det jo lysglimt og gleder også. Nydelig språk gjør susen.
Fin novelle-/historiesamling hvor alle kretser rundt den middelaldrende og pensjonerte læreren Olive. Noen fra hennes eget perspektiv, andre fra andres, og ofte kræsjer de veldig. Alt i alt blir historien fortalt på en ganske så snedig måte, og som alle andre Pulitzer-vinnere er den både velskrevet og satt i New England!
capris og bokus er helt supre når det gjelder kjøp av svensk litteratur