Lykke til med studiet! Jeg har ingen formell skriveutdannelse, det fantes ikke noe sånt tilbud da jeg begynte. Å være forfatter er et yrke, og som i alle yrker må man lære seg yrkesteknikkene på en eller annen måte. Selv har jeg lest mange bøker av forfattere jeg beundrer og som har skrevet om det å skrive - jeg har skrevet en sånn bok selv for barn - og jeg benytter anledningen til å spørre forfattere jeg treffer om hvordan de jobber osv. Mest av alt gjør jeg det for å få en bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som strever med å få de "riktige" ordene på papiret ... Talentet ditt trenger trening, og kanskje et forfatterstudie forkorter læretiden noen år. Om det er bra eller dårlig å gå på et studie, aner jeg ikke. Det er jo lett for meg som ikke har gjort det å slå det bort, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg har aldri tatt et skrivekurs fordi jeg har vært opptatt av å utvikle min egen stil, og har funnet ut at det å skrive så mye som mulig har vært den beste skolen for meg. For andre er det kanskje anderledes. Det jeg kan si med sikkerhet er at som forfatter er du aldri utlært, og at du lærer noe nytt for hver historie du skriver. Ellers vil jeg anbefale Stephen Kings bok On writing. Det er desidert den mest praktiske og fornuftige boken om skriving som jeg har lest ...
Mon tro om ikke dette er smått på siden, men like vel...
...jeg har etter hvert oppdaget at jeg raskt når en form for grenseverdi ved lesing. Kort forklart innebærer dette jo mer jeg leser, desto færre minnespor etterlates til min tilgjengelighet; dersom jeg i løpet av en uke leser tjue bøker husker jeg like mye totalt sett som om jeg hadde lest ti bøker.
Litt sørgelig er det dog, å oppdage i perioder med overlesing at, hmmm, tja, vet da knapt om jeg har lest denne her...
Siden jeg startet denne tråden, har jeg oppdaget at det er en ting til jeg ikke finner ut av når det gjelder lister:
Jeg har et visdomsord jeg prøver å etterleve ''Lykke er å gjøre sine gleder små.''Det har jeg alltid vært så glad i , men det er jo mange tankevekkende små ordtak som er fine.Et annet som også går på glede er av Aksel Sandemose:''Jeg tar alltid gledene på forskudd, ellers blir det aldri noe av dem.''
I bokhylla mi står "Som et neshorn med hjernebetennelse" av Aksel Sandemose fortsatt ulest. Tør nesten ikke lese den heller, ... fordi jeg har fundert så mye over tittelen at jeg er redd for å bli skuffet.
Etter anbefaling fra Avil og gave fra Caterina Cattaneo, har jeg lest "TractionMan" for guttungen. Han var oppslukt gjennom første halvdel, lo hysterisk gjennom den siste, leste hele boka selv (bombe!)og tagg meg så til å lese den enda en gang før leggetid. Og jeg koste meg også, begge gangene jeg leste den. Det er en leken bok om lek. Den har ingen alvorlige budskap, den er verken pedagogisk eller lærerik, men den er vanvittig morsom og dessuten vakker og varig - den kommer til å bli lest tusen ganger og vi kommer til å oppdage stadig nye fine detaljer i de innholdsrike bildene. dette må jeg blogge om, tenkte jeg, og så lette jeg på nett etter et bilde og fant en kritikk.
Den er skrevet av en voksen. Fair enough, liksom. Men må man være så til de grader snusfornuftig, grå og dønn kjedelig litteraturvitersk? Vi snakker om en bok for barn, De gir beng i at det er en skrivefeil i boka. De lever omgitt av episodiske fortellinger og opplever det ikke som det minste vanskelig å nullstille seg for hvert oppslag. Tvert imot vil jeg tro det er en befrielse å slippe å prøve å holde tråden i en lang, innvikla historie slik kritikeren som voksen ikke lenger må streve med. De skjønner at boka ikke er inspirert av reklame slik kritikeren misforstår, men av tvserier om leker, og de ser umiddelbart at boka i motsetning til de fleste av disse seriene tar lekene og leken på alvor slik fantasilekende barn selv er mestre i.
Burde ikke barnebokkritikk handle om hvorvidt boka har kvaliteter barn trenger og setter pris på? Ikke om hvorvidt en voksen litteraturviter klarer å gjenkjenne den type handling hun mimrer om fra sine egne barnebøker i sin egen akk så svunne barndom?
Tiltredes. Har alltid plass til flere bøker. Kan jo alltids kaste ut noen møbler eller unger.
Liker denne fra En halv gul sol, en av di siste bøkene jeg har lest og som var fantastisk.
Herren var litt gal, han hadde bodd for mange år i utlandet og lest for mange bøker, han snakket høyt med seg selv og svarte ikke alltid når man hilste på ham, og hadde for mye hår.
Innlegget er flagget som upassende og er nå skjult, i likhet med en rekke andre innlegg postet fra denne kontoen.
Bokelskere.no er et åpent og vennlig møtested for folk som liker bøker.
Vi har også barn som medlemmer, og jeg vil oppfordre til å ta hensyn til dette.
Trist som faen. Tittelen taler for seg selv.
Mange har jo spurt om å få et system i bokhyllene der man kan sortere etter hvilket land boka kommer fra i tillegg til sjanger osv. Men jeg har et annet forslag, og det er å ha opprinnelsesland på samme måte som årstallene er nå. Sånn at hvis man vil kan man legge til hvilket land boka kommer fra selv, og så kommer det opp en liste på profilen. Det ville jo blitt mye jobb for de som har hundre- eller tusenvis av bøker, men det er i alle fall en mulighet...?
Jeg fant nettopp ut at jeg kom med en digresjon i en annens tråd som kunne føre til en helt annen diskusjon enn det innleggsforfatteren initierte. Det kalles i beste fall dårlig oppførsel. Vel. Saken er den at det skrives om litteratur man kan slappe av med. Så dukker det opp forfatternavn jeg ikke har noe særlig forhold til. Kvinnelige forfattere. Som skriver om nære ting. Så lurer jeg på: Hvorfor er det ikke disse forfatterne jeg velger når jeg skal slappe av med en bok? Hvorfor velger jeg en litt maskulin bok når jeg skal ligge på stranda? Gjerne en krim. Med en passe sliten krimhelt (en mann) som jeg kanskje kan identifisere meg med. Har hvilke bøker vi velger å lese på ferien noe med kjønn og gjøre? Stakk jeg hodet inn i et vepsebol nå?
Ærlig talt, Jo Nesbø. Skjerpings! Du kan bedre enn dette.
Å velge tvilen som livsfilosofi er som å velge urørlighet som transportmiddel.
Idas dans har inspirert meg. Den gleden over livet de har, og evnen til å nyte livet i det tiden renner ut for en ung kvinne. Man tenker seg litt om før man kaster bort dagene på ingenting.
Jeg husker ikke hvilke bøker jeg leste i fjor engang. Men artig funksjon likevel. :)
Her jeg bor er det fremdeles mye snø i fjellene så på 17. mai skal jeg reise til fjells og gå meg en skitur. Er for voksen til å ha barn som går i toget og er for ung til å ha barnebarn.
For en flott måte å feire Norge sin dag på tenker jeg, ute i naturen. Der vil det være bare meg med god tid til å tenke og reflektere. Glerder meg og håper på godt skiføre og sol :-)
Jeg ønsker alle her en riktig god 17. mai feiring :-)
Nå, nå. Kanskje de blir fornærmet over at vi har sendt ham dit ;)
Det virker som om vi mennesker aldri lærer. Og slik lærer vi den samme leksen om igjen for hver generasjon, og så vil vi gjerne skrive epistler. Vi oppfører oss som misjonærer overfor vennene våre, tar tak i skuldrene deres og rister dem: "Grip dagen!" sier vi. "Det som betyr noe er denne stunden!" De færreste av oss kan gå tilbake og gjøre ting godt igjen. Vi kan ikke gjøre noe med våre burde ha eller kunne ha. Men enkelte heldige menn som Ghosh har aldri slike bekymringer. Han behøvde ikke å tenke på å gjøre noe godt igjen. Det var ingen sjanser han hadde unnlatt å gripe. Av og til kunne Ghosh trekke på smilebåndet og blunke til meg tvers over gulvet. Han lærte meg å dø, akkurat som han hadde lært meg å leve.
Det er nemlig en viss mannlig bokelsker som til tider poster ganske støtende innlegg.