Bokelskere.no

Den dårligst skrevne boka jeg har lest (til endes) tror jeg må bli daVinci-koden. Kanskje et selvsagt valg, men jeg greidde ikke å sympatisere med noen av karakterene hans - de var for flate og uten egenskaper. Og da lot jeg meg heller ikke fenge av plottet, som i seg selv kunne holdt - hadde en bedre forfatter skrevet boka.

Den boka jeg har kommet kortest i før jeg la den fra meg (etter to sider) er Finnegan's Wake, av James Joyce. Det er vel rett og slett ikke en bok som er laget for å leses.

For flere år siden las jeg "fransk åpning" av Vigdis Hjorth, det var min første bok av henne men for en skuffelse. Jeg synest historien var som hentet fra en ukeblads-roman. Mye tull og tøys, nei det var en utrolig innholdsløs og dårlig bok. Har siden ikke giddet å bruke min tid på flere av hennes bøker.

Den verste boken jeg har lest må være Ny melding av Magnhild Bruheim. Plottet gir over hodet ikke mening og den er grusomt dårlig skrevet. Vanligvis slutter jeg å lese bøker jeg ikke liker, men denne måtte vi lese i forbindelse med et bokprosjekt på skolen. Jeg vedder ganske mye på at den bare var tatt inn fordi den er på nynorsk... I tillegg har jeg ikke sansen for Lord Foul's Bane av Stephen R. Donaldson. Boka er bra skrevet, men siden hovedpersonen bare klager og oppfører seg som en drittsekk mot folk som prøver å være snille mot ham er det ikke noe særlig å lese. Jeg slet meg igjennom den fordi bok nr. to i den serien skal være bra, men siden eneren var så fæl har jeg ikke orket å begynne på toeren enda.

La nylig inn min opplevelse av "En forfatters klagesang",Lars Ra; den går i alle fall inn på toppen av dårlige bøker jeg har lest - akkurat nå.

Trist som faen. Tittelen taler for seg selv.

Det må vel bli Madonna-gåten av Knut Nærum m.flere. Den var rett og slett så barnselig at halve kunne være nok. Og det er ikke fordi den er en parodi på DaVinci-koden, for selvom jeg synes Dan Brown er slik helt ok, så pleier det å være artig med parodier. Men denne her tok kaka, og ikke på en god måte.

Den verste boken jeg har lest er uten tvil Det tapte symbol av Dan Brown, ja han skriver generelt berre piss...

Den verste boka jeg har lest er "Det går så bra så" av Matt Haig, som er dårlig skrevet og pølsevev fra ende til annen. På en god andreplass kommer "Den hemmelige nattverden" av Javier Sierra som jeg ikke leste halvparten av engang før jeg fikk utslett av fortellerstilen.

De verste bøkene jeg har lest er nok:

• Gutten i den stripete pysjamasen
• Hunden som sprang mot en stjerne

Dessverre sliter jeg også med å komme meg gjennom bøker med dårlig start ...

I likhet med mange andre her, har jeg Coelho høyt oppe på listen. Åndelig nudelsuppe.

Så har vi disse Lena-bøkene av Anne-Karin Elstad. En fullstendig uinteressant hovedperson som sutrer.

Samt blant annet endel såkalt "kvinnelitteratur" fra 70-tallets Ottar-damer. For eksempel Liv Køltzows "Løp, mann" og "Hvem bestemmer over Bjørg og Unni." Traust sosialrealisme på sitt verste. Vassgraut og frittgående bryster.

Beklager ydmykt til forfatterne dersom de skulle befinne seg her inne.

Vanskelig å si en bok jeg husker var dårlig var vel noe kalt Terra Nova eller noe slikt. Jeg husker den var en oppgave med skolen og vi skulle lese den, av min gruppe var jeg den eneste som leste hele. (tror vi var 4-5 stykker) Ellers har jeg vært borte noen dårlig bøker mens jeg har studert. Det er sikkert andre bøker som har vært dårlige jeg bare har glemt.

Har faktisk ikke lest en dårlig bok jeg... Av den enkle grunn, at fenger den meg ikke, avbryter jeg tvert... Har prøvd å slite meg gjennom noen sider til, bare for å se om det tar seg opp...:-/

Der har du meg og. Jeg har aldri lest en dårlig bok av den enkle grunn at jeg avbryter før jeg kommer så langt at jeg kan si jeg lest boken. Skjønner ikke hvorfor jeg skal bruke tid på noe jeg synes er så til de grader bortkastet. Jo det er et unntak, Liza Marklund, som jeg en gang i tiden bestemte meg for og forsøke forstå hvorfor hun var så populær. Det klarte jeg ikke.

Heldige deg. Jeg klarer ikke å avbryter bøker jeg. Presser meg gjennom det meste..

Det har jeg verken tid eller ork til... ;-) Er veldig god til å begynne på bøker, men ikke like flink til å lese de ferdig... :-P Da må den fenge meg!

Hei, James Joyce kommer med følgende forslag: "Verdens tolv verste bøker: Francios og Fritz (politisk), Spedbarnspleie (barn), 50 måltider for 7/6 (kulinarisk), Var Jesus en solmyte? (historisk), Jag smertene vekk (medisinsk), Barnets kompendium av universet (kosmisk), La oss alle le (humoristisk), Annonseagentens vademecum (journalistisk), Jordmorens kjærlighetsbrev (erotisk), Hvem er hvem i verdensrommet (asterisk), Sanger som gikk til hjertet (melodisk), Den fattiges vei til rikdom (parsemonisk)."

Den verste eller de verste jeg har lest er bla Bienes hemmelige liv, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, Alkymisten og Vindens skygge. Mye av grunnen til det er at de prøver for hardt å være vakre, poetiske, dype og sjelelige. det irriterer meg, for de får det ikke helt til. For meg blir det bare vissvass og til tider svulstig kvalmende.

Ah, endelig noen som mener det samme som meg! :) Bienes hemmelige liv ble en klisje med evig kakebakende kvinnenettverk, mens kvinneskikkelsene i Vindens skygge kun var pappfigurer! Dessuten hadde jeg lyst til å sparke hovedpersonen i Vindens skygge bak.. Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede irriterte meg også, men nå har jeg glemt hvorfor..

Jeg begriper ikke hvorfor man fullfører bøker som er klisjéer, der personene er pappfigurer eller der man har lyst til å sparke hovedpersonen bak. Da ville jeg heller brukt tida mi på noe annet.

Jeg kan være enig med Line i at det er noe pretensiøst over både Coelho og Zafon. Men det står respekt av å skrive bøker som har millioner av lesere, selv om man kan være enig eller uenig i om dette er bra litteratur eller ikke.

Jeg synes også det står respekt av Wiese som debuterer i en alder av 62 og som etter min mening har skrevet en glimrende fortelling som bryter med mye i norsk skrivetradisjon. Jeg ser ikke den manglende evnen til å skildre "det vakre".

Coelho er nok høyt oppe på lista over de forfatterne som har gitt meg minst. Jeg liker ikke betegnelsen "den verste boken" fordi jeg stort sett styrer klar av bøker jeg ikke liker, men ville nok lagt fra meg Elleve minutter hvis det ikke var for at jeg skulle lage en sammenliknende analyse av den og en annen bok. Det var for fristende å hente fram de flateste skildringene i boka og å sette dem opp mot virkelig god litteratur.

Så rart, her lister du bare opp bøker som er blandt mine topp20 bøker, bøker jeg sluker og syns slutter altfor fort. Borset fra Alkymisten som jeg er ening i at ikke er særlig bra, såvidt jeg ikke kom meg gjennom den. Ellers må jeg si at Parfymen er oevrvurdert, til tider fantastiske skildringer, men jeg klarte ikke å komme meg gjennom den..

Jeg er heldigvis god til å undersøke rundt om bøker på forhånd og er veldig klar over hvilke bøker som passer meg og mine preferanser. Så det har ikke blitt mange bomkjøp/lån på meg egentlig. Kan egentlig bare komme på én bok jeg har lest i det siste og som jeg vil kalle dårlig, og det er "Det tapte symbol". Jeg visste det på en måte på forhånd, men jeg tenkte at "hvorfor ikke?" En av de få gangene jeg har tenkt sånn. Nå er jeg i hvert fall sikker på at jeg aldri kommer til og lese noe mer av Brown.

Den verste boken jeg har lest er faktisk Karin Fossum - Drapet på Harriet Krohn (selv om jeg liker Karin Fossum veldig godt), denne boken var rett og slett tragisk synes jeg.

Jeg vil anbefale et prakteksemplar i kategorien verste bøker jeg har lest (helt ferdig): - Blant bare negrer, Aschehoug, 1938, Sonni Krag.

Her er det mye gammelt tankegods vi som er "moderne og fordomsfrie" kan godte oss over, uten tanke på hva som måtte være politisk korrekt i 2070. (Selv om selve leseopplevelsen var litt av en lidelse, så fikk den meg i det minste til å tenke på hvor latterlig de fleste av oss vil fremstå for våre barnebarnebarn.)

Jeg har lest mange dårlige bøker ( f eks "tenåringsjenteromaner" som uvitende tanter ga meg til jul da jeg var fjorten, eller banal krim, eller bøker gitt ut på "eget forlag" av gale gamle slektninger, eller slike ting). Men det blir man ikke så opprørt av å lese, man forventer liksom ikke den helt store litterære kvaliteten. Sånne bøker leser man jo for å bli underholdt, eller skremt, eller for å fordrive tiden fordi det ikke var annet å oppdrive på flyplassen, eller for å glede en gammel grandonkel.

Derimot kan jeg bli stressa av å lese bøker som regnes for å være bra, men som ikke treffer meg. Da kan jeg bli skuffa, trist, til og med litt sinna! For eksempel klarer jeg ikke å sette pris på Jan Wieses "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede". Kanskje leste jeg den på en dag jeg hadde stått opp med feil bein. Uansett liker jeg verken stilen eller historien særlig godt. Det samme med Norwegian Wood. Kom meg aldri gjennom den, underlig nok. Det skal jo liksom være kjempebra bøker?

Det kunne jeg nesten ha fortalt deg før du begynte å lese, noen ganger ligger det i kortene. De bøkene som irriterer meg er bla der hvor forfatteren gjennomført benevner aktørene med både for- og etternavn, der skurken heter Superskurk og hvor det hele blir for banalt og uten noen overraskelser. Den ekleste boka jeg har lest tror jeg er "Håndtering av udøde", av Jon Ajvide Lindqvist, skulle være skummel, er bare ekkel.

Det blir jo mye subjektivt - noen forfattere snakker til deg på riktig frekvens, og andre ikke. Kundera (som trekkes frem som eksempel) er en stemme som har gått rett hjem hos meg siden første gang jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet. De minst fornøyelige leseropplevelsene jeg har hatt i nyere tid har vært relatert til Johan Harstad - hvis forfatterskap støtt blir anbefalt av folk hvis preferanser jeg som regel er enig i, men meg treffer han virkelig ikke. Og det er ikke nødvendigvis fordi han skriver dårlig (skjønt ungdomsboka Darlah jo sår litt tvil der også...) - det bare fungerer så dårlig for meg. For meg.

Bøker som er rent ut dårlige snubler jeg borti forholdsvis sjelden - jeg går kanskje med vitende og vilje inn for å lese smørerier om tenåringsvampyrer, men da holder jeg meg også for god til å bære meg over at det ikke er stor litteratur. ;)

Jeg er litt usikker på hva du mener. I både din og Anna Bellas kommentar har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet.

Dette løfter et spørsmål om hvordan vi oppfatter en bok. Min mor liker ikke bøker der det er mye vold og banning. Min kone liker ikke bøker uten happy ending. Mange får avsmak av bøker der moralkodeksen ikke er i overenstemmelse med deres egen. Ja, selv bøker som er skrevet med ironisk distanse, kan bli fordømt av lesere fordi de ikke forstår ironien, men tror at forfatteren forfekter et standpunkt de er imot.

Selv om dette er en ganske vanlig måte å like eller ikke like bøker på, tror jeg vi som bokelskere trenger å løfte oss litt opp fra om forfatteren skriver om ting vi liker å lese om. Vi bør kunne vurdere en bok utfra om den er godt skrevet, om innholdet er godt framstilt (uansett om vi liker tema eller ikke) og om forfatteren viser evne til nyskapning og fortellerkunst.

Jeg kan berømme en forfatter for hans fortellerevner og språklige kraft, selv om jeg ikke finner temaet han berører interessant eller rett og slett er uenig med bokas budskap. Der jeg har problemer, er dersom en bok rett og slett er dårlig skrevet, at den ikke har noen drifkraft, at språket er fullt av klisjeer. Den eneste boka jeg kan komme på som jeg ikke likte på grunn av et klossete språk med masse velbrukte adjektiv og adverb og der fortellingen virket oppkonstruert og uinteressant, er Tom Egelands Sirkelens ende. Mange vil sikkert være uenig med meg i det. :)

Er så enig med Jan og andre her inne som har vanskelig med å peke på hva som er en "dårlig" bok eller ikke. Vi har tidligere diskutert hva som er god litteratur, hva vi liker, hva som appellerer til oss som lesere.

For min del så har det sammenheng med min egen dagsstemning, ståsted i livet, om jeg er trøtt eller sliten i "topplokket" eller om hjerne og hjerte hungrer etter kunnskap, - eller underholdning.

Den verste boken jeg har lest? Det tror jeg vil bli urettferdig overfor boka...

Jeg er så enig med deg. Jeg kan også elske en bok på grunn av f.eks. språket, selve bokideen eller om jeg har lært noe etter å ha lest boka. Mange grunner til å like en bok selv om historien i seg selv ikke er så interessant.

Noen bøker er skrevet for å gi oss gåsehud. Det er verre med de som vi grøsser av uten at det var hensikten. Forstår absolutt at du kan reagere slik på direkte forkynnelse. En bok som fikk meg til å grøsse av religiøs gru, var Garborgs Fred. Men forr en bok!

Fred er en fantastisk bok, samtidig som den er ubehagelig, ja. Tenk at mennesket kan gå så langt i sin (misforståtte) religiøsitet. I den andre enden av ubehagelige leseopplevelser har jeg American psycho. Det er jo ikke grenser for hvor sadistisk og fæl hovedpersonen kan være. Helt ufyselig å lese den, men den må jo ha vært bra nok til at jeg kom i mål .

American psycho er et godt eksempel. Hvis en bok får oss til å grøsse eller å bli fysisk kvalme, så må vel forfatteren krediteres? Han har jo utført noe mesterlig hvis han greier med språket å fremkalle slike følelser hos oss, uansett hvor ubehagelige de er.

Du skriver:

"[..] har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet."

Og det er det nok mange som gjør og som vel også har med smak og behag å gjøre. Innhold (inkl. handling) er sikkert ganske viktig for de fleste lesere.

Er ikke helt sikker på hva som menes med at en bok er godt skrevet. For meg er det heller slik at jeg merker når en bok er dårlig skrevet, f.eks. inneholder mange klisjeer. Det er som med husarbeid: Det synes bare når det IKKE er gjort.

At en bok er godt skrevet, har det med begrepet litteraritet å gjøre?
Erik Bjerck Hagen "definerer" litteraritet som: 'det som gjør litteraturen til litteratur'.
Kan du eller andre forklare hva som menes med denne - for meg uforståelige - definisjonen.

Og så er det noen som ikke leser enkelte forfatteres (f.eks. Bjørneboe og Hamsun) bøker fordi de misliker forfatterens livsførsel og (politiske) oppfatninger (jfr. andre diskusjoner her på Bokelskere). For meg virker det temmelig merkelig. Jeg blir ofte interessert i å lese forfattere som ikke er A4 (nynorsk: "mainstream").

Jeg er helt enig med deg i at forfattere som har levd et liv utenom det "anstendige og normale" er interessante å lese. Særlig når disse har litterære kvaliteter som Hamsun og Bjørneboe.

Og da er vi altså inne på hva som er god litteratur. Her har jeg tidligere laget en tråd, der mange har skrevet mye vettugt. Med fare for å gjenta meg selv, så finnes det altså objektive kriterier for skrivekunsten. Det er noen av disse kriteriene forlagene bruker når de antar eller forkaster et manus, Men det er åpenbart at vi befinner oss i et grenseland av samme type som "hva er kunst" og "hva er kultur". Mange meninger. Få klare svar.

Dersom jeg virkelig liker handlingen i en bok, så kan jeg lett glemme hvordan språket er.
Eller hvis jeg forelsker meg i språkbruken til forfatteren, så kan jeg glemme å følge med på handlingen, og bare konsentrere meg om språket (Haruki Murakami, til tider).

Andre bøker er så gode både innholdsmessig og språkmessig at det ikke er noe å sette fingeren på.

Og så har vi f.eks Shantaram som jeg ikke klarte å bli fenget av fordi jeg hang meg opp i språkbruk som jeg syntes var elendig. The road klarte jeg heller ikke å lese ferdig fordi jeg ikke kunne fordra stemningen o.l i boka, selv om språket var bra.

Tilværelsens uutholdelige letthet slukte jeg, og elsket jeg, enda det var en vond og sår bok, men måten den er skrevet på treffer meg midt i hjertet – i hvert fall et eller annet sted hvor det ikke er plagsomt :).

Hvis man skal omtale en bok som ”den verste jeg har lest”, så er det vel ikke mulig å være objektiv? En kunstner kan selge malerier for millioner, og være en himla flink maler. Men det kan likevel hende at jeg synes bildene er fæle, nettopp fordi det ikke gir meg enten det jeg søkte, eller det gir meg for mye, eller ikke noe i det hele tatt etc.
Det samme gjelder vel forfattere?

Objektivitet er oppskrytt:) Syns ikke det alltid er en nødvendighet, her er det jo bare snakk om meninger.

Hører mange som sier at Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet er bra skrevet, litt uenig der, jeg syns ikke språkbruken er videre god. Jeg elsker Amalie Skrams bøker selv om hun heller ikke akkurat skildrer lykkelig kjærlighet, men hun syns jeg skriver på en måte som gjør meg istand til å sette meg inn i det hele og fenger meg. Det får jeg ikke gjennom Kundera. Smak og behag:)

Elsker derimot Shantaram som jeg syns er skrevet på en vidunderlig poetisk måte.

Kunne vært interresant å lese, studerer religion så det er litt moro å lese forskjellige ting for å få mange forskjellige inntrykk:)

Den verste boka jeg har lest er "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Kundera. Grusom bok! Mer kynisk framstilling av kjærligheten skal du lete lenger etter. Halvveis orket jeg ikke mer.