Bokelskere.no

Hva med Jostein Gaarder? I et speil i en gåte eller kabalmysteriet. Eller Astrid Lingrens bøker; Brødrene Løvehjertet eller Mio min Mio.

Jeg ville definitivt begynt med Frobenius´"Jeg skal vise dere frykten", og så ville jeg ha fortsatt med Hamsuns "Pan" og Barberys "PInnsvinets eleganse"!

(Har forresten vært på loppemarked selv i dag og fikk tak i 5 brukbare bøker ... ;-) )

Jeg skulle også ønske det gikk ann å sette opp favorittforfattere, og flere diskusjonesemner om bare forfattere, for jeg synes det er interessant å diskutere forfattere og ikke bare enkeltbøker.

Ja, tittelen har noe å si, jeg liker ikke at den har det, men det har den nok. En annen ting som også er viktig for meg når jeg kjøper bøker er at den er fin å se på. Hadde aldri kjøpt en tjukk bok som ser helt forjævlig ut, hadde ikke klart å åpne den, og jeg hater det. Da jeg leste på gjengrodde stier, satte jeg bind på boka, fodi den så så fæl ut.

Helt klart at mange bøker selger på tittelen. Gode eksempler:

Min kamp
Pornopung
Frognerfitter
Ut og stjæle hester

Jeg tror tittelen betyr mer enn vi egentlig er klar over. Det er jo tittelen vi bruker i enhver omtale av boka. Det er den vi ser først i bokhandelen. Det er den som lyser mot oss på nettsteder og i omtaler.

Jeg har bare et lite forslag... Når vi søker på forfattere her inne kommer det opp en liste med bøker han eller hun har skrevet, men hva om det sto noen få linjer om hvem forfatteren er i tillegg? Alder, hvor h*n kommer fra, kjente bøker eller sånne ting. Trenger ikke være mye, bare et par-tre linjer kanskje. Hadde vært så greit å slippe å gå på Wikipedia hver gang jeg lurer på hvem en forfatter er. :)

Tittelene ja... Hvor viktig er de? Det er et veldig godt spørsmål... Jeg tror det avhenger veldig av boken. En god tittel på en dårlig bok, gjør ofte boken enda dårligere, i sammenligning. Mens en god bok har en tendens til å bli mindre fristende om tittelen er dårlig. Jeg leste en bok med en tittel så kvalmende (Ufattelig kjærlighet) at jeg nesten var flau over å ta den frem i frykt for å bli beskyldt for å lese "husmors porno". Så tittelen er faktisk viktig... Spesielt med tanke på at du med stolthet skal kunne si navnet på boken i full offentlighet. Men ikke bare skal tittelen være god, men det må også ha relevanse for innholdet. Det er kanskje det svakeste trekket med Twilightbøkene; titlene sier lite og ingenting. Hadde bøkene vært kvalitets litteratur, så ville selvfølgelig saken stilt seg anderledes, men en bok med et tema som varier fra klissete kjærlighet til heseblesende action, burde ha tittler som speilte dette. Titler som "Eclipse" og "Breaking Dawn" gjør ikke det i mine øyne. På samme måte som "Ufattelig Kjærlighet", som egentlig er en roman om en ung prostituert som kjemper meg seg selv og med Gud, men istedet høres ut som enda en tilføyning i rekken av svusltige kjærlighetsromaner som er å få kjøpt i nærmeste dagligvarebutikk. Om jeg skal dra frem noen virkelig gode tittler, som faktisk gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle folk jeg møtte hva jeg leste på, så vil jeg dra frem Salme ved reisens slutt, I morgen var jeg alltid en løve og Saman er ein mindre åleine. Den første romanen er skrevet av Erik Fossnes Hansen, og handler om musikerne på Titanic, som så fint speiles i tittlen. Myten skal jo ha det til at det ble skipets musikere spilte salmer mens skipet forsvant under dem for å hindre spredningen av panikk. Derfor Salme ved reisens slutt. Jeg gikk lenge og funderte på denne tittelen, og kunne ikke helt forstå hvordan en eneste setning kunne lyde så vakkert. Bok nummer to, I morgen var jeg alltid en løve, er ikke en roman i det hele tatt. Det er en selvbiografisk fortelling skrevet av Arnhild Lauveng, som er tidligere schizofren. Hun forteller om et liv som "sau" i psykiatrien og hennes kamp mot både seg selv og helsevesenet. Åpningsdiktet, skrevet av forfatteren, viser tydelig hva som menes med tittelen. Jeg skal ikke resitere det her, men jeg synes det er viktig å påpeke tittelens relevans for innholdet, hvorenn merkelig det høres ut. Den siste tittelen jeg har valgt å dra frem er, som du sikkert ser, skrevet på nynorsk, noe som for meg gjør hele tittelen. At filmen, ved samme navn, er oversatt og tekstet på bokmål, kan jeg ikke forstå når alle som har lest boken på norsk vil se hvor vakkert det nynorske språket glir inn. Bare tittelen er som en liten strofe fra en sang som ruller lett over tungen. Jeg synes ihvertfall den er utrolig vakker, og speiler innholdet så enkelt og tydelig, uten å avsløre hverken for mye eller for lite. Bare gi små drypp av bokens sjel, om jeg kan få kalle det det.

Det føles rart å lese om dagens vampyrer, eller vampyringler (?) som de også omtales som, i og med at vampyrer, etter folketroen, er udødelige. Men tydligvis har det ett eller annet sted i vampyrenes mystiske evolusjon skjedd en liten feil og vi har endt opp med "glitrende fjåsetyper". Før noen tar meg for en såkalt Twilight-hater, må jeg tilstå at da jeg fikk den første boken til jul i fjor av en venninne, kunne ikke mitt ungpike hjerte unngå å bli sjarmert av den mystiske, bleke, unge mannen, som, ja, glitret som et annet juletre, tiltross for at han på så mange måter er ulik den grev Dracule jeg stiftet bekjentskap med for så mange år siden. Kanskje var det nettopp kontrasten til denne gamle, bleke og formodentlig illeluktende vampyren som gjorde at Edward Cullen virket så "unik". Hvor unik an egentlig er, har jo med tid og stunder kommet for dagen med oppblomstringen av vampyrkjærlighets (tenk at det er blitt et eget uttrykk!) romanene, samt diverse filmer og tv serier. Videre må jeg få tilføye at etterhvert som jeg jobbet meg gjennom Twilight serien og halvt ønsket, halvt fryktet at det blodtørstige juletreets utkårede skulle havne på menyen, så måtte jeg tilsutt se at det som først hadde vært en sjarmerende bok litt utenfor allfarvei, ble forvandlet til en pariodi på det som min gamle lærer ville kalt "husmorss porno". Grev Dracula ville snudd seg i graven.

Når det er sakt vil jeg avslutte med å si at din oppsumering av hele vampyr-kaoset er meget treffende og ikke så rent lite morsom å lese. Tanken på grev Dracula med gelè i håret, åpen skjorte, glitrende bryst og med colgate-glis, burde få gode gamle Monty Pyton, pariodiens mestere, til å våkne til live igjen.

... i hvert fall ikke når man kan ligge i sofaen og legge inn alle favorittbøkene sine fra et langt leseliv. Herlige minner om gode og ikke fullt så gode leseopplevelser.

... er to ting.

1. Jeg leser nesten utelukkende de svenske forfatterne på originalspråk. Oftest går de ikke å finne på søkefunksjonen hvis de er oversatt til norsk. Hvorfor?

2. Når du søker på feks en forfatter og smetter inn en liten stavefeil, blir det ikke noen sannsynlighetstreff. Eksempel, jeg skulle søke på Eyvind Johnsen og la inn to s'er i steden for et. Nei da det ble ingen treff. Her burde søket resultert i treff.

Veldig morsom. Men tar også opp viktige ting som f.eks. far-sønn-forhold og ananas på pizza. Og herlig slentrende fortellerstil.

Lese! Bøker skal leses - ikke høres. Dessuten har jeg ikke konsentrasjon og tålmodighet til å sitte stille i lengden bare for å høre på. Da må det enten leses eller sees. Det ender med at jeg sitter å fipler med noe og ikke hører etter i det hele tatt.

De bøkene som blir stående i en klasse for seg, er de som får meg til skimte noe større og ane sammenhenger som går ut over bokens historie, og som helst sier noe nytt og viktig. Og dette må jo ikke sies direkte, man må få følelsen av at det er en selv som er så glup at man har skjønt det, og samtidig bli takknemlig og imponert over forfatteren som har åpnet en dør og klart å skape og formidle dette på en slik måte! Dette kan gjøres både i den store fortellingen og i språket, i glitrende setninger som rommer store tankesprang. Da er jeg en lykkelig leser! :-)

Må jo bare si De gales hus.. Karin Fossum.. lest den noen ganger nå kan man si... herlig bok!

Har du noen egne punkter for dine aller beste leseropplevelser?

En bok som ikke undervurderer meg som leser. En bok med fantastisk språk og en god og fantasifull handling - uten at det blir over the top. Interessant, rørende, en bok med sjel og intellekt. Detaljer, men ikke for tung..

Den perfekte boka finnes ikke. Jeg pleier å si om mennesker: "Ingen er perfekte, men noen kan være perfekte for hverandre". Dette tror jeg passer ganske godt på bøker også. :-)

Jeg er litt omvendt av deg. Når jeg ikke liker en bok som ''alle'' liker får jeg en liten pervers glede av det. Ikke spør meg hvorfor eller hvordan, men kanskje jeg bare liker å gå litt mot strømmen av og til?

Millenniumtrilogien for eksempel. Jeg HATET den. Det gjør meg absolutt ingenting og jeg føler ihvertfall ikke at det er meg det er noe galt med. (Heller ''alle'' andre som likte den dævelskapen der. Hihi!)

Samtidig elsker jeg Harry Potter. Så jeg liker ikke å gå mot strømmen bare for å gjøre det. Det jeg prøver å si er det samme som en nedenfor her: noen liker fisk. Andre ikke. Hvorfor skal du sløse bort tid med å prøve å like noe du egentlig ikke liker?

Dersom jeg er nødt til å velge kun én bok må det bli Harry Potter and the Goblet of Fire.